Med hodet under armen

Jeg har sett frem til å flytte i mange år. Nå står jeg midt i det og liker det dårlig. Jeg ser veldig frem til å komme i ny leilighet. Jeg ser frem til at alt er i orden og alt er på stell. Det er bare det at jeg ikke tror det vil skje. I flere uker har jeg kastet, sortert og pakket. Jeg slåss med følelser, støvallergi og uendelig mange ting. Spesielt bøkene oppfører seg dårlig i dette tilfellet. Alle vil være med til den nye leiligheten. Dette selv om jeg har gitt klar beskjed om at det ikke lar seg gjøre. De er litt som Smurfene. De formerer seg og ville om få strakser overtatt hele vår lille verden. De må stoppes. De må stoppes NÅ!

Så det gjør jeg på. Leksikon. Barnebøker. Gamle bøker. Nye bøker. Kjedelige bøker. Spennende bøker. Til nå har jeg fylt fire kartonger med bøker som ikke lenger er velkommen. De liker det dårlig. Om natten ligger de og hvisker at jeg MÅ ta dem med! I dag tok jeg meg selv i å tenke at det KAN være greit å bare ha dem i kjelleren en stund. Sånn i tilfellet. Det var da jeg kom  på de syv kartongene med bøker etter min mor som står på loftet. I samme tanken snek en uro seg inn om at jeg sikkert har minst syv kartonger med egne bøker der også. Sukk. Bare sånn at dere vet det: En hyllemeter med bøker veier ca 30 kg. Sukk.

Andre ting som har dukket opp er denne dukken. 

Den var opprinnelig en gave fra min far. En gave fra nabolandet til sitt lille barnebarn. Mye kan sikkert sies om min far, men jeg tror ikke han tenkte så langt i akkurat dette tilfellet. Han pakket inn alle lekene sammen- uten noen form for beskyttelse og sendte dem i posten. Dette førte til at dukken var meget ødelagt før den kom frem. Jeg har fikset den en gang eller to, men den vil ikke henge sammen. Min eldste er den dag i dag livredd hele dukken. Det har hun forøvrig alltid vært. Nå finnes den ikke mer. Det skulle den heller aldri ha gjort. Så femten år i nåde- bortgjemt i en krok inne på rommet får være nok.

Alle bildene jeg må gå igjennom vil jeg ikke snakke om engang. Jeg forstår at jeg har mamma med meg i dette flyttelasset. Det er bare det at hun ikke kan få like stor plass som det hun hadde her i denne leiligheten. Jeg må kaste bilder som ikke er mine. Jeg må kaste minner om mamma. Sånn er det bare. Hun ville aldri godtatt noe annet.

En glad meg på 17. mai på landet.