Det er vel ingen hemmelighet at det siste halve året har vært en ganske kronglete tid. Faktisk har det gått mer enn et halvt år siden viruset veltet verden og det gir seg tydeligvis aldri. Jeg har vært redd, kjent på ensomhet, savn og samtidig følt tilhørighet. En merkelig tid. Jeg har giftet meg og er helt overbevist om at det var lurt å ha en så god greie for å bryte opp alt det andre rælet dette året har avdekket.
Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har snakket med mine avleggere og sagt: «Jeg lover, det BLIR bedre.» Innimellom har jeg lurt på om det egentlig var sant. Alt det normale var plutselig borte og jobb og studier ble utfordrende og faktisk forsvant helt. For første gang behøvde den eldste økonomisk hjelp og det satt veldig langt inne for den meget selvstendige frøkenen. Jeg på den annen side, var så glad for at jeg kunne hjelpe. At jeg fantes. Min mamma gjorde ikke det når mine kriser oppstod.
Ting begynte å se litt lysere ut da den yngste helt plutselig ble kjæresteløs og ting ble mørkt igjen. Hun måtte pakke seg ut av sitt eget liv og flytte hjem på pikerommet. Det var vondt å være i feil by da hjertet hennes brast. Heldigvis la hun seg på vingene og fløy hit ganske raskt etterpå, sånn at jeg fikk lappet henne litt sammen. Da hun kom virket hun slett ikke så hjerteknust som jeg hadde trodd. Etter en uke var den skadeskutte plutselig klar for verden. Ny skoleplass. Ny jobb. Og nytt lys tent i øynene.
Den eldste har fått jobb på en skole der hun stortrives og jeg skal synge konsert på onsdag. For jeg har nemlig endelig begynt i kor! Viruset får bare styre på. Vi kan ikke sette livet på pause lengre. Med god avstand og rene hender kan visst livet leves også. Nå ER ting bedre og det gjør meg så glad!
Ha en strålende søndagskveld!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar