Musikk i natten

Den 22. september er plutselig over. Den store dagen har vært i fokus i lang tid og uendelig mange krefter har vært i sving for å få det hele til å bli virkelighet. Solister og musikere har øvd i evigheter. Korene har øvd inn sine deler av konserten og med oss har vi hatt den bare helt strålende Hilde Sol Erdal som har sydd det hele sammen til en helhet. Sammen med Marte Fiksedame med blyanter bak ørene og gaffatape rundt håndleddet ble syingen perfekt!

I går ramlet korister fra Korall og Kor É Vi inn i Fana Kulturhus. Dagen var viet til øving og generalprøve. Vi jobbet med overganger og bevegelser og ble dirigert rundt slik at vi alle visste hva vi skulle gjøre til enhver tid. Det er noe helt eget ved det. Som leder i et kor fullt av lærere vet jeg at koristene har tusen forslag til hvordan man skal gjøre ditt og datt. I går var det ikke rom for noen av dem. Med munnen lukket måtte man pent finne seg i hvordan ting ble bestemt. Og akkurat DET bare liker jeg SÅ godt! Hilde hadde full kontroll.

Fine Korall venter bak scenen.

Energien var høy under generalprøven. Den var så høy at jeg var redd vi skulle bruke den opp før forestillingen. Klokken halv syv ble dørene åpnet. Menneskene strømmet inn og salen fyltes. Stemningen steg og da konserten startet var publikum HELT med! Å stå bak sceneteppet og vente på å komme ut når du hører det bobler i publikum er en fantastisk følelse. Energien forsvant på ingen måte. Da forestillingen var over var jeg så høy på livet og verden at jeg er sikker på at bena ikke var i bakken.

Takk til Chris Lund og Heidi Lambach. 

Takk for at dere gjør drømmene deres til virkelighet og at jeg fikk være med på det!

Bananmotivasjonssvikt

Jeg er på desperat jakt etter motivasjon og overskuddsbobler. Jeg hadde trengt begge deler til å få svong over mitt nye hjem. Akkurat nå er IKEA-kløen dempet noe veldig og ting er på halv åtte. Flyttekassene er fremdeles for mange og hjemmet mitt er liksom ikke helt mitt. Ennå.

På fredag laget jeg hjemmelaget pizza- det måtte til for å innvie kjøkkenet som et ekte hjemmekjøkken. Det hjalp litt. At den måtte spises fra et pappfat fordi IKEA absolutt HELE tiden er utsolgt for alle tingene jeg vil ha, gjorde i grunnen lite. Dettte siden oppvaskmaskinen står på loftet og slettest ikke er helt sikker på om den vil flytte ned her til oss. Foreløpig går oppvask for hånd helt greit. Ikke overraskende. Jeg har da bare glass og bestikk!

Klesvasken er i dag veldig fornøyd med tilværelsen. De vet at i morgen kommer den store nye, børsteløse maskinen og redder livet på hele haugen. Og, ja. De ligger i en haug fordi IKEA HELE tiden er utsolgt for alle tingene jeg vil ha. Kanskje den børsteløse maskinen vil skape noen bobler i min verden?

Jeg vet hvor jeg finner boblene. De er nede på treningssenteret,  på fjellet eller på korøving. Fjellet er tåkelagt og utrivelig og øvingen er ikke før på onsdag, så det blir nok boblejakt på treningssenteret i dag. Senteret  har forøvrig kommet så nær meg at det ikke tar mer enn fem minutter å komme meg dit. Jeg kan ikke blande IKEA inn i akkurat den frustrasjonen.
Men jeg VET at jeg må ned der, uansett hvor kort veien er!

Motivasjon?

Den har jeg IKKE sett!

'

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu

På lørdag var dagen vi hadde ventet på lenge, plutselig der. Store deler av gjengen som var samlet i Spania tidlige i sommer skulle møtes igjen. Bryllupsuken blandet sammen mennesker fra mange kanter. Allerede før vi reiste hjem hadde vi bestemt oss for at vi måtte møtes igjen.




En gard og en låve, et trivselshus(drivhus) og et partytelt var det som skulle til. Det og verdens største hjerter som åpnet hjemmet sitt for alle dem som dukket opp.




Vi ba til alle værgudene, men de var visst opptatt med annet på akkurat denne lørdagen. Da vi klatret oss oppover til garden, bøttet regnet ned.

Ungene hadde kledd seg skikkelig og kastet melkespann mens de litt større ungene lekte med luftgevær.




Nydelig mat med ingredienser plukket fra åkrene rundt.




Alle fikk glass med sitt eget navn. Sånt føler man seg velkommen av!



Låven er nydelig og rommet akkurat så mange mennesker den hadde behov for.




Støvler skulle man hatt..




Regnet bare fortsatte å ramle ned. Lyn og torden kom også på besøk, men alle var glade! Noe annet kunne man ikke være.

 

Jeg tror alle fikk pratet nok, sunget nok og spist nok. Mange fikk til og med drukket nok.

Da natten hentet oss en etter en, var det bare til å finne seg en ledig plass på lemmen. Hjerterommet hadde plass til alle. Heldige meg som har muligheten til å være med på sånt!



Håper på ny samling til neste år!

Banakasseblues

Det er ikke enkelt å putte livet sitt i banankasser. Jeg har pakket og kastet i ukesvis og er fremdeles ikke ferdig. Selve pakkingen er meget enkel. Det som skal med puttes enkelt og greit opp i kassene og lukkes igjen. Utfordringen er å velge hva man skal ha oppi dem.

En regel kan være at når man ikke har brukt tingene på ett år, så kan de bosses. I pakkingen min har jeg funnet ting jeg ikke har brukt på tretten år. Disse tingene burde være enkle å kaste. Det er bare det at de tingene på et merkelig vis representerer meg og oppveksten min. Du vet de tingene du ser når du er på besøk hos foreldrene dine og du smiler litt for deg selv og husker historien bak dem? Fatet du lagde på sløyden og konfirmasjonsbildene? De du på ingen måte vil at skal henge på din egen vegg, men som hører til hjemme på en vegg du kjenner godt?

Hadde jeg fått gjøre det hele på nytt- tror jeg at jeg hadde valgt å ikke flytte inn i mamma sine ting da hun døde. Det ble riktig nok sakte men sikkert mindre mamma og mer oss- men hun har jammen klort seg godt fast i skuffer og skap. 


I kjøkkenskuffen min var det ting jeg ikke har brukt en eneste gang siden mamma takket for seg. De har bare lagt der og gjemt seg. Jeg har kjent kastingen i marg og bein. For hver ting som dukker opp spretter minnene frem. Minner fra ferdige kjærester, minner fra barndommen, minner fra mamma og minner fra pappa. Gode minner og vonde minner om hverandre. 

Jeg forstår at jeg ikke kan beholde alt. Jeg vil ikke beholde det. Jeg beholder det heller ikke.

Det er på tide å legge fortiden bak seg. 

Med hodet under armen

Jeg har sett frem til å flytte i mange år. Nå står jeg midt i det og liker det dårlig. Jeg ser veldig frem til å komme i ny leilighet. Jeg ser frem til at alt er i orden og alt er på stell. Det er bare det at jeg ikke tror det vil skje. I flere uker har jeg kastet, sortert og pakket. Jeg slåss med følelser, støvallergi og uendelig mange ting. Spesielt bøkene oppfører seg dårlig i dette tilfellet. Alle vil være med til den nye leiligheten. Dette selv om jeg har gitt klar beskjed om at det ikke lar seg gjøre. De er litt som Smurfene. De formerer seg og ville om få strakser overtatt hele vår lille verden. De må stoppes. De må stoppes NÅ!

Så det gjør jeg på. Leksikon. Barnebøker. Gamle bøker. Nye bøker. Kjedelige bøker. Spennende bøker. Til nå har jeg fylt fire kartonger med bøker som ikke lenger er velkommen. De liker det dårlig. Om natten ligger de og hvisker at jeg MÅ ta dem med! I dag tok jeg meg selv i å tenke at det KAN være greit å bare ha dem i kjelleren en stund. Sånn i tilfellet. Det var da jeg kom  på de syv kartongene med bøker etter min mor som står på loftet. I samme tanken snek en uro seg inn om at jeg sikkert har minst syv kartonger med egne bøker der også. Sukk. Bare sånn at dere vet det: En hyllemeter med bøker veier ca 30 kg. Sukk.

Andre ting som har dukket opp er denne dukken. 

Den var opprinnelig en gave fra min far. En gave fra nabolandet til sitt lille barnebarn. Mye kan sikkert sies om min far, men jeg tror ikke han tenkte så langt i akkurat dette tilfellet. Han pakket inn alle lekene sammen- uten noen form for beskyttelse og sendte dem i posten. Dette førte til at dukken var meget ødelagt før den kom frem. Jeg har fikset den en gang eller to, men den vil ikke henge sammen. Min eldste er den dag i dag livredd hele dukken. Det har hun forøvrig alltid vært. Nå finnes den ikke mer. Det skulle den heller aldri ha gjort. Så femten år i nåde- bortgjemt i en krok inne på rommet får være nok.

Alle bildene jeg må gå igjennom vil jeg ikke snakke om engang. Jeg forstår at jeg har mamma med meg i dette flyttelasset. Det er bare det at hun ikke kan få like stor plass som det hun hadde her i denne leiligheten. Jeg må kaste bilder som ikke er mine. Jeg må kaste minner om mamma. Sånn er det bare. Hun ville aldri godtatt noe annet.

En glad meg på 17. mai på landet.

På gjensyn

Gode venner vokser ikke på trær. Heldigvis. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skulle fått dem ned derfra. Gode venner vokser vilt overalt og kan oppdages om man kikker ekstra godt etter. Som oftest finner du dem i bakkehøyde der de utfører et eller annet som du muligens også er opptatt av. Når det skjer er det lett å finne ut om man virker sammen eller ikke. Når man virker ekstremt godt sammen med et annet menneske må man stoppe litt opp og lage plass i livet til flere gode øyeblikk. Det er uendelig med plass til akkurat dette. Når man gjør slikt er det sånn at man da også har noen en kan dele de mindre gode øyeblikkene med. Skulle det vise seg at det bare er plass til de gode stundene- har du faktisk tatt grundig feil i dine vurderinger og har ikke like mange gode venner som først antatt.

Jeg tenker at jo eldre man blir- jo flinkere blir man i å plukke ut akkurat de menneskene som gjør deg godt. For det er det det handler om. Å gjøre hverandre gode. Det vil på ingen måte si at man er enige om alt i verden. Snarere tvert imot. En god venn er det i alle sammenhenger og kan klart si ifra om ting er på rare veier. Jeg er heldig og har hatt flaks på vennefronten. Flaksen består i at når JEG "velger" meg en venn- så har det jammen vært gjensidig.

I går sa jeg på gjensyn til venner jeg er meget glad i. De skal flytte til en annen by og jeg kjenner frustrasjonen over tiden som ikke har strukket til og øyeblikkene vi de siste årene ikke har delt med hverandre på samme måte som før. Trist forlot jeg dem. Trist men glad på et merkelig vis. For jeg vet de har valgt meg på samme måte som jeg har valgt dem. Har man det finnes det alltid plass til flere gode øyeblikk.

Havfruejobb

På ferie i varme land hører basseng ofte til. På vår ferie var bassenget slik at det var en glassvegg på ene siden. Utenfor denne kunne man titte inn på de som badet eller eventuelt titte ut på dem som gikk forbi. I et lyst øyeblikk fikk jeg veldig lyst å ta bilder av den yngste havfruen. Jeg kommanderte henne under vann og knipset i vei.















Hun ble bare så utrolig vakker på ALLE bildene. Så moderen tenkte med seg selv. Hvor vanskelig kan det egentlig være? Jeg kastet meg i bassenget og poserte voldsomt.

Resultatet? Tja. Bildene taler i grunnen for seg selv. Etter å ha slitt ut to fotografer gav jeg opp. Havfruejobben blir nok ikke min med det første.