Han er der. Han puster deg i nakken når du minst venter det. Drar deg i nakkehårene og forteller deg at det ikke nytter. Løpet er kjørt. Du får det ikke til. Du er ikke god nok. Glem det. Stemmen blir høyere og høyere og styggen på ryggen kan bli overveldende stor og dominerende.
For dem som kjenner ham godt vet man at han tilsynelatende forsvinner innimellom. Man lærer seg hvordan man skal behandle ham og få ham til å bli svakest mulig. Lenge kan han bare henge der og slenge. I noen tilfeller tror man faktisk at han er borte. Død og begravet. Man kan til og med le av ham. Plutselig er han der igjen. Som lyn fra klar himmel.
Han roper og skriker og får deg til å miste konsentrasjonen. Han overtar. Han blir raskt sterk og kniper deg der det gjør vondest. Det er ikke lett å forklare andre. Ganske enkelt fordi man ikke forstår det selv. Ingen vet hvor lenge han kriger eller hvem som er neste offer.
Det aller viktigste jeg vet er at han tar feil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar