Banakasseblues

Det er ikke enkelt å putte livet sitt i banankasser. Jeg har pakket og kastet i ukesvis og er fremdeles ikke ferdig. Selve pakkingen er meget enkel. Det som skal med puttes enkelt og greit opp i kassene og lukkes igjen. Utfordringen er å velge hva man skal ha oppi dem.

En regel kan være at når man ikke har brukt tingene på ett år, så kan de bosses. I pakkingen min har jeg funnet ting jeg ikke har brukt på tretten år. Disse tingene burde være enkle å kaste. Det er bare det at de tingene på et merkelig vis representerer meg og oppveksten min. Du vet de tingene du ser når du er på besøk hos foreldrene dine og du smiler litt for deg selv og husker historien bak dem? Fatet du lagde på sløyden og konfirmasjonsbildene? De du på ingen måte vil at skal henge på din egen vegg, men som hører til hjemme på en vegg du kjenner godt?

Hadde jeg fått gjøre det hele på nytt- tror jeg at jeg hadde valgt å ikke flytte inn i mamma sine ting da hun døde. Det ble riktig nok sakte men sikkert mindre mamma og mer oss- men hun har jammen klort seg godt fast i skuffer og skap. 


I kjøkkenskuffen min var det ting jeg ikke har brukt en eneste gang siden mamma takket for seg. De har bare lagt der og gjemt seg. Jeg har kjent kastingen i marg og bein. For hver ting som dukker opp spretter minnene frem. Minner fra ferdige kjærester, minner fra barndommen, minner fra mamma og minner fra pappa. Gode minner og vonde minner om hverandre. 

Jeg forstår at jeg ikke kan beholde alt. Jeg vil ikke beholde det. Jeg beholder det heller ikke.

Det er på tide å legge fortiden bak seg.