23.desember: Dagen før dagen

Plutselig er vi her igjen. Vi er kommet til dagen der alt skal være ferdig og skinne. Gavene skal være pakket ferdig og pinnekjøttet skal være lagt i vann. Nå er pinnekjøttet faktisk i vann, men ellers er ikke ting helt som jeg skulle ønske. At det er som det pleier er en ganske annen sak. Det er vel ikke akkurat helt uvanlig at vi ikke er helt i rute på lille julaften. At det har blitt jul hvert eneste år uansett er helt sikkert. 

I dag har begge frøknene vært på jobb mens vi har levert julegaver og prøvd å komme i mål med andre viktige ting. Som å gå på Lyderhorn. Det er veldig mye viktigere for meg med en tur på favorittfjellet med bestevenninnen enn at alt nødvendigvis klappet og klart nå i kveld. Jeg gleder meg til i morgen med pinnekjøttlukt i hele huset og fint dekket julebord. Det blir så bra! 

Nå er det natten. Gleder meg til en fredelig morgenstund i morgen tidlig før de andre våkner. Da tror jeg julestemningen er helt på plass og at det stråler jul her hjemme også. 

22.desember: På plass!

 

Veien var like lang som den pleier. Noen steder var det glatt over fjellet, men aller mest var vi bare på vei til riktig sted. Vi hadde til og med fått tilbud om overnatting på veien om føreforholdene skulle være utålelige, men føret oppførte seg overraskende godt! Timene gikk fortere enn forventet og plutselig var vi fremme. Når man endelig er fremme på en plass man har lengtet lenge etter får man ikke tid til å skrive adventsinnlegg. Sånn er det og må det nesten være. Bittelillejulaften ble avsluttet i riktig by. Endelig er jeg hjemme! 

21. desember: Rocky Road og roadtrip!

I morgen skal vi kjøre over fjellet. Det virker som det blir jul med ungene. Det gleder jeg meg til! Dagen i dag har inneholdt en hel haug av ulike elementer. Selv om min ferie har startet så måtte min mann likevel tidlig opp på hjemmekontor. Da blir det liksom ikke helt ferie likevel. Jeg prøvde å ligge litt lenger, men fant raskt ut at å ligge og tenke på alt som måtte fikses før dagen var omme var dårlig bruk av tid. Det var bare å komme i gang med klesvask og pakking og siste planlegging. Jeg skrev til og med et litt forsinket julekort innimellom slagene. 

Jeg har fått gått meg en lang tur i sol på den korteste dagen i året. Det var lenge siden jeg hadde sett henne. Kan faktisk ikke huske sist. Det gjorde godt for et julehode som snart er på vei til Bergen. Før middag fikk jeg endelig laget julesnopet jeg har hatt på listen i ukesvis. Det måtte lages i dag ellers hadde det ikke blitt gjort. Her kommer oppskriften:

Rocky Road 

300 gram mørk sjokolade (jeg bruker Freia melkesjokolade).

I pose karamell, Dumble

1 håndfull marshmallows, mini

2 dl Peanøtter, eller andre nøtter

Hakk opp sjokoladen og smelt den i vannbad.

Bland inn resten av ingrediensene og trykk 

blandingen ut i en firkantet form (20x20) kledd med bakepapir.

La sjokoladen stå kaldt til den stivner,

og skjær den opp i biter før servering. 

Så enkelt og så digg! I morgen er det bittelillejulaften og vi skal på roadtrip! Hurra! 

20.desember: Stjernestøv

Fra jeg var liten har julekalendere på TV vært viktig. Jul i Skomakergata ble sendt første gang i 1979. Jeg har alltid tenkt at den ble sendt hvert eneste år etter det. Den sitter spikret i minnet. Det viser seg at det ikke var helt sånn. Den ble sendt først i 1979 deretter i 1981, 1984, 1988, 1993, 1998 og 2003. Det ble jeg ordentlig overrasket over. Mine egne barn har faktisk også vokst opp med denne skomakeren og tøffelen hans. På den tiden da frøknene satt klistret til julekalendertv var det flere serier som fenget dem. Amalies jul, Vertshuset den gylne hale, tydeligvis Jul i Skomakergaten og ikke minst kalenderne om Blåfjell og Månetoppen. Det er nok sistnevnte som har satt dypest tradisjonsspor i dem. Det er den som må sees og ikke minst at musikken må høres. 

Jeg har sett alle, flere ganger. Det er først i de senere år at det har kommet serier jeg bare har sett bruddstykker av. Jeg har ikke satt meg ned og fulgt en eneste TV-kalender på mange år. 

I år bestemte jeg meg for å gjøre en innsats. Min mann trodde nok at jeg spøkte med en gang, men ble fort hektet. Sammen har vi sett hver eneste episode i fullt alvor og interesse. Like skuffet hver gang en episode er ferdig og fryktelig spente på hvordan det skal gå! En god og spennende historie med nydelig musikk og herlig humor. Helt uten noe barn til alibi. Ingen av dem har vært interesserte. 

Det skal jeg jammen gjøre neste år også! Jeg koser meg glugg ihjel med årets NRK-satsning og ser frem til hva de finner på videre. Om dere ikke har sett den? Ja, da kan dere bare sette i gang! Nå kan dere se 20 episoder etter hverandre! 

19. desember: En deilig julemorgen?

 Her kommer det faste og viktige repriseinnlegget som dukker opp hvert år:

Nå er det julemorgen -
alle barn må stå opp og gjøre seg klar!
En deilig julemorgen,
nå er det jul - og jul er det beste vi har!

Jeg øvde med elever i dag igjen. Da vi hadde sunget denne sangen noen ganger dukket en gammel historie opp. En historie om en liten jente på syv og en liten gutt på seks, som en gang så på et julemorgenprogram. De satt stille sammen og prøvde så godt de kunne å fortrenge den julemorgenen de selv hadde ramlet inn i. En julemorgen som på ingen måte var den beste de hadde hatt.

De hadde gledet seg lenge. Julefeiring i en ny by- med sin far, farens nye kjæreste og hennes to barn. Da julaften endelig kom, sitret de av forventninger. Pakkene var lagt under treet og julemiddagen var i full sving. Ingen vet hvordan det skjedde. Stemningen forandret seg ganske plutselig. De voksne skrek og var sinte og alle barna ble tause vitner til voksnes idioti og korttenkthet.

Krangelen endte med at farens kjæreste puttet begge barna sine under den ene armen og alle gavene deres under den andre. Den lille jenten ble stående på trappen. Tårene ramlet ukontrollert og hun skjønte at dette ikke var sånn det skulle være. "Det blir ikke jul uten dere!"- ropte hun etter dem. "Rop det høyere!"- sa faren. Men den lille jenten hadde ikke mer stemme igjen.

Svidd julemiddag ble pirket i og julegavene ble åpnet. Faren ble så veldig trøtt så veldig tidlig og måtte sove. Før han la seg forklarte han at de to små barna ikke kunne ringe hjem til sin mor. De fikk heller ikke ta telefonen om den ringte. Moren måtte ikke vite.

Den lille jenten visste for lenge siden at ikke dette var riktig. Hun snek seg inn på farens rom da hun forstod at han sov tungt nok til at han ikke ville oppdage at hun brukte telefonen. Hun var flink. Hun måtte passe på sin bror. Hun ble ikke oppdaget. Moren fikk beskjed og redningen var på vei. I buskene utenfor forsikret politiet seg om at de var trygge. Da julemorgenen kom- tuslet de to små ned i stuen og satte på julemorgen og ventet...

18.desember: Rampete nisser!

Da mine barn var små fantes ikke rampenissen. Sånn jeg har forstått det ble den amerikanske boken «Elf on the Shelf» utgitt i 2005. I den ble man presentert for alver utsendt av nissen for å sjekke om man hadde vært snill eller ei. Sakte men sikkert snek rampenissen seg inn i de norske hjem også og har siden rundt 2010 blitt mer og mer populær. Rampenissen finner på mye ugang i løpet av natten som barna oppdager om morgenen. Det er rasende festlig! Jeg får snapper fra flere rampenisseboliger der de merkeligste sprell er funnet på. All ære til kreativiteten rundt om kring! Blå melk, leker rotet utover på lekerommet, akebakke i stuen og isfiske i toalettet er bare noen få eksempler. Det er så gøy! 

Jeg har også blitt presentert for en annen nisse denne adventstiden. Han heter Knut Nisse og er en liten skøyer han også. Han blir aldri sett. Likevel er det lett å se at han har vært på besøk. Han finner på mange sprell. En køntrikonsert, et helt luciatog med bamser, ulike rebuser som ungen må løse er bare noen eksempler. Knut nisse er en sosial fyr som også er veldig glad i mat, både kaker og annet snaks. En kveld hadde han en venninne på besøk og da var jeg så heldig å kunne bidra med Yatzi-terninger som de kunne kose seg med. Jeg blir helt forelsket i alle de små detaljene som dukker opp hver dag. Forhåpentligvis dukker det opp noen barn en dag som jeg kan få lage sånne ting til? Det kan sikkert vært lurt å allerede nå samle litt på bittesmå ting? Det tror jeg bare rett og slett at jeg må. (Jeg må presisere at hverken jeg eller ungene har noen bittesmå barn på vei nå,sånn at det ikke blir noen misforståelser her.)

Håper dere har en fin fredagskveld! 

17.desember: Det nærmer seg!

I morgen etter jobb er det juleferie. Det kjennes nesten uvirkelig. Denne høsten har vært lang og skuldrene har vært høye. Tanken om viruset har lagt fremme i pannebrasken i all planlegging og gjennomføring av undervisning. Elevene har blitt supergode på håndvask og snakker med lengt i stemmen om sommerferien de egentlig skulle på og hvor mye de gleder seg til vi kan slippe å tenke på det hersens viruset hele tiden. Dessverre er vi ikke helt der ennå. Det kan fremdeles ta lang tid før vi er tilbake til normalen. 

Det har heldigvis ikke satt noen bremse på julestemningen og juleforberedelsene hos oss. Vi har trukket kalender og de har fått lest julefortellinger i skinnet av tente stearinlys. De har hatt hemmelig nissevenn og sydd filthjerter. I dag har de til og med fått en innføring i lysets viktighet i julen i gamledager og fått dyppet egne stearinlys. Det gikk veldig fint for elevene. Det gikk ikke like veldig fint for meg. Uansett hvordan jeg dyppet ble mitt lys bare lenger og lenger. Til slutt måtte jeg gi opp og har laget trinnets tynneste julelys som trengte støtte for å kunne stå oppreist i lysestaken. Jeg ledd ganske mye av det i dag, så det er helt greit. Jeg overlever. 

I løpet av dagen har jeg fått en snap med bilde av et kort til den yngste avleggeren min. Hun hadde fått det på skolen og jeg skjønte det hadde gjort inntrykk. Litt senere måtte hun ringe for å lese kortet høyt for meg. Det var langt og det inneholdt ting som de andre i klassen hadde sagt om henne. Hun tok til seg alt det positive som stod der og ble dypt rørt over det som var skrevet. Lærerne hadde hatt det som en aktivitet og alle hadde skrevet positive ting om de ulike klassekameratene. Jeg har vært med på lignende til elever og ser hvordan de skinner opp når de hører ordene om seg selv. Det å høre min yngste frøken med gråt i stemmen lese alle disse fine tingene gjorde godt langt inn i hjerteroten. Jeg hørte at hun er trygg på seg selv og at hun visste at de skrevne ordene var ekte og velmenende. Det er julegave nok for meg. 

Jeg gleder meg så helt vanvittig til å se ungene igjen. Går alt etter planen er det bare fem uendelig lange dager igjen. Det nærmer seg!