fredag 10. januar 2014

Tiden rant ut

Det skjedde så mye raskere enn jeg hadde tenkt. Jeg visste at det var kun et spørsmål om tid, men fikk likevel sjokk da telefonen kom. Jeg håpte du skulle få en siste sommer på Bustebu med alle rundt deg. Er uendelig glad for julen du tross alt fikk hjemme og er uendelig glad for at jeg våget å møte deg og fikk sagt hvor glad jeg er i deg. Nå har du reist til plassen vi ikke vet noe om. Jeg håper mamma gav deg en fin velkomst.

Nå er slekten samlet i en egen boble i verden. Vi prater og gråter. Ler og deler gode minner. Vi er sammen og har hverandre. Jeg forstår at jeg er heldig. Jeg forstår at familien vår er spesielt knyttet og at det ikke er selvsagt å våge å møte hverandre i sorgen. Jeg føler meg som en del av noe helt spesielt og har derfor tilbragt tiden med menneskene som er i den samme boblen. De som også kjenner hvor sakte alt går. De som også ikke helt klarer å fullføre en hel tanke og som plutselig kan bryte ut i gråt. På mange måter er det vakkert i det vonde. Det er godt å være sammen.

Du har alltid vært en enorm trygghet for meg. Helt fra før jeg kan huske har du passet på meg når det stormet. Du har tatt i mot meg og mine barn som dine egne barn og barnebarn og jeg er uendelig takknemlig for det. Jeg har alltid fått beskjed om at jeg hører til. I tapet av egne foreldre har dette vært ubeskrivelig godt og trygt. Jeg er ikke sikker på hvem jeg hadde vært foruten.

Klemmen jeg fikk hver gang jeg så deg fikk meg til å kjenne at det er sant at jeg hører til. 
Jeg kommer til å savne deg. 
Veldig.


onsdag 1. januar 2014

Godt nytt år!

Vi har startet et nytt år. Vanligvis bruker jeg tid på å reflektere over året som har gått og fundere på hvordan jeg tenker at det nye året kommer til å bli. Jeg tror det er fordi jeg veldig ofte tilbringer endel tid alene med meg selv i juleferiene og får tid til å sette tankekvernen i sving. Denne ferien har jeg ikke det. Det er ikke mange hender som skal til for å telle timene jeg har vært for meg selv. I år har jeg bare nytt hvert sekund av det faktumet at jeg har noen å dele feriene med.

Uansett hvor hardt jeg har prøvd å overbevise meg selv om at jeg hadde det helt supert alene- så kjenner jeg det at det å være to er tryggere, koseligere, enklere, gøyere og mindre tankekvernfremkallende. Jeg kunne brukt tid på å ramse opp alle fordelene, men det tar lang tid og var samtidig ikke det jeg hadde tenkt å skrive om i dag.

I året som har gått har jeg hatt det bedre enn jeg kan huske. Jeg tror faktisk at jeg aldri noen gang har hatt det så bra. I alle fall ikke at jeg har hatt det så bra og samtidig vært bevisst på at det har vært sånn. Jeg fikk det bra av å ta en sjanse. Av det har jeg lært at noen ganger går det faktisk bra når man resikerer. Å plukke hjertet sitt frem fra all innpakningen, legge det helt åpent frem for en annen og bare håpe at det ikke knuser i tusen biter er ganske heftig. I alle fall for meg. Jeg trodde ikke helt på at noen kunne bli så glad i meg. Men der tok jeg visst feil, igjen. 

Utfordringer og tunge ting har også vært en del av 2013. Livet består av nedturer og oppturer. Det er sånn det er. I år skal jeg forsøke å ikke tenke så mye, men heller være der jeg er. Ikke ta sorger på forskudd. Ikke ha for mye dårlig samvittighet. Være fornøyd med min egen innsats og bruke tid på ting som jeg setter pris på. Jeg håper og tror at 2014 blir et glimrende år. Mitt helt målbare nyttårsforsett er 60 turer på fjelltopper rundt om kring. Så om du vil være med på fjellet en dag er det
bare til å gi en lyd. Godt nytt år!

                           

tirsdag 24. desember 2013

24. desember: Julaften

Så er vi her. Det er julekveld og roen har senket seg i de aller fleste hjem. Noen holder allerede på med middagen. Forventningene stiger sammen med stemningen og kinn blir rødere og rødere. Middagen varer i en hel evighet og når man endelig er ferdig tar det alltid litt tid før gavene kan åpnes.

I år er det ingen barn her hos oss. Derfor har mitt eldste, nå voksne, frø og jeg vært på julegrøt hos tre av den sorten. Den yngste brydde seg på ingen måte om julen så han var i grunnen helt lik i barneblikket som ellers. De to storesøstrene var mer julete og ville så raskt som mulig kle seg i finstasen og vente på julen. Der var juleblikket meget mer tilstede enn hos minimennesket. De røde kinnene var ikke kommet helt før vi gikk, men jeg regner med at de har kommet nå.

Savnet etter mamma dukker alltid opp på denne dagen. Litt ekstra i dag da vi besøkte minimennesket som er hennes eneste guttebarnebarn. Sånn er det bare. Vi må ta vare på hverandre. Vi vet aldri når vi ikke er her mer.

Jeg har fått en snap fra min fine onkel. Bilde av graven til mamma. Ferdig pyntet med lys og klar for julefeiring. Når mamma er klar er jeg det også. Nå er skuldrene nede, maten på kok og stearinlysene tent. Snart kommer supermannen min hjem og når jeg er ferdig å skrive kan den eldste datteren min endelig ta av seg munnkurven og prate i vei. Takk til alle som har fulgt meg. Ønsker dere alle en vakker julekveld. Det skal jeg ha! God jul!


mandag 23. desember 2013

Det er dagen før dagen og det ser endelig ut som at alt skal bli ferdig til selve dagen. Jeg har skrelt poteter og kålrabi til den store pappmedaljen og kjenner at jeg er takknemlig. Takknemlig for at nye bånd blir knyttet på tvers av nye familier. Familier som jeg har stor interesse for at skal kunne virke sammen.
Skrellingen av ingrediensene til julemiddagen er alltid fine stunder der man kan prate eller tenke på ting som har vært og ting som skal komme. Det er noe rent og stille over denne forberedingen til denne høytideligheten. Jeg liker den og gleder meg stort til morgendagen!





søndag 22. desember 2013

22. desember: Reprise

I dag har jeg sunget to julekonserter og tiden for innlegg strekker ikke til. Derfor blir det rett og slett en reprise fra i fjor.




Nå er det julemorgen, alle barn må stå opp og gjøre seg klar!
En deilig julemorgen,
nå er det jul - og jul er det beste vi har!

Jeg øvde med elever i dag igjen. Da vi hadde sunget denne sangen noen ganger dukket en gammel historie opp. En historie om en liten jente på syv og en liten gutt på seks, som en gang så på et julemorgenprogram. De satt stille sammen og prøvde så godt de kunne å fortrenge den julemorgenen de selv hadde ramlet inn i. En julemorgen som på ingen måte var den beste de hadde hatt.

De hadde gledet seg lenge. Julefeiring i en ny by- med sin far, farens nye kjæreste og hennes to barn. Da julaften endelig kom, sitret de av forventninger. Pakkene var lagt under treet og julemiddagen var i full sving. Ingen vet hvordan det skjedde. Stemningen forandret seg ganske plutselig. De voksne skrek og var sinte og alle barna ble tause vitner til voksnes idioti og korttenkthet.

Krangelen endte med at farens kjæreste puttet begge barna sine under den ene armen og alle gavene deres under den andre. Den lille jenten ble stående på trappen. Tårene ramlet ukontrollert og hun skjønte at dette ikke var sånn det skulle være. "Det blir ikke jul uten dere!"- ropte hun etter dem. "Rop det høyere!"- sa faren. Men den lille jenten hadde ikke mer stemme igjen.

Svidd julemiddag ble pirket i og julegavene ble åpnet. Faren ble så veldig trøtt så veldig tidlig og måtte sove. Før han la seg forklarte han at de to små barna ikke kunne ringe hjem til sin mor. De fikk heller ikke ta telefonen om den ringte. Moren måtte ikke vite.

Den lille jenten visste for lenge siden at ikke dette var riktig. Hun snek seg inn på farens rom da hun forstod at han sov tungt nok til at han ikke ville oppdage at hun brukte telefonen. Hun var flink. Hun måtte passe på sin bror. Hun ble ikke oppdaget. Moren fikk beskjed og redningen var på vei. I buskene utenfor forsikret politiet seg om at de var trygge. Da julemorgenen kom- tuslet de to små ned i stuen og satte på julemorgen og ventet...

Location:Neumanns gate,Bergen,Norge

lørdag 21. desember 2013

21. desember: Mål oppnådd!

Jeg pleier ikke ha noen spesielle nyttårsforsetter. Men i år laget jeg et forsett om å gå 50 turer på Lyderhorn innen 2013 var over. Min veldig gode venninne ble med og i dag var dagen der vi begge gikk tur nummer 50.

Selv om målet på ingen måte har vært vanskelig å oppnå- har vi nok begge gått rimelig mange flere ganger enn vi hadde gjort uten målet om 50 turer.

Planen var at det skulle medbringes bobler på den siste turen. Siden jeg har hatt dette målet med den største planleggeren i verden ble vi begge ganske sjokket da vi forstod hvor utrolig uforberedt vi var på denne feiringen! Ca omtrent like lite forberedt på det som den følelsen som faktisk dukket opp da vi nådde toppen.

Følelsen var nemlig meget god! Vinden var så sterk at vi nesten ikke kunne stå på beina og med skrekkblandet fryd avbildet vi øyeblikket.




Da vi spratt nedover fjellet igjen kom vi på alt vi faktisk kunne hatt med oss på toppen. Flagg. Bobler. Duk. Julekaker. Sjokolade. Ideene satt løst og verdens beste planlegger var sjokket av egen ingeninnsats.

På tur etellerannet hadde vi 17.maifrokost. Ikke noe tull! Her snakker vi god planlegging!





I flere år har vi reist sammen på lost weekend også. Det har alltid vært trygt med henne. Hun har alltid puter, tepper, stearinlys og andre nødvendigheter jeg ALDRI husker på.

Grunnet sen juledansing på juleaktiviteter i går hadde planleggeren min rett og slett kun fokusert på at det helt sikkert var lurt med to flasker vann til denne turen. All planlegging om annet ble glemt.

Heldigvis har vi plutselig sprudlevanndate til en helt annen dag. Det aller viktigste var tross alt at vi begge klarte det!

Hva vi skal finne på som mål til neste år? Det vet vi ikke helt ennå. Vet dere?


fredag 20. desember 2013

20. desember: Juleferie!

Endelig! Nå er juleferien her. Som vanlig er den helt til rett tid. Man kunne aldri sagt at ferien var utsatt tre dager. Da tror jeg at jeg hadde besvimt. Når juleferien endelig blir noe av så kunne man i grunnen ikke jobbet en eneste time lenger enn det som er oppsatt. Sånn er det bare. Luften har ramlet ut av ballongen når julelunsjen er ferdig og alle kollegaer skal klemmes flate. Det hører til.

Alt man skulle vært ferdig med før jul er nå over. Om man er ferdig eller ei. Julesangene er øvd inn så godt som man kan og elevgavene som er ferdige eller ikke er ferdige er ferdige. Det er tomt. Kapitler er avsluttet og bokstavene som ikke er lært ennå, må vente. Det er juleferie og den skal nytes! Akkurat nå er det leeeenge til neste år!