7. desember: Idyllisk familiekatastrofe

Dagen startet i kirken. I en ganske fin kirke også. Birkeland kirke er akkurat passelig stor og har en fantastisk klang. Vi har vår årlige hoved-julekonsert her og i sammenheng med det synger vi på en gudstjeneste. Jeg pleier ikke renne ned dørene i kirken, men synes det er fint å være der innimellom. I dag har jeg tent lys for mamma og sunget salmer for full hals. Man får dessuten en helt spesiell følelse når man opptrer i et rom som har slik klang. Jeg vet ikke om jeg tror jeg er så mye nærmere Gud, men jeg er veldig nær de jeg synger med. Samhørigheten kan man nesten ta på. Julestemningen kommer raskere med slike opplevelser og man har det litt bedre inni seg. I alle fall jeg. Man skal vel helst snakke for seg selv i sånne sammenhenger. Fint er det i alle fall. Om du vil oppleve Korall helt selv kan du komme på konsert på torsdag 11.12, klokken 19.30 i Birkeland kirke. Jeg lover at det blir vakkert!

I kveld har vi holdt på med et annet viktig hus. Vi har hentet ekstern assistanse og dermed er familien samlet rundt årets kanskje viktigste happening. Pepperkakehuset SKAL opp! 

Jeg er ikke helt sikker på hvem som har funnet på at pepperkakehusbaking er en idyllisk og familesamlende aktivitet. Hjemme hos oss blir tungene skarpere og skarpere og jeg tror ærlig talt ikke at noen hadde kost seg veldig sammen med oss. Nå er vi heldigvis ferdig og har på mirakuløst vis faktisk klart å sette opp hele huset. Jeg føler et snev av mestringsfølelse. Alle i huset har fremdeles øyne og er venner. Nesten. Vi takker herved for i dag! 

6. desember: Julestemningsforsøk

Det er ikke så mye som ligner på jul når vi kommer til været. Det plasker så alvorlig ned at det faktisk er forstyrrende. De hvite fnuggene jeg så vidt så tendensene til på fjellet tidligere i dag er erstattet med verdens største regndråper. Når det er sånn må man nesten trå til selv. For å skape den rette julestemningen i dag har vi bestemt at vi skal lage pepperkakehus.

Vi har ikke mindre enn tre bokser med pepperkakedeig. De er på ingen måte hjemmelaget og det er helt greit. Fint at andre tar ansvaret for slikt når hoder ikke er skrudd skikkelig på. Nå er deigen nesten på bordet og huset er under planlegging. Julemusikken er på og den yngste har i alle fall full julestemning.  Jeg tror det kan bli en lang natt. Sannheten er nemlig at det ikke er meg som har laget pepperkakehus de siste årene. Jeg har overlatt det til den yngre garde og nå har halvparten av den forduftet ut av vårt hjem. Da må mor trå til igjen. Resultatet kommer i morgen. Ja. Hvis det er noe resultat, da! Ønsk oss lykke til!

Dyp konsentrasjon!

5. desember: Lavt blodsukker

Av alle ting fant jeg plutselig ut i dag at det helt sikkert var veldig koselig og veldig lurt å reise på IKEA og spise middag. Jeg tenkte at samling av hele den lille familien min var en god idé og ventet dermed til den aller verste rushtiden med å dra. Da var den eldste ferdig på jobb og kunne plukkes opp i byen. 

Jeg avtalte å hente avkommet på toppen av en bakke der jeg mente det ville være aller enklest i verden å plukke henne opp. Det hadde det sikkert vært også. Om det ikke hadde vært for at jeg helt automagisk kjørte inn i Klostergarasjen. Ikke bare var det feil. Der var det kø også. Jeg fant etterhvert en parkeringsplass og forklarte fadesen til mennesket jeg skulle hente. 

For å være mer effektiv gikk jeg rett bort til heisen for å geleide henne til rett bil fortest mulig. (Dere må huske på at bilen min er en bitteliten ert og faktisk er ganske vanskelig å få øye på.) Jeg ventet og ventet. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan man kunne bruke så fantastisk lang tid ned en heis? Etter mange og lange minutter tenkte jeg at jeg fikk gå bort igjen til bilen der mobilen min lå og ringe henne. Det behøvdes ikke. Hun satt allerede på passasjersetet og var ganske irritert over at jeg var forsvunnet. Alt ble feil, men nå begynte det i det minste å bli ganske morsomt. 

På veien utover spurte jeg gjentatte ganger om hvor det var best at jeg kjørte. Min eldste pode svarte skarpt at hun faktisk ikke kjører bil og rett og slett ikke visste svaret. Jeg kremtet og sa at hun måtte da vite etter at hun har hatt meg som mor i 21 år at jeg må spørre når jeg kjører. Da lo hun. Hun vet nemlig like godt som meg at jeg på ingen måte forventer noe svar. Blodsukkeret var lavt og gleden stor da vi endelig fikk middag på IKEA. Der var det overraskende lite mennesker og føyde seg dermed ikke inn i rekken av ting som gikk galt. Det gjorde ikke resten av ettermiddagen heller. Dermed har roen senket seg, helgen er inntatt og noen julegaver er på plass. God helg!

The Svenssons på do.  

Bursdagsgave i boks! 

Der deles søsterlig. 

Skulle ta noen gøye bilder som ikke ble så gøye men som ble gøye likevel!

 

4. desember: Med venner i ryggen

Min eneste hjemmeboende datter gav tidlig uttrykk om at juleballet på skolen ikke var noe hun brydde seg med. Siden jeg kjenner henne relativt godt visste jeg at hun hadde mer lyst enn hun ville innrømme. Hun var rett og slett redd for at hun ikke skulle klare å gå og dermed måtte kjenne på følelsen av skuffelse etterpå. Det er lettere å late som om man bestemmer det selv. At man ikke bryr seg eller si at man ikke vil. Da kan det se ut som at man har kontroll og det vil man gjerne.

Vi valgte å betale for ballet for sikkerhets skyld. Bedre om hun hadde muligheten til å gå hvis hun fikk lyst enn at hun da ikke hadde betalt. Strømpebukse var innkjøpt og hauger av kjoler er prøvd. Hele tiden har hun sagt at hun ikke ville. Helt parallelt med kjoletesting, falske negler og diskusjoner om hvordan håret skulle være. 

Et skoleball er full av ting man ikke helt kan forberede seg på. Hvem sitter hvor? Hvem kommer? Blir det mye lyd? Når starter dansingen? For noen spiller ikke dette noen rolle. De tar at som det kommer. For andre er det alt det handler om.

Når man stresser veldig med slike ting man ikke kan vite før man er der er det fint med venner som inkluderer og presser en på en god måte. Mitt yngste frø har sagt flere ganger at hun må gå fordi vennene hennes vil hun skal gå. At hun må gjøre det for dem. Jeg tror hun går fordi hun har venner som vil at hun skal og som sier det høyt til henne. Hun er ønsket. Det er mye trygghet i gode vennskap. Vi våger så mye mer med venner i ryggen.

Jeg gleder meg til å høre hvordan hun har hatt det!

3. desember: Flax

På mandag hadde jeg bestemt meg for å bruke penger på en flaxkalender. Jeg fant ut at det skulle gå fint i det heller stramme budsjettet mitt og jeg troppet målrettet opp på Rema 1000. Det var utsolgt. Skuffelsen min var overveldende stor i forhold til det som utløste den. Den hang i selv etter jeg var kommet inn dørene hjemme.

Nå er det sånn at jeg sikkert kunne fått tak i en slik kalender et annet sted. Greien er at jeg på en måte allerede har vært og kjøpt den. Jeg har vært på Rema og spurt etter den og da har min hjerne en tendens til å krysse av for utført oppdrag. Selv om oppdraget på ingen måte har kommet i havn.

Av den grunn kom jeg hjem i går og hadde glemt hele greien. Ingen kalender. Ingen flax.

Eller?

Min yngste, høyreiste og flotte frøken sa jeg måtte gå inn på rommet og se. Der hang det en sjokoladekalender som poden hadde kjøpt til meg. Jeg ble hoppende glad!

- Det er egentlig ikke det som er overraskelsen, sa hun. Du må snu den.  Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Mammahjertet smeltet og jeg har bestemt meg for at bedre kalender finnes ikke. 

Flaxkalenderen kan få være så utsolgt som den bare vil. Her i huset er det denne som gjelder!

2. desember: Brannslukking

I dag var jeg invitert til å være sammen med en liten kar som skulle bake pepperkaker i barnehagen. Han er en stram kar. Ikke så ulik brannmann Sam, faktisk. Han er snart tre år og er en fryd å være sammen med. Akkurat nå for tiden er det sånne mennesker jeg har resept på å være med. De som gir meg mye av det jeg trenger. Denne karen her gir meg tonnevis med kjærlighet. Han viser med hele seg at han er glad for å se meg og gleden er i aller høyeste grad gjengjeldt.

Jeg ble vist frem med stolthet i stemmen. "Dette er tante Christina!" Tårene mine lusket seg frem i øyekroken mer enn en gang i løpet av de to timene vi hadde sammen. Først fremførte alle barna ulike sanger fra Hakkebakkeskogen. Klumpen i halsen ble stor da han med lykke i blikket vinket til meg da han gikk inn og ut fra scenen. Da vi skulle bake tok han meg i hånden og viste vei. Jeg måtte sitte ved siden av ham hele tiden. Sammen lagde vi mengder med pepperkaker og kakemenn. Vi likte stjerneformen og hjerteformen best, begge to. Da deigen var blitt små figurer og jeg hadde spist en skive rundt de utrolig lave bordene var det tid for påkledning og utetid.

Det er ikke alltid populært med regnbukse som må på. Jeg vet at han liker brannmann Sam veldig godt og laget klar buksene og støvlene slik brannmenn gjør. "Hører du brannalarmen? Du må hoppe i brannklærne med en gang", ropte jeg. Han gjorde som han fikk beskjed om og fortsatte leken derfra. Dette førte med at jeg måtte hjelpe til med å slukke en brann før jeg kunne gå fra barnehagen. Da jeg hadde slukket brannen og kysset og klemt ferdig, vinket jeg ha det bra i det jeg gikk mot porten. Han kom syklende etter meg og sa: "Tusen takk for at du hjalp meg med å slukke brannen, tante Christina!"
Jeg ble helt rørt. Denne stramme lille karen vet lite om hvor varm jeg ble om hjertet i dag og hvor viktig dette er for meg. Ubetinget kjærlighet er sterke saker. Heldige meg som har en liten brannmann på snart tre år som kan hjelpe meg å slukke mine branner.

1. desember: Lueglede

I morges da jeg våknet var det kaldt. Jeg bestemte meg fort for at det var på tide med lue på jobb og ble ganske fornøyd da jeg husket på luen jeg kjøpte i sommer. De siste årene har jeg hatt en luekonkurranse med en kollega. Han har absolutt det beste utvalget og har vel (uten at jeg helt liker å innrømme det) vunnet gang på gang. I dag følte jeg at jeg virkelig hadde en sjanse med den helt nye luen min. Jeg fant den av alle steder på et glovarmt marked på Gran Canaria. Siden den gang har den ligget nedgravd i en kurv og bare ventet på at det skulle bli akkurat kaldt nok. 

Kollegaen min har skiftet arbeidsplass og i dag kjente jeg virkelig at jeg savnet ham. Jeg måtte knipse et bilde og ønske ham en god morgen på sosiale medier før dagen med den fine luen kunne starte. 

På vei hjem fra jobb så jeg plutselig en kjent bil i feltet ved siden av. Kunne det være? Ja! Det var ham! Han hadde en ganske fin lue på seg med noter på som jeg i grunnen ønsker meg veldig, men i dag vant jeg! Jeg kjente jeg ble skikkelig glad for å se ham og vi vinket og veivet til hverandre med armer og bein. Heldigvis skal det ikke så mye til for å glede Svensson! At elevene var fornøyd med adventskalenderen og at det bare er to nisser vi ikke er ferdig med til den årlige adventshagen, hjalp også til. 

Adventskalenderbloggen er herved i gang! Wish me luck!