tirsdag 26. september 2023

Simultankapasitet - mitt siste tilskudd til ordsamlingen min!

Jeg elsker nye ord. Jeg samler på dem. Det nyeste ordet har jeg brukt lang tid på å lære meg. I det siste har samlingen min av nye ord nemlig skrumpet inn. Ordene forsvinner og gjemmer seg for meg. Har jeg hørt et nytt, ramler det ut av hodet like fort som det klatret inn. En av grunnene er at simultankapasiteten min ikke fungerer som den skal. Jeg klarer rett og slett ikke å gjøre flere ting på en gang. Litt som man sier om menn. Er det ikke sånn? Eller husker jeg feil (her også)? For det er en annen ting som ikke virker. Hukommelsen. Den kan virke tilsynelatende helt normalt frem til det har gått en dag, eller kanskje bare en time. Plutselig mister jeg det og kan ikke huske tidspunkter på møter eller biter fra samtaler jeg har hatt eller hvor jeg har vært.  Stedsansen min har også blitt håpløs. For dem som kjenner meg godt, så vet de at det er krise. Stedsansen min var nemlig elendig fra før av. Det gjør ikke så mye, akkurat det med stedsansen. Jeg skal ikke så langt akkurat nå. Turene jeg går for tiden er foreløpig ikke lenger enn 3 km i flatt terreng. Det klarer jeg som oftest uten å rote meg vekk. 

Men tid og rom og hukommelse er vanskelig. Sammen med utmattelse. Ingen stilig kombinasjon. De siste fem ukene har jeg vært på rehabilitering og lært litt mer om hvordan man kan leve med long covid. Eller i alle fall sånn som de tror muligens kan hjelpe for å få det bedre. De vet jo så lite foreløpig. Hauger av mennesker lever et helt annet liv enn de er ment for uten at noen vet når man blir friske. Mange er ute av arbeidslivet og ikke minst ute av det sosiale livet. Man blir utslitt av det meste og må legges på lading helst mange ganger i løpet av dagen. Men prognosene er visst bra. Det tar bare tid og ingen aner hvor lenge. Skikkelig oppløftende og motiverende. Eller kanskje ikke. 

Jeg har vært heldig å få møte mennesker som strever med det samme som meg de siste ukene. Sammen har vi jobbet med enkle puslespill og løst sudoku på tid. Hjernesterk het timen. Et merkelig navn når hjernen kanskje aller mest føles svak. 10 minutter med jobbing, så pause på kanskje 7, alt ettersom om eller hvor mye man er plaget av hjernetåke. Den kommer fort når man jobber med helt enkle oppgaver som krever konsentrasjon. Vi har trent enkle treningsøkter og gått rolige turer. Vi har pustet både her og både der med yoga og mindfullness og hauger av andre metoder for å roe ned. For det er tydeligvis det som hjelper. Det og at kroppen og hodet kun skal gjøre det den synes er lett. 

Vi har ledd av det. Laget gode long covid-sketsjer ingen av oss husket dagen etter. Hatt humor på hvor vanvittig det er. Hvordan livet bare er snudd opp ned og hvor lang tid mange av oss må bruke for å kunne komme i arbeid igjen. Vi som ikke kan legge et enkelt puslespill uten å hvile etterpå, eller som ennå ikke kan øke pulsen uten å bli dårlig i lange tider. Vi som prøver og prøver å bli friske, men som prøver så hardt at det virker motsatt. Det har vært så vanvittig godt å være sammen! 

Heldige meg som fikk plass på Godthaab og som fikk møte andre med like dårlig simultankapasitet som meg selv. Og for dem som kanskje lurer på hva det betyr så er det egentlig et annet ord for mulitasking, bare mye kulere. Å ha problemer med det er ikke så kult, men vi forter oss veldig sakte og satser på at vi blir friskere snart.

Nå har jeg brukt hodet mitt opp, så nå må jeg hvile!







4 kommentarer:

  1. Kjære du..sender maassseee kjærlik

    SvarSlett
  2. ❤️❤️❤️

    SvarSlett
  3. Takk for de fine samtalene, Christina! ❤

    SvarSlett
    Svar
    1. Selv takk, Sigrid! ❤️

      Slett