For noe dritt!

Vi er ikke bare det vi ser. Kanskje er det du ser av noen den beste versjonen den personen får til akkurat når du får glimtet av den. Om det er på butikken eller på en kafé. En tur i skogen eller på bilder delt i sosiale medier av at man ser noenlunde kvikk ut. Timene du klarer å jobbe (om du klarer det). Kampen om å fungere, viljen og ønske om å bidra. Kanskje resten av dagen ikke kunne brukes til noe annet enn hvile? 

Jeg vil på forhånd si at jeg ikke har skrevet dette innlegget for å få medlidenhet. Det er mer ment som en unnskyldning til mennesker rundt meg som har opplevd og opplever lignende. Jeg har ikke forstått det før og forstår det knapt selv fremdeles, selv om jeg er midt oppi det. Det er frustrasjon, desperasjon og sorg i mange varianter. Det er vondt, sårt og ensomt. 

Jeg er sliten. Ordet sliten er kanskje det ordet jeg tåler minst og som etter min mening er misbrukt mest. Men det er det jeg er. Hele tiden. Sliten. Utmattet. Trøtt og etter hvert dypt fortvilet. Kroppen har siden i sommer holdt på med diverse merkelige greier jeg ikke har kontroll på. Etter flere ulike virusinfeksjoner klikket kroppen og toppet det med en betennelse i skjoldbruskkjertelen. Det var intenst og veldig stressfylt. Pulsen løp løpsk og søvnen var vanskelig å fange. Prøv det den som vil. Det var litt godt at blodprøvene fortalte meg hva det var. Dette kunne fikses. Dette var helt fysisk og kunne om det var behov for det - behandles med medisin. Jeg var så lettet. 

I november kom jeg til på sykehuset. Alle prøver var fine. Betennelsen var over. Da jeg spurte om hvorfor jeg fremdeles var dårlig bare trakk endokrinologen på skuldrene. Han visste ikke. Henviste meg videre for å utelukke annen sykdom. Til nå har jeg funnet ut at hjertet mitt er friskt. Det er jo bra. Det er bare det at jeg bare blir gradvis dårligere hele tiden og ingen vet hvorfor. 

Nå snakkes det om long covid eller en eller annen form for utmattelse. Jeg tåler ingenting. Ikke lyder. Ikke sterke inntrykk. Ikke stress. Ikke lys. Ikke lange samtaler. Ikke store sosiale sammenhenger. Ikke trening. Jeg hviler til den store pappmedaljen og må velge hva jeg skal prioritere, vel vitende om at jeg må betale så det suser når jeg har gjort noe. 

Jeg lurte lenge på om vi skulle avlyse bryllupsreisen vi hadde bestilt til Madeira i vinterferien, men både legen og fysioterapeuten mente jeg kunne ha godt av å dra. Jeg ønsket meg en pause, men har forstått at kropper som er utmattet ikke driver med slikt. Etter flyreisen ned var jeg ustødig i flere dager og sjanglet meg avgårde i snegletempo. Det hadde vært for stor belastning og den allerede ubalanserte kroppen kjørte på med enda mer merkelige ting. Tinnitusen har tatt helt av, og er så høy at jeg ikke får sove når den er på sitt verste. I går kveld gråt jeg mine modige tårer og ønsket intenst at jeg ville stikke hull på trommehinnen. Det mente mannen min var en dårlig ide, men jeg orker virkelig ikke den pipingen. Den viser dessuten at jeg har vært for aktiv. Selv om jeg ikke har gått langt. Selv om alle restaurantene er i umiddelbar nærhet til hotellet. Selv om jeg konstant har i ørepropper for å dempe lydinntrykk. 

Mine nye bestevenner 

På hvalsafari hadde jeg plass liggende fremme på dekk på en madrass i de timene vi var på tur. Jeg klarte å gjennomføre og nyte dagen. Vi tok taxi rett hjem og jeg hvilte i flere timer før middag. Dagen etter var likevel tinnitusen helt vill og tvang tårer ut av øynene flere ganger i løpet av dagen. Heldigvis har jeg giftet meg med verdens mest tålmodige mann som fikser og legger til rette for at jeg skal oppleve turen på best mulig måte. Jeg slipper alle handlingene i butikken, henting av leiebil, snakking med resepsjonen, fiksing av kofferter og hvor vi skal. Jeg vandrer rundt med ørepropper og bare henger på der jeg må. Han tar ansvar for alt og likevel protesterer kroppen. 

Mannen og en levada.

Bilturen på øyen fikk vist oss en bitteliten bit av det vi egentlig hadde planlagt før jeg ble så syk. Vi hadde planlagt å leie bil i tre dager. Det viste seg at det holdt lenge med én.  Faktisk var en dag sannsynligvis for mye. Jeg fikk badet i havet i Porto Moniz og kjent adrenalinet strømme da bølgene slo over meg. Jeg fikk sett en levada (akvadukt) og hvor vi egentlig skulle vandret i fjellet og fikk sett utover fjellsidene fra store høyder. Jeg skjønte prislappen kom til å bli høy, men ante ikke at det skulle bli så ille. Ørene piper og kroppen vil helst bare ligge rett ut. Nå bare håper jeg det roer seg til reisen i morgen, sånn at jeg får kommet meg fint hjem og fortsette jobbingen mot en normal hverdag og en kropp som samarbeider. Selv om det kanskje ikke ble en pause så ble det i alle fall skapt gode minner for livet, og ikke minst bestod mannen min lakmustesten og blir sannsynligvis aldri skilt.