4. desember 2025: Tilbake til storbyen

I går dro vi fra Vung Tau til Ho Chi Mihn City igjen. Storbyen er det siste stoppet før hjemreisen på søndag. Vi valgte å ta båten denne dagen. Det var fredelig og turen var ikke lang. Regnet hadde ikke stoppet helt før vi dro, så inntrykket vårt at denne lille byen ble rett og slett litt begrenset og dermed også ganske urettferdig. For oss fremstod den bare som en badeby full av butikker med baderinger og hatter og hauger av tomme restauranter. Ja, også Jesus, da. Samt noen utrolig kule drager som svevde i luften på kvelden. Sannheten er nok at vi ikke kan uttale oss så mye om hvordan byen egentlig var, for vi fikk aldri utforsket den skikkelig.

Svære drager i masse farger! 

Hotellet vi bodde på var nok ikke vant til europeiske turister, så maten som stod fremme til frokost, var ikke merket med hva som var hva og det gjorde det litt utfordrende. Det gikk heldigvis greit, vi ble mette og tror ikke vi spiste noe eller noen vi ikke ville eller skulle spise. 

 

Med lave skuldre og ingen som helst støy eller kø til denne båten, forlot vi den lille byen. Båten førte oss fra kysten og inn i elvearmene mot Ho Chi Mihn-byen. Langs ruten så vi ørn og mangrove. Om du ikke vet hva mangrove er, så kan du vite at det visste ikke jeg heller før i går. 

Her er mangroveskog, ofte kalt havets regnskog. 

Mangrove er en skogstype på løst underlag i tidevannsbeltet ved tropiske og subtropiske kyster og i brakkvannsdelene av elvene som renner ut der. Denne skogen består av tresorter som er eviggrønne og som trives både i salt og ferskvann, altså brakkvann. Ganske kult, dette også! 

Da vi la til kai og vi gikk ut på dekk, føltes det som en eksplosjon av lyder og lukter. Enormt med tuting, biler og motosykler over alt. Eksosen snek seg inn i lungene og jeg kunne fysisk kjenne at skuldrene hevet seg og musklene strammet til. Jeg har aldri vært på en ferie med så store kontraster. Det er overveldende, men også så spennende! Vi sjekket inn på Paradise Hotell og tøffet oss med et glass på takbaren. Svimlende høyt. Det kriblet skikkelig i høydeskrekken. 

Vi fortsatte den kontrastfylte kvelden med å vandre et tur bort til Bem Thanh-markedet som er 13000 kvadratmeter (altså kjempesvært) og fylt med allverdens av ting og lukter fordelt på 1500 boder. Her fikk vi øvd oss på pruting og sikret oss noen gaver til gjengen hjemme. 

3. desember 2025 - Fra iskaffe til syndefloden

I går dro vi fra Can Tho til Vung Tau. Det ble en lang tur, selv om vi valgte å legge i litt ekstra penger og fikk en ung Grab-sjåfør til kjøre oss hele veien. Grab fungerer omtrent som en blanding av Uber og Volt. Man kan få levert diverse varer, ferdigmat og tydeligvis til og med booke hotell og selvsagt bli hentet av ulike kjøretøy. Man planlegger og betaler turen man bestiller før man blir hentet. Ganske genialt. Man får bilde av sjåføren og man ser posisjonen på kjøretøyet helt fra start. 

På veien i går måtte sjåføren lade underveis og vi kjørte ut av den oppsatte ruten. Da fikk vi umiddelbart melding fra selskapet som spurte om vi var trygge eller om vi eventuelt behøvde hjelp. Ganske ok i et fremmed land! Vi behøvde på ingen måte hjelp, sjåføren kjøpte iskaffe og vann til oss under stoppet og var generelt en skikkelig trivelig fyr. Vi betalte ham omtrent en fjerdedel av en månedslønn og han forklarte at det ville gjøre at han kunne bruke mer tid på sin 8 år gamle sønn. For oss betydde det en mye mindre belastende reise. En god deal for alle involverte. 

Målet og planen i Vung Tau var å besøke en statue av Jesus. Trykk her om du vil lese mer om statuen. Nå er verken min mann eller jeg spesielt religiøse så målet ble egentlig til fordi min bedre halvdel fant en artig faktaopplysning. Sånt kan få ham nysgjerrig og det var akkurat det han ble av dette også. Det viser seg at i Rio de Janeiro i Brasil hadde de bygget en statue av Jesu som stod ferdig i 1931. Her i Vietnam bygget de en lignende som stod ferdig i 1994. Det min mann hang seg opp i var at statuen i Vietnam er 2 meter høyere enn den i Brasil. Dette gjelder kun selve statuen og ikke pidestallen de er montert på. 

Jeg turte ikke stå oppreist ute, helt oppi toppen av Jesus.

900 trappetrinn opp. Svettebonansa!

En annen forskjell er at i statuen her i Vung Tau kan man gå inni statuen, det kan man ikke i Brasil. Det er altså bakgrunnen for at jeg har vært helt oppi hodet til Jesus i dag. Det var skikkelig skummelt oppi der og gradestokken viste 33 følte grader. For å i det hele tatt komme inn på området og opp de 900 trapptrinnene, måtte jeg dekke meg til på både skuldrer og knær. Det ble meget varmt og jeg og høydeskrekken min ble meget svimmel. 

Her er vinnerstatuen!

Nå er det uansett gjort og vi kan dra til Ho Chi Minh City med god samvittighet i morgen.  På veien ned møtte vi på masse forskjellige mennesker. Mange synes visst det var spennende med mennesker fra en helt annen plass i verden og øvde seg på å praktisere engelske fraser de helt tydelig hadde lært på skolen. To unge jenter ville ta bilde sammen med meg og mannen stilte som fotograf. Jeg følte meg som en filmstjerne og smilte og vinket til alle som kom oppover og smilte og vinket til meg. En rar, men ganske fin situasjon.

Juleøredobbene er med på tur!

Før vi rakk hjem til hotellet  ble vi innhentet av syndefloden. Kraftige regnbyger har heretter fått en ny dimensjon for oss. Kliss, klass, ananas! 

2. desember 2025 - Julegleding

I dag er barnebarnet på vei hjem til oss, mens vi fremdeles er i Vietnam. En mellomstasjon for dem for å dele opp hjemtur fra Stockholm til Bergen. Hjemme i Bærum har jeg pyntet med nisser og engler, sånn at det er litt julestemning når de kommer inn døren. Jeg er så spent på om min lille peanøtt blir så glad og nysgjerrig som jeg ser for meg?

Adventskalenderen med de små bøkene til henne er klar. Det er de hemmelige flaxkalenderne også. Og nisseluen jeg har strikket ferdig til svigersønnen min.

Vi skal feire jul sammen i år. Hele gjengen.  Det gleder jeg meg inderlig til! Den første julen som mormor og så er jeg så heldig å få feire den sammen med barnebarnet. Det er lykke det! 

Her strømmer tilfeldigvis Last Christmas
 ut av høytalere utenfor et tilfeldig hotell
i Vietnam og gjorde dermed kort prosess på oss under årets Whamageddon. 

1. desember 2025 - Så er det påan igjen!

Det er første dagen i desember og her i Can Tho har dagen allerede gått over til ettermiddag. Nede i lobbyen står det et stort juletre og blinker stort og fint. Det litt rart å gå inn i adventstiden i 33 grader og steikende sol, men det er ganske fint også! Akkurat nå har jeg alenetid på hotellet. Det er hyggeligere å kalle det det enn hviletid, selv om det strengt tatt er det det er. 

Mannen er ute og sonderer terrenget i den nye byen vi har kommet til, sånn at han allerede vet hvor vi skal gå sammen senere i kveld. Rimelig grei arbeidsfordeling!

I går dro vi fra Phu Quoc med hurtigbåt og noe de kalte luksusbuss. Støyen før vi skulle inn på båten var voldsom. Tuting av alle slags kjøretøy, folk i kø og mange brukte litt for høy utestemme. En hane galte vilt en eller annen plass og aktiviteten var generelt høy. 

Da puttet jeg på meg redningsutstyret og satte igjen på Julero med Pust. Med vakre og rolige julesanger feiret jeg min egen første søndag i advent på en litt annen måte enn jeg pleier. 

Vi tok en taxi til busstasjonen fra fergekaien og ventet en times tid sammen med en halvdau, svær kakerlakk og en pinglete edderkopp i taket på toalettet jeg ikke vil tenke på. Ingen liste på veggen med informasjon om når det var vasket sist der, for å si det sånn. 

Luksusbussen ble til slutt klar, 20 min senere enn det som stod på billetten. Glade rullet vi av gårde fra Rach Gia mot Can Tho. En tur på omtrent 2 og en halv time. Det skulle vise seg at gleden fort ble byttet ut med redsel. De som har hatt meg som passasjer de siste årene vet at det er utfordrende for meg å sitte på (og minst like utfordrende å ha meg som passasjer). Nervesystemet tar helt over og vil helst at jeg skal ta i rattet og rope høyt hver gang det oppstår situasjoner. Og jeg bruker ikke ordene farlige situasjoner, for som oftest er de ikke det.

Jeg er ganske sikker på at det hadde vært skikkelig upopulært om jeg hadde rykket i rattet på denne minibussen, så jeg knep munnen igjen og fant frem lommeengelen jeg alltid har med meg. (Du kan lese historien her om du ikke har hørt den før.)

Det var såpass at jeg holdt fast i både engelen, vesken og hatten! 

I vill fart, sinnsyke forbikjøringer og hauger av nestenulykker med millioner av mopeder og motorsykler holdt jeg hardt rundt den lille treengelen. Da vi var fremme på busstasjonen, måtte vi alle klatre over setene og ut av passasjersetet helt fremst. Aner ikke hvorfor, døren virket da vi satte oss inn? 

Jaja. Vi kom heldigvis helskinnet frem, garantert takket være engelen!

Vi ble møtt av smilende hotellansatte da vi ankom hotellet og jeg trodde knapt mine egne øyne da en hotellcæsar-tralle ble rullet frem. Det har jeg faktisk ikke vært med på før. Tipper koffertene var glad for en pause med jobbing. De så i alle fall ganske fornøyde ut der de trillet av gårde. 

Vi fikk velkomstdrikke med favorittpasjonsfrukten min i resepsjonen og følte oss veldig godt ivarett fra første sekund. For en enorm kontrast fra forrige hotell! 

Søvnen kom kjapt og med den bredeste sengen jeg har sett i mitt liv hadde vi så stor plass at jeg våknet flere ganger i løpet av natten og trodde jeg var alene. Det første jeg gjorde da jeg våknet var å finne frem juleøredobbene. Er det 1. desember, så er det 1. desember! 

Vi har utsikt til Mekong-elven

På dypt vann

Det har blåst relativt kraftig de dagene vi har vært her på Phu Quoc. Ikke sånn at vi har lagt så veldig merke til det. Det har vært behagelig varmt og det har sust i palmene. Av den grunn måtte vi vente med snorkling som har vært en av de tingene i alle fall jeg hadde virkelig lyst å få gjort. 

Vi har sjekket vær og vindforhold hver eneste dag og bestilte til slutt til på den aller siste hele dagen vi skulle være her. Da skulle, i følge værmeldingen, vinden løye. 

Jeg hvilte opp og ned og i mente og følte meg forholdsvis klar da vi ble plukket opp av kompisen vår og levert på avtalt sted. En dame dukket opp på en moped og sa vi skulle følge henne. Lydige som vi er fulgte vi etter. Hun raste i full fart forbi kurver fylt av fisk og hauger med mennesker som gliste omkapp med solen. Bølgene skvulpet ganske voldsomt og jeg kom på at jeg også må hoppe på denne båten før jeg kom så langt til at jeg skulle snorkle. Stresset i kroppen lette etter oppmerksomhet, men jeg prøve så godt jeg kunne å overse det. 

Veien ut på kaien skulle vise seg å være av den smale typen og både meg og damen som fulgte oss lo høyt da jeg som en krabbe jobbet meg mellom betongveggene. 

Vi visste ikke så mye mer enn at de vi skulle ut i båt med ikke kunne noe engelsk. Og de kunne ikke det på en eneste flekk. Usikker på om jeg hørte stemmene en eneste gang. Her kommuniserte vi på nikk og tegn. Kroppsspråk kunne de, så jeg ble fint hjulpet om bord på båten før vi kjørte på noen skjær og laget noen voldsomme lyder. Et lite øyeblikk trodde jeg at hele propellen var ødelagt, men etter noen minutter var vi på vei. 

Det skal sies at dette var en privat tur. Det måtte nesten bli sånn når jeg skulle i snorkelilden. Det hadde blitt for mye med 15 andre, musikk og vannlek i samme slengen. Jeg behøvde å kunne konsentrere meg om det jeg skulle, uten for mye greier. Greien var at nå ble det absolutt ingen greier. Det skulle vise seg å være vanskelig det også. 

Vi kom frem til første øy. Fikk utlevert hvert vårt par med svømmeføtter og maske med snorkel. Så pekte han ene litt innover mot land og jeg skjønte at det var der vi skulle snorkle. Jeg var mild sagt sjokkert i både den ene og andre delen av meg. Pedagogen i meg synes lærerne i dette tilfellet ikke hadde informert nok. Er det noe som er farlig? Er det noe jeg skal ta ekstra hensyn til? Hvordan puster man egentlig i en snorkel? Hvordan kommer jeg meg ut av en båt med froskeføtter? Hvor kan jeg svømme? Hvor kan jeg ikke svømme? 

Jeg tror sjelden jeg har ønsket meg mer rammer enn akkurat i denne stunden. Jeg vil jo helst oppføre meg som jeg skal. Nå ante jeg jo ikke hva som skulle til. 

Etter å ha forsøkt å komme meg uti på en smidig måte, gav jeg opp og mageplasket uti. Jeg puttet masken på og snorkelen i munnen. Da innså jeg at jeg ikke kunne snakke mens jeg holdt på med dette og dermed ikke kunne stille noen spørsmål heller. Stresset som jeg hadde prøvd å overse vant plutselig og jeg kjente jeg stivnet helt til. 

Jeg måtte virkelig jobbe med meg selv. Det viste seg raskt at hyperventilering ikke fungerte spesielt godt med snorkel, så pustingen jeg har øvd på de tre siste årene kom endelig til sin rett. Med dype åndedrag og learning by doing-innstilling, forstod jeg etter en stund hvordan det fungerte.

Det var vakkert. Det var fint og tilnærmet behagelig når jeg fikk slappet helt av. Noen sekunder svømte vi inn i en fiskestim av stripete fisker og jeg fikk skikkelig følelsen av å være med i en dokumentar, eller eventuelt i Nemo. Froskeføttene fikk jeg aldri til, så dem kunne jeg spart meg for. Heldigvis kom den tålmodige mannen min til unnsetning og førte meg av gårde så jeg slapp å røre en muskel. Det føles ganske trygt, selv om jeg stadig var redd for at det skulle dukke opp noe jeg ville bli altfor redd for. Som en hai, eller en eller annen manet jeg aldri hadde sett. Det gjorde det ikke. Det mest skremmende vi så var dessverre all forsøplingen som åpenbarte seg under overflaten. 

Som fersk snorkler med begrenset energiinnhold, varte ikke svømmeturene like lenge som vi hadde tenkt. Mulig mannen ble litt skuffet, men nok er nok. Neste gang vet jeg litt mer hva jeg skal gjøre og da er det mulig jeg varer litt lenger. 

Var det verdt pengene? Jepp! 

Fra perler til safari

Dagene skyndter seg sånn av gårde at vi nesten ikke klarer å henge med i svingene. I forgårs var det kveldsmarked med masse blinkende lys, pruting og gøyal is. Isen ble laget mens vi så på og var virkelig en artig greie! 

I går tok vi livet med ro, vandret langs stranden i solnedgangen og var klissete. Det passet jo fint at opptil flere brudepar hadde fotoseanse samtidig som solen farget himmelen rød. Vi spiste middag på en så fin plass at vi (merkelig nok) ikke fikk spisepinner. Livemusikk med svisker fra 50 og 60-tallet sunget av vietnamesere med overraskende god engelsk uttale. Vi kunne like godt vært på Granka eller en eller annen helt tilfeldig sydenplass. Nei, takke meg til det merkelige hotellkomplekset vi bor på, der de må bruke google translate hele tiden og lager mat vi får spisepinner til! 

Vi må stadig lete etter aktiviteter som jeg kan klare. At det er innenfor toleransevinduet mitt. Det kan ligge og vippe litt over og under, men det beste er om det er i midten. Dette er ingen enkel sak, spesielt siden dette vinduet varierer i størrelse hele tiden. Ene dagen er det et svært dobbelvindu, mens den neste kan være et sånt bittelite du har på loftet. Man blir ofte oppgitt, men jeg kommer aldri til å gi opp prøvingen og feilingen på veien til å forhåpentligvis bli frisk (eller i det minste forstå åpningstidene på vinduet). 

I dag ble det safari. Vi har fått oss en kompis som vil kjøre oss alle veier og i dag tok han oss til den andre siden av øyen. På veien lurte han på om vi giddet å gjøre ham den tjenesten at vi gikk innom et sted i fem minutter for at han skulle tjene noen poeng fra arbeidsgiveren. Vi sa ja og befant oss plutselig på en perlefarm. Vi ble sluset igjennom perlenes tilblivelse og endte opp i en stooor butikk full i perler i alle varianter.  Ingen ble med oss hjem og vi var raskt av gårde til safarien igjen. 

Nettsidene til Vinpearl Safari lovet oss en park med nesten frie dyr. «Parken har som mål å øke bevisstheten om bevaring av dyreliv og fremme ansvarlig turisme», står det så fint på internettet. Vi falt for det og tenkte at her har de funnet en fin måte å drive park på. Vi så vel likevel tegn på at ikke alle dyrene hadde det like godt. 

De hadde delt parkere i to. Den ene delen var vanlig dyrehage med dyrene i bur og vi frie, mens i den andre var vi i bur (altså buss) og dyrene frie. Det føltes rart å bli innelåst med kjetting på dørene i bussen, men ser at det er greit å unngå episoder om noen plutselig skulle ville bli tiger eller løvemat. Vi fikk  uansett sett mange dyrearter vi ikke hadde sett før og var trøtte og fornøyde da kompisen vår hentet oss og kjørte oss hjem igjen til hotellet.

Og nå er det natt, igjen! 

Et sanatorium innpakket i palmer

Det ble litt for mye for en kropp på nye eventyr og det behøvdes en liten nullstilling av systemet. Etter reisen på båten (Superdong), og leting etter bil som kunne kjøre oss til hotellet, samt alle de milliarder inntrykk dagene før, måtte det hviling til. Skikkelig hviling. 

Når skal de sies at det ikke var noe som helst problem med å finne noen som kunne kjøre oss til hotellet. Det var faktisk lange køer av ulike mennesker som ønsket akkurat det. De løp etter oss med skygge-paraplyer og lurte på hvor vi skulle. Jeg dinglet etter og klarte ikke bruke energi på å mene noe om hvilken sjåfør vi skulle ta, det fikk den litt mer fungerende halvdelen av denne ektepakten fikse. Frem kom vi til slutt og vi fikk badet i havet og spist litt mat før kroppen skrek at det virkelig var nok. 

Innpå det skuffende lille hotellrommet, uten noen som helst havutsikt, resepsjon eller annen plass å sitte enn i sengen, (som for øvrig bare er en madrass oppå et eller annet merkelig byggverk) ønsket to små kakerlakker oss velkommen, sammen med en stram parfymelukt. Vi ble ganske flate, begge to. 

Helt til vi fant ut at airconditionen virket, sengen var forholdsvis behagelig å ligge i, vi så ikke tegn til flere kakerlakker og husket at vi hadde forhåndsbetalt rommet. Det fikk bare gå. Kroppen hadde lenge ropt på å få ligge helt flatt, så det fikk den. 

Fra ca 17.00 til 09.00 gjorde jeg ikke annet enn å bare høre etter på den knirkete kroppen. Jeg klarte ikke dusje, jeg orket ikke sitte oppreist. Vi så på YouTube-filmer om øyen vi er på (Phu Quoc) og Dexter til avslutning før vi sovnet. Jeg våknet, overraskende oppladet. Kroppen virket ganske samarbeidsvillig og jeg var ikke spist av et eneste levende dyr eller insekt. Flaks! 

Vi bor på et hotellområde som nesten virker litt forlatt. De fleste byggene står tomme og det er lite mennesker som vandrer rundt. På stranden var det ikke mange og ved bassenget var det ikke vanskelig å finne solsenger. Som introvert mann og kvinne med utmattelsessyndrom på ferie, fungerer dette veldig bra! 

Etter mange timer ved bassenget (som var mer avkjølende enn havet) er vi snart klare for nattmarked. Etter videoene å dømme, er det noe å glede seg til . Så det gjør vi!