Noen dager er tyngre enn andre. Sånn er det liksom bare. Livet er
slettest ikke bare enkelt og tunge avgjørelser må taes. Sånn er det også
bare. Når man står midt oppi en sånn vond dag eller vond periode blir
det meste farget av de tunge tankene og følelsene som har sneket seg
inn. Noen helt umerkelig. Andre helt brått. Vanskelige avgjørelser
modnes som oftest en stund før man vet hva den mest hensiktsmessige og
såkalt riktige løsningen er. Når man har kommet frem til den kan man
føle en slags lettelse, uansett hvor sår den er. En sår lettelse av at
man endelig har funnet ut hva som er veien videre. For veien går alltid
videre. Uansett hvilken avgjørelse som skal taes.
Når
man har levd en stund vet man at alle store og vonde tanker på et
tidspunkt endrer seg. Forandringer blir til slutt det vanlige. Etter en
stund husker man nesten ikke hvordan ting var før. Jeg håper dette blir
sånn. At ting blir vanlig. At ting kjennes normalt. Fort.
Jeg
har mange ganger stått ved slike korsveier. Den store forskjellen denne
gangen er at jeg ikke står i det alene. De siste dagene har jeg skjønt
at det å ha en kjæreste på ingen måte har stått til mine forventninger.
Jeg har sett for meg hvordan det kunne vært. Det å ha noen som var der
helt for meg. Trodd at det ville være bra for meg, samtidig som jeg har
tenkt at det hele bare er oppskrytt. At det var best å være alene.
Styre seg selv. Bestemme selv. Klare seg selv. Jeg har virkelig trodd på
det.
Så feil kan en ta. Det viser seg nemlig at å ha kjæreste er så mye bedre enn jeg hadde forestilt meg. Oppi alt det vanskelige
er jeg samtidig uendelig takknemlig. Kanskje mest fordi jeg tok feil og
at jeg har fått oppdage hvor fint kjæresterier kan være. Hele tiden.
Ikke bare når man er glad og fornøyd, men også når man er trist og lei.
Hele tiden. Alt går bra til slutt.
Så fint! Stor klem!
SvarSlett