Håper det er mange pinner i himmelen, Tulla!

På fredag tikket det en melding inn på telefonen fra bestevenninnen min. "Er du der?" Hun pleier ikke sende slike spørsmål til meg, men det slo meg ikke før etterpå. Jeg svarte ja på spørsmålet og var opptatt med å ta en telefon da neste meldingen tikket inn. "Hun er død."

Jeg kvapp og tårene spratt overrasket ut øynene. Død? Vi hadde jo blitt enige om at hun skulle ri av denne stormen også. Sånn som hun har gjort så mange ganger før. Hun var sterk og en helt spesiell hund. Klart hun kom til å bli bra igjen?

På fredag var det brutalt over. Hun hadde ikke engang fått blitt med hjem for helgen for å si farvel. Tulla sin tid var inne. Før noen var helt klar for det.

Jeg ble overrasket over min egen reaksjon. Tulla har levd et godt liv. Jeg ville på ingen måte holdt liv i henne om hun led. Ikke at det var opp til meg heller. Hun var jo ikke min.
Tårevåt og hikstende prøvde jeg å forklare min kjære om alle følelsene som veltet opp i meg.

Tulla har vært med i gode og onde dager. Jeg har ikke tall på alle fjellturene vi har hatt sammen. I både opp og nedturer i livet. Hun var det aller første levende vesenet som forbandt meg med tur. Hun så meg og jublet på hundespråket sitt.

Da mitt yngste frø hadde sine tyngste dager fikk vi låne Tulla innimellom. Hun fikk frøet ut av sengen og ut på tur. I bytte fikk Tulla kos herfra til månen. Terapihund for voksne og barn.

Summen av alt dette førte til et meget knust hjerte på fredag. Ikke minst fordi jeg bor 297 km borte fra bestevenninnen min. Akkurat da skulle jeg så gjerne vært der. Takk for alle gode stunder, Tulla! Du er dypt savnet!