Glemte kunster

På lørdag var jeg barnevakt for to knotter jeg er meget begeistret for. De skulle for første gang være her hos meg. En på 8 mnd og en på tre år. Stelleveske, vannflasker, smokker og mat til den yngste var klar. Mat til den eldste skulle vi fikse rett nede på senteret. Ikke noe problem. Det tar bare noen minutter.

Jeg avtalte lekedate på banen borti svingen og trodde jeg tok hardt i da jeg sa det passet med at vi kom om en time. Det kom da bare til å ta noen øyeblikk å gå bort dit? Vi skulle jo bare rett innom senteret på veien?

Jeg var svett allerede før foreldrene hadde gått. Treåringen spratt rundt om kring og den lille sovnet ikke oppi vognen sin. Jeg tok den ene i hånden og grep tak i vognen med den andre. Da foreldrene dro avgårde for å løpe konkurranse - startet jeg min egen. Den het: Hvordan komme oss bort på banen?

Det første som skjedde var at jeg oppdaget at de ikke har heis på toppen av senteret. Vi måtte gå rundt. Vi klarte det, altså. Da vi fant heisen skulle det vise seg at det var den tregeste på denne siden av byen. Da den til slutt kom - var den full. Så vi prøvde igjen. Denne gangen med hell. Vi durte inn i butikken. Da kom jeg plutselig på at treåringer ikke har så veldig lange bein og at de dessuten er meget nysgjerrige vesener.

Jeg fikk hanket ham inn. Jeg fikk den minste til å sove. Vi fikk handlet alt vi skulle, men da vi hadde kommet utenfor senteret hadde vi brukt ganske mange flere minutter enn de få jeg så for meg.

Veien til banen var ikke så altfor lang. Ikke er den så interessant heller. For meg.
Treåringen hadde store øyne mange ganger i løpet av turen. Vi så snurrebiler (betongbiler), gaffeltrucker og andre lastebiler. Faktisk finnes det mange maur også på steinene som må balanseres på. Den grå og kjedelige veien til banen var helt super i treåringens øyne.

Jeg sendte en melding til lekedaten og beklaget. Etter to og en halv time var jeg endelig på plass. Kun en og en halv time etter planen. Vi måtte le av det hele. Jeg er rett og slett helt utdatert på småbarn.
Helt ærlig trodde jeg at jeg hadde tatt hardt i med en time. Det ville jo bare ta noen minutter?

Dagen ble uansett fin og jeg tror de fikk mat og drikke nok. Yngste krapylet fikk til og med seg en ny bleie før skaperne dukket opp igjen. En hektisk, men deilig påminnelse om hva som har vært. Skjønner livet mitt er på en helt annen plass enn den gang da. Jeg låner dem gjerne igjen!

Faktisk har hele helgen vært helt strålende. Det er deilig når livet våkner igjen. For det er sånn det kjennes. Etter en dvale som har vart akkurat så lenge som den måtte er det godt å kjenne på ordentlig glede!