Hodet over vannet

Når hodet på ingen måte befinner seg over vannet er det jammen bra det finnes godt flyteutstyr. Redningsaksjonene som ble satt i sving rundt min hjelpeløse hodedrukning har vært uvurderlige. Jeg har fått armringer, baderinger og redningsvester kastet etter meg. Jeg har hauger av mennesker i livet mitt som virkelig bryr seg om om jeg har hodet over eller under vann. I de to ukene jeg ikke har vært på jobb har jeg jobbet mer enn på mange år. Sammen med de fine menneskene rundt meg har jeg ryddet i følelsesskapet og funnet ut at verden tross alt går videre.

Jeg har grått, brent bål, jobbet med ved, pratet, grått, sett fine filmer, drukket vin, vært på teater, pratet, lest bøker, grått, gått på fjellet og fått omsorg herfra til evigheten. Savnet og sorgen over tapene i livet mitt siste måneden er ikke borte, men lettere å bære.

Gårsdagens invitasjon til bobilfest og kino med deler av s(l)ekten er jeg glad jeg tok i mot. Til pizza og vin før filmen tilhørte også samtalene. Det er godt å kunne sette ord på vanskelige ting, sammen. Det er nemlig ikke så farlig om følelsene er sterke og må slippes ut gjennom øynene av og til. Man kjenner i det minste at man i aller høyeste grad er i live. Sammen spankulerte vi bort på kinoen og gapskrattet i to timer. For sånn er det. Sorg og glede går hånd i hånd.

Takk, alle sammen!