Jeg savner deg

Den siste gangen jeg pratet med deg var på morsdagen for 14 år siden. Alt var fint da vi ankom morsdagsbesøket. Det tok likevel ikke lang tid før alt var feil. Jeg var sint, frustrert og ustyrtelig lei meg. Helt uten grunn. Jeg forstod ikke hva som skjedde. Alt var galt. Jeg kjente at noe ikke var som det skulle og måtte til slutt forlate selskapet i nærmest hysteri.

På veien hjem stoppet menneskene mine og kjøpte en bamse til meg. Jeg bare gråt.

Da jeg hadde fått roet meg, ringte jeg deg. Vi snakket sammen lenge. Du sa hvor glad du var i meg. Jeg fortalte deg hvor mye du betydde for meg. Det ble en lang samtale. Det var en god samtale. Det ble den siste.

I dag er det 14 år siden du lukket øynene. Utrolig nok. Jeg fatter ikke hvor tiden blir av?

Hvert år på denne dagen, tenker jeg ekstra på deg. Jeg tenker på den rare dagen da jeg følte meg så uvel. Dagen da jeg forklarte lærerne mine at jeg ikke klarte å konsentrere meg. Dagen da jeg tenkte på de jeg kjente engang. De som var borte. Jeg kom frem til at det var fordi jeg var gravid. Liv og død, de store motsetningene i livet. Jeg visste ikke hva som kom.

Da kontordamen kom inn døren sa hun navnet mitt høyt. Jeg snudde meg og utbrøt: "Du må ikke skremme meg på den måten!" Blikket gled forbi den anonyme kontordamen og falt på den ene tanten min. Ved siden av henne stod kusinen min. De var grå i ansiktene sine og jeg visste det allerede da.

Du var borte.