Stegene går i riktig retning!

De siste årene har hver ferie vært en påkjenning. Man har vasset tett sammen og forstått at problemene vi hadde fått i fanget var større enn vi ønsket å innrømme. Dagene som skulle brukes til avslapping ble brukt til evige kamper om å få poden ut av sengen. Ønsket om å finne på noe sammen med familien. Noe hyggelig. Det var ikke er enkelt når motivasjonen var ikkeeksisterende. Og da mener jeg virkelig at den ikke eksisterte.

Jeg har vært lei meg. Jeg har vært sint. Jeg har følt jeg ikke har strukket til - at jeg har gjort noe galt. Med en tenåring som knapt kom seg ut av sengen ble ingenting som det skulle. Feriene ble bare fylt med vonde tanker og dårlig samvittighet.

Før utfordringene ble for store gledet jeg meg til hverdagen skulle overta igjen. Når utfordringene tok helt over livene våre var det ikke lenger noe som het hverdag. Da ble hverdagene det jeg savnet aller mest. De siste månedene  har hverdagen igjen dukket frem. Gradvis. Jeg har gått fra å holde pusten hver dag jeg skulle vekke tenåringen - til å ikke tenke så mye over det. Hun har nemlig vært på skolen hver eneste dag siden hun startet på videregående. Hun har til og med flyttet tannlegetimer for å kunne delta i undervisningen. Selv. Jeg har sakte men sikkert senket skuldrene. De heises raskt opp om situasjonen blir spent, men det skjer heldigvis ikke så ofte lenger. 

Uten penger til ferie i ferien kunne alt skje når vi bikket over i feriemodus. Ville tenåringen tilbringe dagene i sengen? Kunne ferien bli et stort tilbakesteg i den gode utviklingen? Planene var ikke mange. Fredagen etter skolen var knotten helt utslitt og takket nei til feiring av en jubilant. Jeg sa høyt både til henne og meg selv at det var helt normalt å være sliten når det blir høstferie. Jeg spankulerte avgårde på 40-årsfest mens poden sov. Frykten for en soveferie var absolutt til stede.

Allerede dagen etter forstod jeg det. Alt er forandret. Jeg skulle på Kvamskogen tidlig på morgenen. Før jeg ble plukket opp hadde frøkenen min allerede dratt i stallen. Helt uten at jeg hadde forslått det. Helt uten at jeg hadde lagt til rette for noe som helst. Dette var hennes eget initiativ og hennes eget ønske. Jeg har fått en tenåring som vil noe og som får til det hun vil. Gud hjelpe meg så fantastisk deilig det er!

Ferien vår har inneholdt noe ca sånn som dette:

Mens hun var i stallen gikk jeg på nydelige
fjellturer med gode venner på Kvamskogen.

Jeg har smakt brunostdrink på Tasting Room.
Det fikk selvsagt ikke tenåringen.

Vi har sammen hatt isbaransvaret i ettårsdag! 

Da jeg var på kino med svarte gamle tanter,
 spiste hun middag med søsteren.
    

Knotten har hjulpet til i bursdagsbesøk.
Kjekt å føle seg behøvd!

Poden er ekspert på små, søvnige barn.
Jeg matet og hun bysset.
Sammen fikset vi det!

Jeg skjønner ikke helt hvor hestegalskapen kom fra,
men jeg vet med sikkerhet at det ikke er fra meg! 

Vi har hatt en innholdsrik ferie. Sengen har stått tom og tenåringen har vært på farten stort sett hele tiden.. Tenåringen har kommet seg opp og ned fra stallen på egenhånd. For et halvt år siden hadde det vært helt utenkelig. Hun har vært på kino, med venner, hengt med sin søster og vært med sin mor. Jeg har vært på bobilfest, kino og besøkt den eldste datteren på sin helt nye barjobb. Jeg har trent og gått på fjellet. Jeg har til og lest nesten en hel bok. Det er det alvorlig lenge siden jeg har hatt roen til. Høstferien har vært skikkelig deilig. Vi har kost oss både sammen og alene. Tenåringen begynner å bli frisk og moren begynner å finne seg selv igjen. Livet er slettest ikke så verst!