Jobeljubb

I natt fikk jeg ikke sove. Med to jobbintervjuer på tapetet og ca 50.000 tanker i hodet om alt som skulleburdeværtgjort førte til uroligheter. Til slutt fant jeg ut at det går som det går og øynene ramlet til slutt igjen. (Skal jeg være helt ærlig var øynene igjen hele tiden, men det høres liksom litt bedre ut.)

Jeg våknet, hoppet i dusjen, spiste frokost, fikk støttende ord i telefonen og kastet meg i bilen. Beregningen av tid var strålende og jeg følte jeg hadde roen. Jeg hadde roen- helt til jeg oppdaget at jeg hadde glemt vitnemålene mine på kommoden i gangen. Skal man mangle papirer, eller komme for sent? Jeg bestemte meg fort for at jeg ikke aksepterte noen av delene og snudde bilen på flekken. I full fart løp jeg opp trappene og fanget papirene som lå der helt avslappet. Bilen var heldigvis grei og fikk meg tilbake på sporet så raskt at jeg rakk alt det jeg skulle i verden MED vitnemål i hånden.

Da oppdragene var utfort, satte jeg på noen gode svisker i den lille røde bilen og sang meg hele veien tilbake på jobb. Jeg trodde jeg hadde fått nok av dagen, men dagen ville det visst annerledes. Dagen ville mer. Dagen ville mye mer. Fra himmelen ramlet nemlig en stilling ned i fanget på rektor og det stod mitt navn på den. Hun hentet meg heldigvis og gav beskjed om at det var slik. Jeg er nå sikret en fast stilling i Bergen Kommune SELV om jeg ikke er mann! Hurra!

 

Nå er det natt igjen. Jeg er trøtt som den berømte strømpen, men jeg får ikke sove. Man får ikke sove når livet tar et hopp. Sånn er det nå bare. Sove kan man dessuten gjøre når man blir gammel!