Hell i uhell

Jeg er sliten. Adrenalinet har gradvis sluppet taket og musklene har begynt å gi beskjed om hvor mye jeg har spent dem de siste dagene. Tankene hopper fra det ene til det andre og gjør at hodet nesten kjennes større ut enn før. Jeg skjønner at mitt eldste frø har vært heldig. Det selv om det kjennes rart ut  i det hele tatt å bruke det adjektivet i denne sammenhengen. Likevel har jeg valgt å se på det sånn. Hun kunne blitt lam eller mistet taleevnen. Hun kunne faktisk dødd, selv om jeg ikke klarer helt å forholde meg til det. Det gjorde hun ikke. Hjerneinfarktene fordelte seg fint utover flere områder og unngikk å etterlate seg store skader. Skadene som har oppstått er så små at de forhåpentligvis kan trenes opp. De vil i alle fall ikke hindre henne i å være den hun er og det er en lettelse. Ting er stabilisert og medisiner er gitt. Det vil gå bra. Noen spasmer her og der er en liten pris å betale i forhold til det som kunne skjedd. 

Sjuklingen.

Undersøkt fra topp til tå med en muligens smule
overivrig mamma på sidelinjen.

Portøttaxi er gøy! 

Besøk er også en fin ting!

Jeg har ikke skjønt helt hvorfor det skjedde. Ingen vet helt hvordan det skjedde. Men jeg vet en ting. 20-åringer KAN få slag. Bitterheten over å ikke bli hørt som mor ligger her i det store hodet mitt, men jeg vet at det ikke hjelper. Selv om hauger av telefoner er tatt og bekymringene har vært så store at det har gjort vondt alle disse månedene, hjelper det ikke. Jeg kan ikke endre det som allerede har skjedd. Fra her kan vi bare se fremover.

Hjernekrøll

I dag tikket morsinstinktet mitt inn for fullt. Helt tilfeldig så jeg at mitt eldste frø prøvde å ringe. Da jeg tok telefonen visste jeg med en gang at jeg måtte løpe. Så akkurat det gjorde jeg. Jeg løp ut av klasserommet, ropte ut at jeg måtte løpe og løp videre. Den lille røde bilen kjørte rimelig mye fortere enn den pleier på veien og da jeg parkerte på Haukeland, løp jeg inn til resepsjonen. Der inne visste jeg ikke helt hva jeg skulle spørre om og beina ville på ingen måte stå i ro. Til slutt husket jeg hva den eldste heter og hvor jeg trodde hun var. Da jeg rundet hjørnet på Nevrologisk så frøet mitt sin mor, med flagrende hår, i vill fart mot inngangen. Adrenalinet mitt var så høyt at jeg ikke klarte å lese hvilken etasje jeg skulle i. Jeg stoppet helt opp. Jeg trakk pusten og de rette ordene dukket frem. 

Jeg prøvde å forklare en sykepleier hvem jeg så etter og kjente at hele kroppen var i helspenn. Plutselig så jeg min førstefødte og fikk endelig gi henne en klem. Hun så helt vanlig ut. Hun hørtes helt vanlig ut også. Beskjeden som var gitt var på ingen måte vanlig. 20-åringer skal ikke få hjerneslag. 20-åringer skal ikke få hjerneskade. Ikke min 20-åring. Men der stod vi. Midt i virkeligheten. 

Hun har fått de beste legene. Hun er på den rette plassen. Nå har vi endelig funnet ut hva som var galt. Nå vet jeg enda bedre at en mor VET når ting er alvorlig og galt. Jeg har vært så bekymret at jeg ikke har våget å si til henne hvor bekymret jeg har vært. Hun har vært så redd, men ikke våget å vise det. Nå vet vi og nå kan vi ikke se annet enn å se fremover. Ting kunne vært så mye verre. I sted hørte jeg at hun sa på telefonen at 2014 KAN fremdeles bli et fint år. Det ser i alle fall ut som om det blir et sterk år. 

Kunsten er å holde hodet høyt og ryggen fri

Noen ganger er ting ganske annerledes enn man tror. Øyeblikket man innser hvordan tingene henger sammen kan være så brutalt at man blir fysisk kvalm. Å bli dolket i ryggen. Bli ført bak lyset. Å skjønne at man ikke har sett klart. At man ikke har villet se. Det tar bare et lite øyeblikk. Så er alt forandret.

Da jeg var liten trodde jeg at når man ble voksen ble man automagisk gift, fikk barn og levde lykkelig alle sine dager. Jeg skjønner ikke helt hvor det kom fra. Kanskje en blanding av eventyr og drømmer? Hjemme var det på ingen måte sånn. Det ble på ingen måte sånn for meg heller.

Frøken livredd kjærligheten våget seg til slutt i ilden og ble skrekkelig brent. Så brent at det er vanskelig å puste. Det ikke er så mye annet man kan gjøre. Man må puste. Noe annet ville være en katastrofe. Når et menneske viser seg å være en helt annen enn den man trodde, svir det. Det svir i hele kroppen. Tankene svirrer og man lurer på hvordan det hele ble som det ble.

Nå sitter jeg igjen med tusen tanker jeg forsøker å ta livet av. Jeg skjønner at dette ikke har noe med meg å gjøre. At dramaet jeg havnet oppi må løses av noen andre enn meg. Derfor hadde det vært så veldig greit om hjertet bare kunne skjønt det hodet gjør og fikset seg fort. I mellomtiden får jeg bare puste videre.
Flaks for meg at jeg har vært ute en vinternatt før OG at det snart er vår!

Hodet over vannet

Når hodet på ingen måte befinner seg over vannet er det jammen bra det finnes godt flyteutstyr. Redningsaksjonene som ble satt i sving rundt min hjelpeløse hodedrukning har vært uvurderlige. Jeg har fått armringer, baderinger og redningsvester kastet etter meg. Jeg har hauger av mennesker i livet mitt som virkelig bryr seg om om jeg har hodet over eller under vann. I de to ukene jeg ikke har vært på jobb har jeg jobbet mer enn på mange år. Sammen med de fine menneskene rundt meg har jeg ryddet i følelsesskapet og funnet ut at verden tross alt går videre.

Jeg har grått, brent bål, jobbet med ved, pratet, grått, sett fine filmer, drukket vin, vært på teater, pratet, lest bøker, grått, gått på fjellet og fått omsorg herfra til evigheten. Savnet og sorgen over tapene i livet mitt siste måneden er ikke borte, men lettere å bære.

Gårsdagens invitasjon til bobilfest og kino med deler av s(l)ekten er jeg glad jeg tok i mot. Til pizza og vin før filmen tilhørte også samtalene. Det er godt å kunne sette ord på vanskelige ting, sammen. Det er nemlig ikke så farlig om følelsene er sterke og må slippes ut gjennom øynene av og til. Man kjenner i det minste at man i aller høyeste grad er i live. Sammen spankulerte vi bort på kinoen og gapskrattet i to timer. For sånn er det. Sorg og glede går hånd i hånd.

Takk, alle sammen!

Supermann har fløyet

Min helt egne Supermann har flydd avgårde. Om det var seg selv, meg eller noen andre han skulle redde, vites ikke. Uansett tok han kappen på og fløy i vei. Tilbake ligger hjertet mitt i alle krinkler og kroker. Knust. Pulverisert. Aner ikke hvordan jeg skal få samlet det sammen og få det til å banke igjen, men vet at det på en eller annen måte bare må gå. Alt går. Alt går bra eller så går det over. Så enkelt og så vanskelig.

Kjære, Supermann. Jeg håper du lander på rett plass. 

Tiden rant ut

Det skjedde så mye raskere enn jeg hadde tenkt. Jeg visste at det var kun et spørsmål om tid, men fikk likevel sjokk da telefonen kom. Jeg håpte du skulle få en siste sommer på Bustebu med alle rundt deg. Er uendelig glad for julen du tross alt fikk hjemme og er uendelig glad for at jeg våget å møte deg og fikk sagt hvor glad jeg er i deg. Nå har du reist til plassen vi ikke vet noe om. Jeg håper mamma gav deg en fin velkomst.

Nå er slekten samlet i en egen boble i verden. Vi prater og gråter. Ler og deler gode minner. Vi er sammen og har hverandre. Jeg forstår at jeg er heldig. Jeg forstår at familien vår er spesielt knyttet og at det ikke er selvsagt å våge å møte hverandre i sorgen. Jeg føler meg som en del av noe helt spesielt og har derfor tilbragt tiden med menneskene som er i den samme boblen. De som også kjenner hvor sakte alt går. De som også ikke helt klarer å fullføre en hel tanke og som plutselig kan bryte ut i gråt. På mange måter er det vakkert i det vonde. Det er godt å være sammen.

Du har alltid vært en enorm trygghet for meg. Helt fra før jeg kan huske har du passet på meg når det stormet. Du har tatt i mot meg og mine barn som dine egne barn og barnebarn og jeg er uendelig takknemlig for det. Jeg har alltid fått beskjed om at jeg hører til. I tapet av egne foreldre har dette vært ubeskrivelig godt og trygt. Jeg er ikke sikker på hvem jeg hadde vært foruten.

Klemmen jeg fikk hver gang jeg så deg fikk meg til å kjenne at det er sant at jeg hører til. 

Jeg kommer til å savne deg. 

Veldig.

Godt nytt år!

Vi har startet et nytt år. Vanligvis bruker jeg tid på å reflektere over året som har gått og fundere på hvordan jeg tenker at det nye året kommer til å bli. Jeg tror det er fordi jeg veldig ofte tilbringer endel tid alene med meg selv i juleferiene og får tid til å sette tankekvernen i sving. Denne ferien har jeg ikke det. Det er ikke mange hender som skal til for å telle timene jeg har vært for meg selv. I år har jeg bare nytt hvert sekund av det faktumet at jeg har noen å dele feriene med.

Uansett hvor hardt jeg har prøvd å overbevise meg selv om at jeg hadde det helt supert alene- så kjenner jeg det at det å være to er tryggere, koseligere, enklere, gøyere og mindre tankekvernfremkallende. Jeg kunne brukt tid på å ramse opp alle fordelene, men det tar lang tid og var samtidig ikke det jeg hadde tenkt å skrive om i dag.

I året som har gått har jeg hatt det bedre enn jeg kan huske. Jeg tror faktisk at jeg aldri noen gang har hatt det så bra. I alle fall ikke at jeg har hatt det så bra og samtidig vært bevisst på at det har vært sånn. Jeg fikk det bra av å ta en sjanse. Av det har jeg lært at noen ganger går det faktisk bra når man resikerer. Å plukke hjertet sitt frem fra all innpakningen, legge det helt åpent frem for en annen og bare håpe at det ikke knuser i tusen biter er ganske heftig. I alle fall for meg. Jeg trodde ikke helt på at noen kunne bli så glad i meg. Men der tok jeg visst feil, igjen. 

Utfordringer og tunge ting har også vært en del av 2013. Livet består av nedturer og oppturer. Det er sånn det er. I år skal jeg forsøke å ikke tenke så mye, men heller være der jeg er. Ikke ta sorger på forskudd. Ikke ha for mye dårlig samvittighet. Være fornøyd med min egen innsats og bruke tid på ting som jeg setter pris på. Jeg håper og tror at 2014 blir et glimrende år. Mitt helt målbare nyttårsforsett er 60 turer på fjelltopper rundt om kring. Så om du vil være med på fjellet en dag er det
bare til å gi en lyd. Godt nytt år!