1. desember: Herrenes tale

Da er det duket for adventskalenderblogg i år igjen. 1. innlegget er talen jeg holdt på gårsdagens julebord. Jeg måtte selvsagt skrive den som et blogginnlegg. Det er det jeg får til. Etter nervøse og lange timer og minutter fikk jeg til slutt lest den opp.
Vanligvis har jeg aldri manuskript når jeg holder en tale. Jeg har talt i begravelser og på julekonserter og andre steder der det måtte passe seg å holde slikt. Da prater jeg fra hjertet og trodde dermed at det var DERFOR jeg var så nervøs før slikt. Altså mangelen på manuskriptet. Det viste seg å være helt feil. Jeg var på godt norsk grisenervøs MED manuskript også. Pingle? Jeg gjorde det i alle fall og gjør det nok med høy sannsynlighet igjen.

Her er talen:

Jeg har fått i oppdrag å skrive herrenes tale. Det er i og for seg ikke noe problem. Jeg liker menn og jeg liker å skrive. Jeg er vel ikke fremmed for å snakke høyt og masse også- så jeg forstår at jeg fikk denne oppgaven. 

Utfordringen er å få ordene til å virke for hver enkelt av disse mannemenneskene som befinner seg rundt oss i dag. Hvordan kan jeg finne ord som beskriver dere og får dere til å føle dere akkurat så spesielle som dere er?

Jeg har en meget god kamerat som heter Google. Han pleier å hjelpe meg med det jeg måtte trenge hjelp til. I dette tilfellet var han ikke så samarbeidsvillig. Kanskje han ble sjalu på grunn av at jeg skulle hedre andre menn enn ham? Han ville i alle fall ikke gi meg noe god informasjon om hva en ekte mann er- eller hvordan den perfekte mann skal være. Han gav meg i alle fall ikke informasjon som jeg selv trodde på.

Det jeg fant var en sammenligning mellom menn og bher og hvordan disse kunne være en støtte for oss i hverdagen. Jeg for min egen del tenker at våre menn kan være så mye mer enn en bh. En bh ER en viktig del av hverdagen til oss kvinner, men ikke like viktige som dere. En bh holder på plass og gir støtte i alle situasjoner, men dere er for store og viktige til å sammenlignes med et så lite plagg.

Derfor droppet jeg hele mr google og herr twitter og alle andre sosiale medier og plukker frem ord fra mitt eget hjerte og mine egne erfaringer.

Til dere vakre menn på Skeie skole.

Jeg kunne ikke klart meg uten dere. Klisjeer som at menn er som luft hadde passet inn her, men jeg dropper dem også. Det jeg ikke skal utelate er at dere er oppmerksomme, morsomme og kloke. Denne sammensetningen gjør at det alltid er hyggelig på jobb. Faktisk kommer jeg på jobb lenge før jeg behøver, bare for å tilbringe litt ekstratid med dere. Dere vet hvordan jeg liker kaffen min og har tips og råd om det meste man måtte lure på. Dere er ikke fremmed for en diskusjon og kan faktisk både provosere og imponere stort. Jeg er meget begeistret for begge deler. Takk for at dere er de dere er. Jeg tør påstå at våre menn her på Skeie er spesielt fine. Er dere enige, jenter?

La oss reise oss og heve glassene for mannemenneskene vi er så glade i!
Skål!

Den myke mannen.

Gratulerer med dagen, mamma!

I dag skulle du blitt 60 år. Kanskje vi akkurat nå egentlig skulle sittet fornøyde og mimret over en fin helg med slekt på et hotell en eller annen plass- eller vært i full sving med forberedelsene til stor festivitas til helgen. Nå ble det ikke helt sånn for deg.

Vi har laget god mat og tent lys i hele stuen. En dyvåt blomsteroverrekker har kommet med blomster fra en hjertevenninne som husker deg godt. Jentene dine har vært samlet her i dag. Vi manglet bursdagsbarnet, men samtidig har du vært så nær i dag at jeg nesten hører lydene og kjenner lukten av deg. Vi har vært sammen.

På jobben i dag pratet jeg om deg. Jeg funderte på om du ville hatt facebook og smarttelefon. Det hadde du nok hatt. Du elsket ordspill og ville nok vært en grusom motstander på wordfeud. Plutselig innså jeg at du ikke engang har eid en mobiltelefon! Det er blitt mange år siden du reiste. Håper du vet at du fremdeles er dypt savnet av oss alle. Jeg er glad i deg.

S(l)ekten på tur!

Vi bestemte oss for lenge siden. I år ville vi feire mamma sin bursdag ute på Fløyen. Uansett vær. Da jeg våknet i morges tittet jeg ut og tenkte med meg selv at dette ser bra ut! Helt til jeg fikk øye på en underlig aktivitet. Gud hadde satt høytrykkspyleren på og gjorde en iherdig innsats for å rense alt han kom over.

Jeg tenkte med meg selv at det får bare gå som det går og kastet meg i bilen med regntøy, sekk og godt mot.

Regntøyet hadde flere funnet frem. Familiemedlemmer i alle farger og ulike ullvarianter invaderte Skomakerdiket og festen kunne begynne!

Pølser var det nok av og bållukten la seg over oss alle og sørget for at alle følte seg som riktige friluftsmennesker.  Mennesker som trosset vær og vind og til og med klarte å lage seg mat på fjellet!

Praten satt som alltid meget løst og ungene spratt rundt.

Solen kom på besøk. Ikke så merkelig i grunnen. Det var tross alt mamma som skulle feires!

Et av de yngste innskuddene i gjengen er en eneste stor gledesspreder som har glist fra øre til øre i hele dag. Kanskje det var fordi Gud var ferdig med vaskingen av verden akkurat da vi var på tur?

Tantene var også glade. De var så glade at de måtte synge pittelitt. De var så glade at jeg igjen kjente skikkelig godt hvor glad jeg er i dem!

Da vi hadde dinglet rundt Skomakerdiket noen timer kjente vi duften av pannekaker og forstod at det var tid for kaker og annet snadder i Helleveien. Der var det jammen flere biter av det store puslespillet. Disse bitene hadde fikset kaker og varm kaffe og stort husrom. Plass var det til alle. Sånn er det med dette puslespillet. Der det er hjerterom er det plass til så mange puslebiter det kan oppdrives.

 Vi slapper av i hverandres selskap.

Vi leker i hverandres selskap. 

Vi har det rett og slett kjekt sammen. Det største problemet vi har er vel gjerne at vi aldri går hjem igjen. Når vi til slutt innser at det virkelig er på tide skal alle snakke med hverandre samtidig. Julegaver avleveres. Takkekort og julekort bytter eiere. Alle gleder seg allerede til neste gang vi treffes.

Og når man kommer hjem, senker freden seg.

Mamma har hatt en fin feiring i dag.

I morgen skulle du blitt 60.

Ryddevegring

Jeg lider av voldsom ryddevegring. Bare jeg tenker på det- blir jeg faktisk svimmel. Jeg har som mål i dag at alt skal bli ryddig og at jeg skal våkne i morgen til en hyggelig dag med verdens beste samvittighet. Problemet er at jeg ikke helt vet om jeg kan legge meg.

Siden halv fem har jeg tenkt på alt jeg skal rydde. Tingene i gangen. DE skal jeg fjerne. Kjøkkenet skal vaskes og det skal jammen masse av de millioner andre rommene jeg har i denne gigantiske leiligheten også. Klærne skal vaskes og henges opp. Det betyr at jeg må brette de andre haugene med klær som allerede ER tørre. I hodet mitt er det sånn at jeg ikke har klær. Jeg tenker at akkurat det må jeg revurdere kraftig. Her er det klær overalt!

Jeg vet at jeg bare må begynne. Samtidig ER det viktig å holde seg oppdatert på nyheter rundt i verden- slå yngste datteren på ipadspill og lage middag som selvsagt produserer masse oppvask.

Vaskemaskinen er satt på. Den er det. Det er da en begynnelse?

Jeg ønsker meg inderlig ryddemotivasjon til jul!

Hjertefred

I går kveld sank hjertefreden inn da tenåringsdatteren skulle legge sine tvillingtremenninger klokken åtte og sovnet som en dupp. Innen den tid hadde jeg fått vist dem bilder fra "gamledager" og fortalt dem historier fra da jeg var liten. Bilder av pappaen i rosa genser var kanskje den største overraskelsen for dem. HVORFOR hadde han ROSA genser? Det var en fin stund. Vi snakket om oldemoren som ikke finnes mer og "tanten" de aldri har møtt. De synes det var litt rart at mitt barn hadde samme oldemor som dem. De lurte forøvrig på mye rart.

Jeg hadde glemt hvordan barn var i den alderen. Det gikk fort over. Femåringer snakker om alt mulig rart og det er bare til å prøve å svare så godt man kan. I morges ville ene ha skive med syltetøy og speilegg. Jeg var sikker på at hun tullet. Det gjorde hun ikke. Da de skulle hentes uttalte den ene bestemt at hun ALDRI ville hjem. Så litt kjekt må de ha hatt det.

da tvillingene hadde evakuert gjorde jeg meg klar til allehelgensarrangementet i Nygårdsparken.

Du kan lese om opplegget her: Høstens vakreste kveld: "Hjertefred" gnistrer av liv

Da vi ankom Nygårdsparken kjente jeg klumpen i halsen med EN gang. Det var bare så utrolig vakkert.
Fakler var tent overalt og mennesker i alle varianter var samlet.

Det var sterkt og vondt og godt på samme tid. Jeg bare vet at mamma hadde likt å være der om hun fremdeles hadde vært her. I trappen bak scenen stod lykter og lyste for alle dem som ikke selv kunne være her på denne dagen. Det var fred i denne parken i dag. Det var virkelig det.

Alle fikk utdelt hver sin fyrstikkeske med en liten lapp og en blyant oppi. På denne måten kunne alle som ville sende et himmelbrev til mennesker de savnet. Det hele var veldig rørende. Da alle hjerteballongene ble sluppet og sendt til himmels var det mange blanke øyner som tittet opp.

 

Heidi Lambach og Chris Lund avsluttet det hele med nydelig sang og tårene spratt frem igjen.

Kjære Mamma.

Jeg savner deg. 

I kveld skulle du vært her.

I kveld og.

Håper du har det bra der du er.

Hilsen meg

Jeg har ventet til fredag

I dag har jeg hatt en ekstremt god dag. Dette selv om jeg brukte i overkant mye tid på å kvi meg til å kjøre til jobb i morges. Tenkingen ble nesten gjort helt til skamme, men viste seg å være berettiget på de siste meterene før jeg skled inn på skoleplassen. Hele kroppen var i spenn, noe som er ganske unødvendig. Hadde jeg krasjet ville da ikke det hjulpet på noe som helst? Jeg slo fast at jeg ikke likte å kjøre på akkurat det føret. Det visste jeg i grunnen fra før. Dermed startet dagen med lite overraskelser.

Jeg vet ikke hva det var. Jeg vet ikke hva jeg gjorde.

Dagen bare ble bedre og bedre for hvert minutt som gikk. Elevene mine var strålende flinke i sangsamling. Studentene mine har lyttet til alle mine råd og har gjort en super innsats. Inspeksjon mellom snøballtrillende og hoppende glade og kreative elever var bare kjekt. Rundt meg var liksom alle så glade. Eller var det jeg som var så glad? Ikke vet jeg. Til sammen ble det i alle fall meget bra.

Førstesnøkjærlighet

Skolegårdskjærlighet

 

 

 Bildene jeg har tatt har jeg fått lov av kjæresteparet å bruke. Bare sånn at det er sagt. Da jeg kjørte hjemover oppdaget jeg at bensinprisene var noe helt for seg selv på denne dagen. Jeg bestemte meg for at denne dagen var helt spesiell. Hva mer kan en slik dag bringe?

Ingenting. 

Jeg sovnet som det berømte barnet og gikk glipp av hele fredagskvelden. I den anledningen har jeg nå diktet et dikt som kanskje kan forhindre at slikt skjer igjen.

 Du skal ikke sove bort fredagskvelden

Du skal ikke sove bort fredagskvelden, den er for god til det.
Da skal man henge sammen ute, med venner og annet fe.

Du skal ikke sove bort fredagskvelden, du er for ung til det.
Soving kan gjøres til andre tider, det skal ikke stå på det.

Du skal ikke sove bort fredagskvelden, det holder ikke det.
Da skal man leke og vandre sammen på et ganske annet sted.

GOD HELG!

Babylykke

                                     Ett av Lennart Nilsson sine unike bilder.

Sånn ca sånn ser han ut. Min lille nevø. For det er nemlig sånn at jeg skal bli tante til en liten gutteknott!

Det er lenge til ennå, men hjelpe meg så ferdige de ser ut når de er 18 uker! 

Jeg gleder meg til babylukt og knirkelyder- til barnevaktmuligheter og tantetittel. Men det jeg gleder meg mest over er min brors store og varme og veldige lykkefølelse. Han har alt han ønsker seg. En nydelig kjæreste, to vakre bonusjenter og en liten astronaut på vei til  verden. Det er godt når livet smiler til noen man er SÅ glad i! Jeg gleder meg!