tirsdag 12. mai 2015

Utenfor komfortsonen

For en ukes tid siden ble jeg utfordret til å løpe Knarvikmilen i september. Allerede før dette hadde jeg begynt å leke med tanken på halvmaraton til neste år. Det gjorde at Knarvikmilen nesten hørtes kort ut. Kombinasjonen av dette, pluss min merkelige trang til å hive meg på utfordringer førte til at den milen faktisk skal løpes til høsten. Av meg.

For mange er det sikkert lett som en plett. For meg kjennes det litt ut som når man har gått ut på et stupebrett og egentlig ikke våger hoppe. Man kan liksom ikke gå tilbake, men samtidig kan man liksom ikke hoppe heller. Følelsen når du da til slutt hopper er fantastisk. Satser på at det muligens blir litt sånn når jeg kommer i mål. For nå er det ikke noe annet alternativ enn det.

Min umiddelbare følelse for hele greien var redsel. Så da vi skulle avtale treningstider bekjente jeg min frykt med en gang.

-Jeg er redd.

Responsen var god. Den inneholdt alt fra latter til trøstende og støttende ord.

I dag var dagen kommet. Jeg kom trillende i min lille røde bil. Strengt tatt trillet vel den lille røde bilen med meg i, men det var ikke poenget her. Jentene stod klare og utfordreren til hele greien lo godt da hun fortalte at vi hadde fått navn på gruppen:


Jeg kjente at dette gjorde godt allerede før vi hadde løpt en eneste meter. En latter forlenger livet. Trening fører til mer latter . Det må jo bare bli bra?


Skal jeg være helt ærlig tror jeg ikke at jeg noen gang i verden har løpt så langt som jeg gjorde i dag. 7 km i strekk. Det gikk ikke fort, men det gikk. Til sammen ble det 7,25 km, men etter det bikket det magiske tallet var det over. Jeg kjenner at det betyr at dette går, om ikke lett som en plett, så i alle fall lettere enn jeg først hadde trodd. Vi er i gang!

Viser IMG_2755.JPG

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar