Livets brutale kontraster

Jeg har levd i en boble i snart en måned. Ganske nøyaktig fra palmelørdag. Det var da virkeligheten brutalt innhentet oss og gav oss informasjon om at det ikke lenger var noe håp om at kreften kunne bekjempes. At den var for hissig og at ingenting hjalp. Livsgnisten slukket og dagene fra jeg forstod det til alt var over var akkurat seks dager. Alt håpet og kamplysten sluknet. Den mest livsglade og sprudlende personen jeg kjenner ble frarøvet livet og familier sitter knuste igjen. 

Barn har mistet sin mor, min fetter har mistet sin kone, søstre har mistet en søster, foreldre har mistet sitt barn, svigermor har mistet en svigerdatter, venner er sønderknuste, familier på begge sider gråter og kollegaer er i sjokk. Vi alle er i sjokk. Det føles litt som at vi er bowlingkjegler som er truffet av verdens største bowlingkule. Strike på første kast og vi er hundrevis av kjegler strødd over alt. 

Har man opplevd tap før i sitt liv er det som om alle plastre og bandasjer du har puttet i og rundt alle sårene blir røsket av og etterlater deg med store blødende sår. Det helt nye blør kraftigst, men også de gamle sårene påvirker hvordan sorgen opptrer. Det gjør så ulidelig vondt og tårene ramler ut av øynene i alle mulige sammenhenger. En prat på telefonen, et bilde du kommer over, tankene på alt som nå ikke lenger er, alt som ikke lenger blir. Store tanker. Store tårer. 

Jeg har snakket med utallige i familien, med venner og prøvd å hjelpe så godt til som jeg overhodet har klart. Vi har grått sammen og ledd sammen. Hodet mitt har vært og fremdeles er fylt med bomull og tillater ikke noe form for effektive tanker. Ting går veldig sakte og jeg gjør rare ting. På fredag for eksempel, fant jeg ikke sekken min noen steder og trodde jeg hadde glemt den. Den hang fint på ryggen min og beviste atter en gang at hodet ikke virker helt som det skal. Jeg glemmer små ting som jeg vanligvis husker og tenker på store ting som jeg vanligvis ikke bruker tid på. 

I løpet av de siste ukene har det vært arrangert begravelse og konfirmasjon. Disse tingene burde ikke henge sammen. Man burde ikke oppleve å begrave sin mor en helg for så å konfirmeres den andre. Dessverre tar ikke virkeligheten hensyn til sånt. Urettferdigheten har vist sitt grusomste ansikt i denne situasjonen. Kjærligheten derimot, har vært stor. Samholdet. Familiene. Vennene. Alle har stilt opp på sitt vis. Det synes jeg er vakkert oppi det vonde. Sorg er samlende. På sitt underlige vis er sorg dermed også godt. 

Å stå i samme kirken bare uken etter begravelsen for å være i konfirmasjonen til jentene var kanskje det mest kontrastfylte jeg har gjort i mitt liv.  De stod rakrygget og tok i mot velsignelsen mens vi reiste oss for dem. Det var sterkt. Det var vondt og fint på samme tid. Sammen laget vi en fin dag. En fin fest. En stol var tom rundt bordet, men det var dekket til mamma. Hun var i aller høyeste grad til stede i ånden og i våre tanker. 

                   Ta vare på hverandre. 💙