4. desember: Med venner i ryggen

Min eneste hjemmeboende datter gav tidlig uttrykk om at juleballet på skolen ikke var noe hun brydde seg med. Siden jeg kjenner henne relativt godt visste jeg at hun hadde mer lyst enn hun ville innrømme. Hun var rett og slett redd for at hun ikke skulle klare å gå og dermed måtte kjenne på følelsen av skuffelse etterpå. Det er lettere å late som om man bestemmer det selv. At man ikke bryr seg eller si at man ikke vil. Da kan det se ut som at man har kontroll og det vil man gjerne.

Vi valgte å betale for ballet for sikkerhets skyld. Bedre om hun hadde muligheten til å gå hvis hun fikk lyst enn at hun da ikke hadde betalt. Strømpebukse var innkjøpt og hauger av kjoler er prøvd. Hele tiden har hun sagt at hun ikke ville. Helt parallelt med kjoletesting, falske negler og diskusjoner om hvordan håret skulle være. 

Et skoleball er full av ting man ikke helt kan forberede seg på. Hvem sitter hvor? Hvem kommer? Blir det mye lyd? Når starter dansingen? For noen spiller ikke dette noen rolle. De tar at som det kommer. For andre er det alt det handler om.

Når man stresser veldig med slike ting man ikke kan vite før man er der er det fint med venner som inkluderer og presser en på en god måte. Mitt yngste frø har sagt flere ganger at hun må gå fordi vennene hennes vil hun skal gå. At hun må gjøre det for dem. Jeg tror hun går fordi hun har venner som vil at hun skal og som sier det høyt til henne. Hun er ønsket. Det er mye trygghet i gode vennskap. Vi våger så mye mer med venner i ryggen.

Jeg gleder meg til å høre hvordan hun har hatt det!