6. desember: Hvor er du?

Det er andre søndag i advent og høststormen har tatt helt av. Ingenting utenfor ligner på den vite julen vi drømmer om. Eller i alle fall jeg drømmer om. Tørr, hvit og fin snø. Da hadde kanskje julestemningen vært litt større enn den er nå?

Jeg har hengt opp julestjerner og i dag har jeg funnet frem noen nisser. Den enkle pepperkakedeigen er kjøpt inn og kan trylles om til hus og småkaker på et blunk. Julesanger spilles hele tiden. Likevel mangler det noe.

Mulig det er fordi jeg ikke engang vet om jeg får bo i leiligheten i julen? Det øyeblikket alt er klart og de faktisk kan begynne på badet mitt må jeg pakke en stor unge under armen og flytte ut til det hele er ferdig. Uansett hvor mye jeg vil så kan jeg faktisk ikke leve i leiligheten uten toalett, dusj og rennende vann.

Badet og kjøkkenet mitt har slitt meg helt ut. Samtidig har det ført til vrengte lommer og økonomiske utfordringer i lang tid fremover. Klart det legger en demper på stemningen. Det å vite at jeg må prioritere alt av penger til å få gjort det jeg må i huset kjenner jeg i hjertet. Det blir dårlig med julegaver til andre enn ungene. Jeg er fullstendig klar over at ingen hadde forventet noe annet. Likevel svir det litt ekstra. Jeg vet ikke helt hvilke følelser det bringer frem. Utilstrekkelighet? Oppgitthet? Jeg føler meg dum som ikke har bedre økonomi. Samtidig vet jeg at jeg er langt over gjennomsnittet god på å få pengene til å strekke til.

Sånn er det. Julen kommer om jeg bor hjemme eller ikke og om jeg har penger eller ei. Nød lærer naken kvinne å spinne. Man skal bare se jeg finner på noe lurt sånn at julestemningen og gavene kan komme på plass i en eller annen form. Har du funnet den gode julestemningen?

5. desember: Litt flaks skal man ha

Julebordet i går ble en suksess. Latteren satt løst og humøret var strålende på hele gjengen. Maten smakte fortreffelig og stemningen var høy. Sånne kvelder går altfor fort og er over før man har tatt det berømte blunket. Jeg skjønte at kvelden nærmet seg slutten og det lenge før resten av gjengen tok kvelden. Jeg bor som sagt på andre siden av jordkloden og det er både langt og både dyrt å komme seg dit på natten.


Tilbudet som kom om å sitte på til byen ble for godt til å kunne avslå. Jeg vurderte det. Tok jakken på og av igjen. Etter å ha avtalt med en kollega at neste år overnatter jeg hos henne - sånn at jeg kan feste videre i nattetimene uten å måtte tenke på reiser rundt hele halve jordkloden - tok jeg jakken på igjen. Da jeg satt meg inn i bilen tikket meldingene inn. Flere av mine favoritter hadde funnet klanen jeg forlot til fordel for julebordet. Da kjentes det ikke så ille ut at jeg hadde forlatt julebordet.


Flaksen ville det slik at jeg skulle få enda mer gøy ut av en allerede meget festlig kveld. I det siste har flaksen virkelig jobbet på min side. Så akkurat her og nå takker jeg veldig flaksen for dette! I samme slengen vil jeg takke min fine kollega som kjørte til og fra julebordet bare fordi hun er snill og tenkte jeg ville bli glad. Det ble jeg. Sånt setter jeg veldig pris på!

Hurra for at jeg har så mange mennesker jeg setter stor pris på i livet mitt!

4. desember: Merket for livet

I dag ble tattoveringsklanen vår utvidet. Min bror ble medlem av klubben som nå har seks medlemmer. En svart gammel tante, en kusine, en fetter, en datter, meg selv og nå en bror. Sånt må feires!

Innimellom jobb og julebord klarte jeg å skvise inn et aldri så lite treff med ganske mange av klanen samlet. Det er tradisjon. Vi hører da sammen! Vi vet allerede at neste fetter har satt seg på listen over mennesker i s(l)ekten som ønsker å verve seg i klanen. Gleder meg allerede til neste  merking!

Nå er det julebord med julegøy på tapetet. Håper dere alle har en strålende helg! Det har i alle fall jeg tenkt til! 

3. desember: Dramaskrik på morgenkvisten

I morges pisket jeg opp den yngste spiren med kraftige tramp og høye tilrop. Vi måtte komme oss i bilen før klokken syv for at jeg skulle få dusje i god til før jobb. Dette høres vel ikke riktig ut og det kan jeg si meg helt enig i. Man skal ikke behøve å komme seg i en bil før man kan komme seg i en dusj. Men sånn er det her i huset akkurat nå. Så lenge vannet drypper ned til naboen har jeg tenkt at det sikkert er en god plan at jeg ikke bruker vann som renner nedover akkurat der. Det fører til dusjing på andre mulige steder i verden. Stort sett på jobb før jobb eller etter trening.

Det har fungert relativt greit. Med planleggingen får man det aller meste til har jeg funnet ut. Jeg var superpakker og kastet alt opp i bagen på null tid. Følte meg ganske effektiv og nærmest jublet da vi faktisk satt i den lille røde bilen rett før syv. Vi rakk akkurat ikke bussen som skulle ta med spiren til skolen sin. Litt misfornøyd med akkurat det mens jeg kjørte henne dit hun skulle. Den gode tiden min holdt på å renne ut og frokosten med en pustepausen før virvelvindene kommer og drar meg med i dagen så kortere og kortere ut.

Jeg var først på skolen. Låste opp til melkemannen. Trodde jeg. Låste så opp til melkemannen en gang til. Nøklene forsvant og jeg måtte for tredje gang ut den samme døren for å se om det kunne hende de hang der og glodde.

De dinglet og gliste fra øre til øre og lo godt da jeg dro dem ut av låsen.

Jeg økte tempoet og tenkte at jeg bare måtte hive meg rett i dusjen. De jeg skulle til å kle av meg skjønte jeg at noe var som det ikke skulle. Øynene beveget seg febrilsk rundt i hele garderoben. Bagen min var ikke der. Hadde jeg hatt den i hånden da jeg kom inn? Jeg måtte atter en gang ut døren og bak i bilen for å sjekke. Hadde jeg lagt den igjen der?

Slukøret, molefonken og ørlittegranne sjokket kom jeg inn igjen. Jeg hadde glemt hele bagen hjemme i gangen. Der stod jeg. Skitten, usminket og ubørstet.

Jeg innså kjapt at noe kjøring hjem etter ting og tang var helt uaktuelt. Jeg bor på andre siden av jordkloden og ville ikke rukket det på noen måte. Jeg måtte bare tåle det. En hel dag uten maskara. 

Jeg kjente litt på det. Aksepterte det nesten før jeg ombestemte meg helt og sendte en melding til en av lærerne som bor kun noen fylker unna. Hun reddet meg med deodorant, maskara og hårbørste. Så om jeg ikke ble helt ren hadde jeg i det minste en artig fortelling å fortelle elevene i løpet av dagen og det MED maskara på. 

Hurra for fine superhelter som stiller opp for hverandre!

2. desember: Grønn gutt og hjelpende hender

I dag var hele trinnet på VilVite-senteret. 67 knotter med ulike lengder på både armer og bein. Alle disse skulle puttes inn på en bybane og komme seg ut av den på riktig plass.  Jeg spakulerte og kontrollerte om de visse hvor de skulle gå av, samtidig som jeg talte dem igjen og igjen og igjen. Med samme resultat hver gang, heldigvis. Sånt krever at man er påslått. Man kan ikke sitte i en krok og gjespe med så mange unger på skuldrene.

Fra halv ti til ett gikk det i ett. Lek og læring i full vigør. Hele tiden. Da vi var ferdig måtte vi rekke enda en bybane. Det høljet og veldig mange flere enn oss hadde tenkt seg hjem helt samtidig som oss. Vi skviste alle de tusen barna inn på banen og hadde læring i folkeskikk på tapetet oppover mot Lagunen. Etter en stund oppfattet jeg at det hele gikk veldig fint og skuldrene sank i alle fall noen millimeter. Helt til jeg så en temmelig grønn fyr som satt helt stille.

Den grønne gutten var en av dem jeg hadde på skuldrene og jeg prøvde å snakke rolig mens jeg laget tusen skisser i hodet på hvordan jeg skulle få fikset dette. Ville han spy ut over alt? Da tankene kom helt rundt visste jeg at det ikke var så mye jeg kunne gjøre. Jeg kunne selvsagt snakke ham over på andre tanker og håpe på det aller beste. Noe annet ble vanskelig. Jeg hadde ingen plastpose, ingen drikke og ingen mulighet til å forlate banen. Det var like før jeg ba en liten bønn, men før jeg kom så langt skjedde det noe.

En dame reiste seg og spurte om jeg trengte hjelp. Jeg tittet hennes vei og fikk en pose i hånden. Så åpnet hun sekken sin og fant frem en uåpnet flaske med vann og en pakke med tyggis som hun gav meg. Etter det reiste hun seg (forståelig nok) opp og satte seg på en plass langt vekke fra oss. Jeg fikk aldri takket henne skikkelig, men hun forstod nok veldig godt at hun var til stor hjelp. Heldigvis gikk det hele veldig bra og den grønne gutten fikk sin egen farge tilbake etter en stund. Jeg hadde dessuten fått den gode tingen i julemåneden servert rett i fanget på bybanen og advantskalenderens andre innlegg ble født.

Jeg setter virkelig stor pris på at det finnes mange gode mennesker der ute!

1. desember: Oversvømmende juleglede

Nå er den her igjen. Julemåneden. Jeg skjønner ikke helt hvordan denne måneden alltid klarer å være så langt unna og samtidig komme så plutselig? November fløy forbi. Hvordan er det mulig? Jeg lurer litt på om jeg kanskje må forsøke å holde øynene mine litt mer åpen. For jeg føler at hver eneste gang jeg blunker har det gått en dag eller ti. Eller en mnd eller to. Eller det som verre er - ett år eller fire. Tiden går fortere og fortere. Vi skulle i det minste hatt noen bremser man kunne sette på?

I denne julerunden har jeg bestemt meg for å kikke etter ting jeg setter pris på i min verden. Kanskje det kan fungere som en form for bremser?

I dag har jeg øynene mine kikket og ørene mine hørt så mye at tårer har ramlet ut. Ikke vonde tårer, men tårer av lettelse og glede. Tårer for godt vennskap og mennesker som ser meg. Tårer for ting som ordner seg. Etter skrekkelig vonde og vanskelige uker med fortvilelse over vann som har strømmet ned i leiligheten under kan jeg endelig puste helt inn og helt ut igjen. I dag endret alt seg. I dag løste det seg. I dag kan jeg glede meg til mitt helt nye og fine bad jeg får låne nok penger til.

Man blir sliten av å holde pengepust veldig lenge. Skuldrene kryper godt over hodehøyde og nettene brukes til mareritt av uhyggelige dimensjoner.  I natt regner jeg med at jeg får sove. Bedre start på desember kan man vel ikke få?

Ingen vet hva morgendagen bringer

I går feiret vi mamma. Det har vi gjort helt uten henne i over ti år. Jeg vet at hun aller helst ville vært med selv, men det er ikke så enkelt når man har reist avgårde til den andre siden. I ånden er hun i aller høyeste grad med og denne tradisjonen samler store deler av s(l)ekten hvert eneste år.

I år startet noen av oss på VilVite. De store ungene hadde det minst like kjekt som de små. Det å boltre seg på en så stor plass med så mange man er glad i er bare helt nydelig. Vi bytter på unger og på voksne og dermed blir alt det stressende fordelt utover på alle og fordufter. Storfamilier er greie sånn. Da deler man på de man har. Alle ungene er alles sine og de voksne er voksne for alle som man behøver være voksen for. Sånt blir det trivsel og trygghet av.

Etter vi hadde fått vite meget mer enn før - dro vi avgårde til en av de svarte gamle tantene. Alle hadde med seg et eller annet å tygge på. Selvsagt veldig gode greier. Alle ble mette og alle var glade. I alle fall nesten alle. Vi hadde en liten knott som synes det var skrekkelig mange mennesker der og en som måtte se seg slått i stolleken. Da ble han ikke spesielt munter. Det aller meste ordnet seg ganske fort heldigvis. Forøvrig ganske artig når 25 stykker i alle aldre hiver seg med på stolleken.

Da alle barn under 25 var dratt hjem vandret vi videre til "Lukket avdeling" På Dr.Wisner. Der var pyntet med flagg og blomster og fikk velkomsttale av sjefen sjøl. Han ble begeistret for hedringen av mamma sitt minne på denne måten og var overbevist om at mamma også ville vært det.  Og det vet vi jo. Mamma hadde elsket denne dagen. Vi skålte for henne og synes alle det er rart at det har gått så mange år. I år ville du blitt 63 år. Jeg har ikke sett deg siden du var 46. Lurer på hvordan du hadde sett ut? Hva du hadde likt aller best å gjøre på? Jeg savner deg fremdeles. Det vil jeg nok alltid gjøre.

Jeg er evig takknemlig for disse fine stundene med familien min. Jeg kjente spesielt på det i går etter å ha våknet opp til blodbadet i Paris. Det er godt å ha mennesker man er glad i rundt seg. Godt å føle så sterkt at jeg er en del av noe. At jeg er viktig for noen som også er viktige for meg. Vi må ta vare på hverandre. Ingen vet hva morgendagen bringer.