Var du der?

Det er et stort hull etter mamma. Jeg prøver å tenke at det er lenge siden hun ble borte. At jeg er vant til at hun ikke er her. At jeg klarer meg uten henne. Det gjør jeg jo. I går skulle hun blitt 59 år. Hun er dypt og inderlig savnet. Jeg er klar over at det nok ikke hadde vært så enkelt om hun fremdeles var her. Hun hadde sannsyligvis vært sliten og syk. Kanskje hun til og med hadde trengt hjelp for at hverdagen skulle gå. Mamma hadde hatet det. Hun ville alltid klare seg selv. Når jeg tenker slik, unner jeg henne hvilen.

Hvis jeg tillater meg å tenke at vi kunne tatt vekk alt som førte til at det gikk som det gikk, hvem hadde hun vært da? Det er som å tenke på hvordan ting hadde blitt om jeg vant 100 millioner i lotto. Helt urealistisk. Jeg hadde ikke blitt den jeg er om ikke hun var den hun var og at det har skjedd det som har skjedd. Skjebnen heter det vel. Ting er som de er. Det er fint lite jeg kan gjøre med det. Det er så lite jeg kan gjøre med det at jeg ikke skal tenke på det. Livet leves ikke baklengs. Det jeg kan gjøre noe med er det som er og det som kommer. Likevel gir jeg meg selv lov til å være litt trist når savnet dukker opp og blir så tydelig. Jeg har bestemt meg for at det er greit.

I dag har vi feiret bursdagen din, mamma. Var du der? Satt du der på den ene tomme stolen? Så du hvor fine de er, alle dem som er igjen her og lar meg høre til?

Jeg er glad i deg.