Sterke farger

I går hadde dagen sterke farger. Dagen var sånn da jeg våknet. Jeg stod opp og vekket det eneste frøet som fremdeles bor hjemme. Hun våknet og jeg hørte det med en gang. Denne dagen var en god en. Til 17. mai hadde jeg ryddet og fikset så masse at det eneste jeg behøvde å gjøre var å sette på en maskin med klær og ta oppvasken. Oppvasken bestod bare av noen få ting. Det var gjort i en fei.

Frøet spratt etterhvert opp og dro avgårde med bussen. Hun skulle på seiltur og var munter og lett i stemmen da jeg snakket med henne. Jeg gjorde meg klar og dro selv avgårde med en litt senere buss.
Det er rart med sånne dager. De kjennes så myke ut. Myke og ekte og mer virkelige. Som du har kommet på en eller annen bane som fører deg gjennom dagen med en letthet som hos oss ikke for tiden er vanlig.

Jeg gikk av bussen og rakk selvsagt bybanen med en gang. Ingen ventetid. Ingen ventetid hos legen heller. Bare flyt. Alt gikk som det skulle. Rundt meg var alt klart. Konturene av alt var skarpere. Ansiktene var tydelige. De smilte. En utrolig befriende følelse. Som om noen hadde tatt bort hånden de bruker for å holde meg nede. Denne noen som er ingen, men som føles veldig. Denne noen som er ingen som har verdens største og tyngste hender som ligger rundt hodet mitt på andre dager som ikke er like klare.

Jeg var på jobb. Fargene var fremdeles klare. Flyten bare fortsatte. Jeg så vennligheten. Følte meg med i et fellesskap. Som en av dem. Som en av oss. Konsentrasjonen holdt lenger enn jeg hadde forventet. Fargene fløt ikke utover.

Etter jobb løp jeg. Lenge og langt. Mestringen var stor. Fargene ble enda sterkere. Den lysegrønne våren skrek mot meg. Ikke i sjokk eller kaos, men i håp. Det traff meg rett i hjertet.

Frøet møtte meg i døren hjemme. Hun strålte. Snakket på inn- og utpust. Ville spille spill. Fant frem varme klær til sin frosne, stolte og gjennomvåte mor. Varmet meg mer enn hun noen gang vil forstå.

Helt frem til jeg faktisk måtte be om å legge meg lyste fargene på denne helt spesielle måten. Mer virkelig enn jeg har opplevd på lenge. Da jeg spurte frøet om hun forstod hva jeg mente med det, svarte hun ja.

Det kjennes ut som at vi begge er på rett vei.