Noen dager etter vi kom hjem husker jeg at jeg holdt henne i armene og bare gråt. Hva i all verden hadde jeg begitt meg ut på? Dette lille mennesket var så veldig avhengig av meg at jeg ikke visste opp eller ned på noe. Heldigvis var hun en fornøyelig frøken. Sov om natten og smilte om dagen. Hun var med på alt og lærte seg tidlig sosiale koder. Elsket av alle. Dillet med av alle. Lærte seg fort å snakke og har siden det bare fortsatt med det. Hun har beholdt staheten og har mer enn en gang bevist at hun kan klare hva det måtte være av utfordringer som blir kastet hennes vei.
Jeg aner ikke hvor tiden har blitt av. Husker så tydelig at jeg tenkte at jeg ville være 28 år og ha en tiåring. Det virket absurd. Nå er det absurde at det er 17 år siden hun var 10.
Det verker litt ekstra i mammahjertet at jeg ikke er der i dag. Faktisk har jeg aldri vært så lenge borte fra mine barn som nå. Viruset som velter verden har skylden for det. Heldigvis har vi digitale dippedutter som forbinder oss i denne forunderlige tiden. Det hjelper!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar