Det gjorde det. Samlet sov jeg nok mer enn nok også. Da vi kviknet til her i huset og pakket oss klar til tur og andre lørdagsaktiviteter, fikk jeg en snap. Jeg skjønte plutselig at datteren min var i Oslo. Meldingene gikk hurtig frem og tilbake. Jeg fikk en pin der hun viste hvor hun var. Kun 12 km borte. Da begynte mammahjertet å vri seg. Vi måtte da kunne møtes når vi var så nært hverandre?
Etter en stund løste vi det ved at de skulle komme innom Sandvika storsenter. Jeg skulle få en klem og hjertet mitt vokste. De var litt lenger unna enn oss. For å få tiden til å gå prøvde jeg noen klær i et prøverom. Ingenting passet. Når ingenting passer blir jeg litt svett og ørlitegranne stresset. Plutselig hørte jeg en kjent stemme og jeg åpnet forhenget på prøverommet og slengte meg rundt halsen hennes.
Etter en liten stund snudde jeg meg til venninnen og hilste høflig ved å ta henne i hånden. - "Hei, jeg heter Christina og er moren til Martine." Martine sperret opp øynene og sa: -" Mamma? Hun har ingenting med meg å gjøre, altså!"
Jeg hadde altså hilst veldig høflig og tydelig på en jente som helt tilfeldig stod i kø og ventet på at et prøverom skulle bli ledig.
Vi lo, alle sammen. Faktisk har jeg ledd ganske mye av det i hele dag.
Jeg fikk den etterlengtede klemmen og fikk i samme slengen en ny god historie jeg kan ta med meg videre. Man får det ikke morsommere enn man gjør det selv!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar