Fra halv ti til ett gikk det i ett. Lek og læring i full vigør. Hele tiden. Da vi var ferdig måtte vi rekke enda en bybane. Det høljet og veldig mange flere enn oss hadde tenkt seg hjem helt samtidig som oss. Vi skviste alle de tusen barna inn på banen og hadde læring i folkeskikk på tapetet oppover mot Lagunen. Etter en stund oppfattet jeg at det hele gikk veldig fint og skuldrene sank i alle fall noen millimeter. Helt til jeg så en temmelig grønn fyr som satt helt stille.
Den grønne gutten var en av dem jeg hadde på skuldrene og jeg prøvde å snakke rolig mens jeg laget tusen skisser i hodet på hvordan jeg skulle få fikset dette. Ville han spy ut over alt? Da tankene kom helt rundt visste jeg at det ikke var så mye jeg kunne gjøre. Jeg kunne selvsagt snakke ham over på andre tanker og håpe på det aller beste. Noe annet ble vanskelig. Jeg hadde ingen plastpose, ingen drikke og ingen mulighet til å forlate banen. Det var like før jeg ba en liten bønn, men før jeg kom så langt skjedde det noe.
En dame reiste seg og spurte om jeg trengte hjelp. Jeg tittet hennes vei og fikk en pose i hånden. Så åpnet hun sekken sin og fant frem en uåpnet flaske med vann og en pakke med tyggis som hun gav meg. Etter det reiste hun seg (forståelig nok) opp og satte seg på en plass langt vekke fra oss. Jeg fikk aldri takket henne skikkelig, men hun forstod nok veldig godt at hun var til stor hjelp. Heldigvis gikk det hele veldig bra og den grønne gutten fikk sin egen farge tilbake etter en stund. Jeg hadde dessuten fått den gode tingen i julemåneden servert rett i fanget på bybanen og advantskalenderens andre innlegg ble født.
Jeg setter virkelig stor pris på at det finnes mange gode mennesker der ute!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar