Long covid kan ta seg en bolle!

Det er rart å få livet snudd på hodet. Eller kanskje man bør kalle det hodet snudd på livet. Hodet mitt virker ikke. Det tenker sakte, reagerer sakte, strever med å lese og strever med å lytte. Til og med snakking er problematisk. Hadde da bare kroppen virket så jeg kunne avreagert med å gå lange turer i skogen og på fjellet. Men, nei. Kroppen virker heller ikke. Pulsen løper stadige maraton uten at resten får være med og resten av skrotten knirker i alle ledd. Veldig liten og stabil aktivitet er den foreløpige medisinen. Veldig liten aktivitet. Putter man ekstrem lydsensitivitet oppå det, sier det seg selv at det er fryktelig lite man får gjort i løpet av en dag.

Når man har hatt det slik i mange måneder begynner det å tære på kropp og sjel. Spesielt når man er ekstremt sosialt anlagt og må begrense alle sosiale aktiviteter. Alt må tilrettelegges og gjennomtenkes for at jeg skal kunne delta. Glem impulsivitet. Glem alle de levende, hjertebankende og pulserende menneskene som vandrer rundt og du bare egentlig vil være med. De snakker for høyt og ler for mye. De har brå bevegelser som gjør at du blir svimmel og er hele tiden på farten. Takk og lov at noen tar seg tid til å sakke ned og møte meg der jeg er.

Hjelpe meg så mye man tar for gitt når alt fungerer! Jeg skal virkelig huske på det og sette pris på det, bare dette kan gå over. Long covid kan ta seg en bolle. Hjelpe meg som jeg lengter etter mitt helt vanlige liv!

Viktig nabolagskompis!