lørdag 26. oktober 2019

En litt for høflig manøver

Jeg sov dårlig i natt. I en av de omtrent millioner minuttene jeg våknet i løpet av natten oppdaget jeg at den yngste avleggeren satt i en bil og skulle kjøre i mange timer. Jeg forstod ikke helt hvor hun skulle. Sånt får ikke en mor noe mer sove av. Søvnen ble avbrutt til stadighet. Hvor langt har de kommet? Går alt bra?

Det gjorde det. Samlet sov jeg nok mer enn nok også. Da vi kviknet til her i huset og pakket oss klar til tur og andre lørdagsaktiviteter, fikk jeg en snap. Jeg skjønte plutselig at datteren min var i Oslo. Meldingene gikk hurtig frem og tilbake. Jeg fikk en pin der hun viste hvor hun var. Kun 12 km borte. Da begynte mammahjertet å vri seg. Vi måtte da kunne møtes når vi var så nært hverandre?

Etter en stund løste vi det ved at de skulle komme innom Sandvika storsenter. Jeg skulle få en klem og hjertet mitt vokste. De var litt lenger unna enn oss. For å få tiden til å gå prøvde jeg noen klær i et prøverom. Ingenting passet. Når ingenting passer blir jeg litt svett og ørlitegranne stresset. Plutselig hørte jeg en kjent stemme og jeg åpnet forhenget på prøverommet og slengte meg rundt halsen hennes.

Etter en liten stund snudde jeg meg til venninnen og hilste høflig ved å ta henne i hånden.  - "Hei, jeg heter Christina og er moren til Martine." Martine sperret opp øynene og sa: -" Mamma? Hun har ingenting med meg å gjøre, altså!"

Jeg hadde altså hilst veldig høflig og tydelig på en jente som helt tilfeldig stod i kø og ventet på at et prøverom skulle bli ledig.

Vi lo, alle sammen. Faktisk har jeg ledd ganske mye av det i hele dag.



Jeg fikk den etterlengtede klemmen og fikk i samme slengen en ny god historie jeg kan ta med meg videre. Man får det ikke morsommere enn man gjør det selv!



lørdag 28. september 2019

For en befrielse!

Det er ganske godt å være på plass i seg selv. Jeg har altfor lenge følt at jeg ikke har hengt med i mine egne fotspor. At føttene bare har løpt avgårde helt uten at jeg har klart å henge med. Jeg har virkelig prøvd, men det har bare ikke gått. Energien har vært lav. Helgene har ikke virket. Tiden har vært en kamp. Hele tiden. 

Får jeg nok søvn? Har jeg kanskje sovet for mye? Har jeg spist riktig? For mye? For lite? Får jeg aldri tilbake meg selv? Spørsmålene har surret og surret. Tiden har ikke strukket til. Samtidig har det vært altfor mye av den. Tiden. 

Jeg er litt usikker på når det snudde. En eller annen gang i løpet av sommeren. Treningen gav meg energi. Søvnen var ikke en kamp. Den bare var.  Tiden har blitt mer elastisk. Den kan tøyes og strekkes. Nå finner jeg tid og rom til det meste. 

Kroppen, hodet og føttene henger sammen. Jeg henger ikke bak, desperat løpende etter føttene mine som gikk på veier jeg ikke bestemte. 

Nå våkner jeg opp og kjenner jeg har det bra. Det er en litt rar følelse. Jeg føler meg hel på et vis. Akkurat som at jeg er helt på plass. Ordene som kommer ut munnen tilhører meg. Valgene jeg tar er mine. Føttene mine går dit jeg sier de skal. 

                          For en befrielse.


Måtte mr. Depresjon også kjent som Styggen på Ryggen være helt død og begravet. 

                      Jeg danser på graven! 


søndag 25. august 2019

Når hele himmelen faller ned

Jeg kvapp da meldingen fra samboeren min tikket inn. Anne Grete Preus er død. Det vellet tusen følelser opp i meg og jeg kjente tårene presse på.

Hun har vært med meg i så mange ulike svinger i livet. Det var ikke fryd i alle svingene, men den optimistiske tanken om at den kunne dukke opp når som helst  - har hjulpet meg i mange tunge stunder. Hennes formidable evne til å sette ord på hvordan livet kan være, har vært en stor støtte.

Da himmelsk korrekturlakk dalte ned på mamma sin kiste, var hun også med meg.
Jeg kjenner det godt i hjerteroten her jeg sitter på bybanen med tårer i øynene.

Jeg har funnet frem igjen musikken og skal lytte til livsvisdommen du formidlet så vakkert. Jeg blir aldri lei. Jeg bare elsker musikken din. Takk for alt du har skapt. Hvil i fred.

Fryd

Først når dørene står åpne
Kan du velge å gå forbi
Først når noen går i fra deg
Kan du lære slippe fri

Fryd ligger og venter på deg
Rundt neste sving
Om svart lengsel vet fryd ingenting
Fryd ligger og venter på deg
Bak neste dør
Fryd er varm og vill
Fryd gjør deg gal og ør

Først når du kjenner at de har deg
Kan du løsne dette klamme grep
Bare den som merker lenken
Kan bli befridd for sine slep

Fryd ligger og venter…

Medfødt skyld nedarvet anger
Som alltid forfølger
Den som synger sine egne sanger
Nettopp det gjør deg alltid sårbar
Men din frihet er det største du har

Fryd ligger og venter på deg
Rundt neste sving
Om svart lengsel vet fryd ingenting
Fryd ligger og venter på deg
Bak neste dør
Fryd er varm og vill
Fryd gjør deg gal og ør.


onsdag 21. august 2019

På feil side av fjellet


Min yngste knott fylte 20 år i går. Mor satt på andre siden av fjellet og kunne bare følge med på telefon og meldinger gjennom den store dagen. Det gjorde vondt i hjertet. Samtidig plastret den eldste knotten det godt ved å være den beste søsteren i verden. 

Frøet som ikke lenger er tenåring har nemlig startet på skolen igjen og bor rimelig langt unna. Faktisk bor hun i en annen kommune og det sier seg kanskje selv at det kan ta litt tid på morgenen. Av den grunn valgte hun å sove hos det enda litt eldre frøet. Det medførte bursdagsfrokost og gaver før skolen og gav en god start for jubilanten. I alle fall så langt moderen på feil side av verden kunne se og høre. 

Etter skolen var ferdig ble bursdagsprinsessen beordret tilbake til byen av storesøster som selvsagt måtte kjøpe kake og drink. (Som seg hør og bør når man har fylt 20.) Da drink og kake var fortært dro hun avgårde for å treffe samboeren. Han hadde overraskelse på lur og klarte å gjøre hele familien glad ved å varte opp bursdagsfrøkenen til de grader. Sushi på restaurant, kake og en diger blomsterbukett var perfekt. (Takk til min svigersønn, du plastret hjertet mitt, du også! Håper det er greit jeg stjal bildet der du hadde fanget så fint hvor lykkelig du fikk henne.)

Det får våge seg at jeg ikke alltid er på riktig side av der jeg burde være. Eller kanskje det er det riktige at jeg er akkurat der jeg er. For meg er det viktigste at avleggerne mine har det bra og det opplever jeg virkelig at de har. 

Nå gleder jeg meg voldsomt til feiring på lørdag! 



fredag 31. mai 2019

When life gives you lemons, make lemonade!



I dag skulle jeg vandret med freidig mot, mot Kjerag. Sammen med strålende venninner skulle vi bestige enda en av de toppene vi vil krysse av listen før vi hopper i pennalet.

Siden livet ikke alltid tar de svingene man ønsker så hviler mine bein akkurat nå. De andre vandrer friskt og raskt for å komme til meg hurtige mulig. I ettermiddag er vi alle samlet og kan starte jenteturen samlet alle sammen.

Blodsukkeret mitt har bestemt seg for å ha berg- og dalbane i meg og det er ikke forenelig med lang fjelltur. Flybilletten var allerede booket og turen planlagt. Hva skulle jeg gjøre?

Jeg bestemte meg for å gjøre ting jeg aldri har gjort. Som å ligge på hotell alene. Jeg forstod fort at det medførte andre ting som også måtte gjøres alene. Jeg kastet meg ut i det og unngikk akkurat den lette Burger king-fellen. Alene spiste jeg på indisk restaurant og nøt hvert øyeblikk.  Det var slettest ikke ubehagelig.


Da maten var spist opp og regningen betalt gikk jeg på fancy cocktail bar, alene. Det skulle også vise seg å være lett som en plett. Hyggelig bartender og god drink gjorde godt. Selvtilliten steg og mestringsfølelsen var stor. Hvorfor har jeg ikke gjort dette før?


Rimelig fornøyd med både meg selv og livet la jeg meg på hotellet, alene. Sov som en stein og nå er jeg klar for masse mer lemonade i løpet av helgen.

God helg!

mandag 24. desember 2018

24. desember: God jul!

Den store dagen startet tidlig her i huset. Frokost ble laget litt før fuglene stod opp. Noen har fått tildelt flere bassilusker enn andre og måtte holde sengen litt lengre enn frokosttid. Da klokken var elleve var det dekket til 16 mennesker som alle var klare for mandelen. Masse nye mennesker jeg aldri har møtt før blandet sammen med dem jeg er aller mest glad i.


Nå har roen senket seg og pinnekjøttet er snart klart. Ungdommene har pyntet sitt første juletre og skal feire jul sammen for første gang. Jeg er glad for at jeg er invitert! Den yngste har laget riskrem for aller første gang. Nye tradisjoner og en helt ny feiring er klar for å bli gjennomført. Håper dere har en strålende feiring. God jul til alle dere fra meg. ❤




søndag 23. desember 2018

23. desember: Kvelden før kvelden

Lille julaften er snart over og vi ligger slapt henslengt i sofaen. Mine frøkner, min kjære og samboeren til mitt yngste frø. Samlet. Sammen. En ny jul skal feires på en ny plass.


De siste dagene har vært stappet av mennesker jeg er glad i. Følelsen av å komme hjem til Bergen der jeg treffer på kjente uansett hvor jeg beveger meg er fantastisk! Legger man til at alle blir litt mykere og ærligere på et vis - har man oppskriften på mange nydelige menneskemøter.

Heldige meg som har så mange fine mennesker i livet mitt!

Legging er på trappene. Nyt resten av kvelden før kvelden. God natt!