søndag 15. september 2013

Helgelykke!

Jeg har hatt en meget fin helg. Lørdag tok medaljen med så mye innhold at jeg faktisk klarte å glemme alt jeg hadde handlet på bussen. Det ble litt styrete ettersom jeg hadde invitert viktige gjester på middag og virkelig trengte alt jeg hadde oppi posen som så gjerne ville reise lenger med bussen enn det jeg ville. Alt ordnet seg, heldigvis. Butikkene var åpne lenge nok til at ny mat kom på banen, selv om de veldig viktige middagsgjestene selv måtte stå for akkurat dette.

På lørdag startet min yngste frøken med sin første jobb. Det er ganske stort for en 14-åring. Det er stort for moren også. Da avisene skulle hentes, skulle det vise seg at første dag med lønn skulle bli enklere og mindre slitsom enn først antatt. Avisene var ingen steder. Vi lette høyt og lavt og faktisk litt til siden også. Borte var de. Da vi ringte inn for å gi beskjed fikk vi beklagelse og lovnad om at hun ville få en kompensasjon for det som hadde skjedd. Lettjente lørdagspenger, spør du meg. Lettjente søndagspenger ble det også. Så første jobbehelg er unnagjort uten at hun så mye som har tatt i en avis.

Lørdagen var også den store dagen for elever fra skolen. Jeg har vært så heldig at jeg har fått være med på et samarbeidsprosjekt mellom Bergen Filharmoniske Orkester og skolen. I denne omgangen var det fire elever som skulle få jobbe sammen med Minken Fosheim, Langhaugen vgs og BFO. Det har vært fantastisk å være med på hele prosessen. Helt fra de fikk utdelt første manuskript- til at de stod på scenen på lørdag. Det lyste ut av øynene på dem da de var ferdige. Ut av mine øyne ramlet det stadig ut andre ting. En av elevene sa at han ELSKET dette. Da måtte jeg si at det er sånne utsagn som gjør at jeg ELSKER å være lærer! Så stolt og så glad. Gleder meg til videre samarbeid og til å gi enda flere elever en slik opplevelse.

Midt oppi alt dette kom en helt ny liten frøken inn i s(l)ekten. Da beskjeden om fødselen tikket inn, dukket det opp enda flere store følelser og øynene ble igjen fulle av rusk som måtte ut. Høy på livet og verden, handlet meg og den yngste middag og tok bussen hjem. Resten av den historien vet dere allerede, men kan føye til at  kvelden var minst like fantastisk som det resten av dagen hadde vært. Da jeg la meg i natt var jeg lykkelig fra innerst til ytterst. Det anbefales. Det er nemlig veldig godt å være lykkelig!




søndag 1. september 2013

Balltull

Hverdagen har ramlet innover meg og innimellom føler jeg meg helt maktesløs av alle ballene jeg ikke klarer å ha i luften samtidig. De ramler ned på helt talentløse tidspunkter og når jeg forsøker å plukke dem opp igjen, ramler en haug med andre ned. I dag tror jeg at jeg mistet alle sammen. Det kjentes i alle fall sånn ut en stund.

Når det skjer og tankene blir for mange så finnes det ikke noe bedre enn å ta joggeskoene på og finne veien til en fjelltopp. Noen ganger må man nemlig la alle ballene på bakken bare ligge der. De forsvinner ikke. De endrer seg på ingen måte av en fjelltur heller. Det bare kjennes sånn ut og DET er gevinsten av slike turer. Alt blir litt lettere og ballene virker litt mindre i det man starter på opplukkingen av hverdagens og livets baller som på en eller annen måte helt sikkert kommer i mål til slutt.


torsdag 15. august 2013

Hva skjedde?

I går hadde jeg en spak frøken på tråden. Hun har arvet morens voldsomme tankevirksomhet og i går omhandlet den oppstart av nye ting. Som voldsomtenker kan nemlig de rareste forestillinger dukke opp og verden kan virke meget mer komplisert enn den egentlig er. I dag skulle min lille frøken som nesten akkurat er født, starte på sin vei mot lærerverden. Hvordan det har seg at dette allerede har kommet på trappene vet jeg ikke helt. Jeg sverger på at det ikke er lenge siden jeg trillet henne i barnevogn.

Men sånn er det altså. Mitt eldste frø er plutselig ganske voksen og nå har hun begynt på Høgskolen. Mitt møte med den store studentverden foregikk ganske stille og fortvilet. Ikke visste jeg hvor jeg skulle gjøre av meg og ikke visste jeg hvem jeg skulle snakke med. Forståelsesfull som jeg er- forklarte jeg mitt nyfødte studentbarn at sånn kunne den første tiden være. Beroliget henne med at det er HELT normalt og at det ville gå over etter ganske kort tid.

Da jeg ringte henne etter endt skoledag i dag måtte jeg nesten legge på. Min eldste avlegger kunne nemlig fortelle om en dag fylt av ting som jeg overhodet ikke opplevde på min første dag som student. Hun fortalte om bussturen fra Grieghallen til skolen der alle var så redde. Jeg klarte fint å identifisere meg med det. Da hun flere ganger snakket om en mikrofon i bussen stusset jeg litt. Hvilken mikrofon bablet hun om?

Joda. Min ikke lenger så spake og nervøse datter kunne da fortelle meg at hun hadde snakket i mikrofon til hele bussen og svart på ulike spørsmål som de andre mer bekymrede studentene lurte på. Hun reklamerte samtidig for Hulen og har rukket å få opptil flere mennesker til å melde seg inn i Pedagogstudentene. Jeg ble rett og slett litt paff og forstod igjen at min eldste frøken er noe for seg selv. Nå er jeg HELT sikker på at hun kommer til å elske studentlivet. Jeg er også HELT sikker på at hun får til akkurat det hun bestemmer seg for i livet.



Lykke til, frøken fryd!



               



Jeg bare skjønner ikke hvor tiden ble av?


onsdag 14. august 2013

På'an igjen

Jeg har hele tiden tenkt at dette var en mandag. Den kjentes i alle fall slik ut da jeg våknet i morges. Etter en sommerferie med rimelig lite vekkerklokkenødvendigheter, var vekkerklokkelyden i dag ganske brutal. Heldigvis gledet jeg meg til å se de andre menneskene som måtte opp så tidlig denne dagen. Det gjorde at jeg hoppet ut av sengen og hev meg i autopilotmodusen for rekking av jobb. Noe jeg heldigvis gjorde. Jeg liker veldig dårlig å ikke rekke ting, så det unngår jeg i den grad jeg får det til. 

Dagen på jobb fløy i grunnen avgårde. Tusen ting skal lages i stand. Første skoledagen for de ferskeste elevene må snart være på plass sammen med  hauger av andre ting klasserommet skal inneholde. Jeg er spent og regner med at akkurat det er de også. 

Da jeg kom hjem oppdaget jeg at jeg faktisk i grunnen nesten måtte snu i døren. Jeg fikk kastet i meg litt middag og lastet opp noen noter til øving før jeg ramlet ned trappene og fant frem den lille røde bilen. For selv om jeg både har tenkt og følt at dette har vært en mandag, så har ikke det på noen måte vært tilfelle. Det er nemlig onsdag og første øvingsdag var også en realitet. 

 Igjen satt de gode klemmene løst og gjensynsgleden var stor! Nå er jeg ferdigjobbet, ferdigsunget og innser at snart, snart skal jeg stå opp igjen og starte på en ny runde hverdag. 

Sommerferien er definitivt over for denne gang. 



onsdag 31. juli 2013

Hiv og hoi!

Jeg savner somrene fra da jeg jeg var liten. Den gangen da vi hoppet i høyet på låven og lekte cowboy og indianere på bøen. Da hele søskenbarngjengen var samlet på ulike måter. Uten twitter og facebook, uten google, instagram og uten mobiler. Vi bare var. Vi hadde ikke noe valg. Skulle man på landet, så skulle man det. Ikke at jeg protesterte. Jeg har alltid elsket familien min. Det gjør jeg forøvrig fremdeles.

Noen ganger får jeg litt den samme følelsen igjen. Som i helgen. Lukten av høy. Bugnende åkrer og mennesker jeg er glad i på en og samme plass. Bålbrenning og unger som løper lekende rundt. På sånne dager er livet bare godt. Når man på toppen av det hele våkner i høyet til en kopp kaffe på "sengen"- er verden fin og voksendommen slettest ikke så ille den heller.


På ettermiddagen ventet Bustebu spent på innhugget av tørste sjørøversøskenbarn som fremdeles vet hvordan man skal leke. Vi ramlet inn porten, en etter en. Pirater i alle former.Sjørøverbarnsøskenbarnfestival med noen innleide deltakere som også hører til i hjertene til flere av oss, var i gang. Været var samarbeidsvillig og piratstemmene ble høyere og høyere utover kvelden. En skattejakt på selveste skattøya hørte selvsagt med. Stemningen var høy og trivselen stor. Dette selv om vi har aldri så mange sosiale medier vi kunne dele det på. Gleder er vel til for å deles? Dessuten hadde vi Instagram på ordentlig. Poraloridkameraer ble flittig brukt og bilder ble ferdig på sekunder. Ikke alle like presentabel for hele verden, men er minner for piratflokken som koste seg ut i de tidlige morgentimer. Med rom, bål og hverandre. 

Jeg gleder meg allerede til neste år. Hvilket tema skal vi ta da? Mexikansk? Troll? Spøkelser? Man får rett og slett bare se. 



Voksendommen ER slettest ikke så ille! Hurra for verdens beste sommer!




mandag 8. juli 2013

Himmelhytte



Hjertet spretter litt ekstra når jeg når denne porten. Erfaringen tilsier at man alltid bruker litt lang tid før man kommer seg så langt. Pakking, kjøring og organisering tar sin tid. Det gjør ingenting. Når man har kommet så langt som dette er man nemlig på vei inn i hyttehimmelen. Og der inne spiller ikke klokken lenger noen rolle. På fredag invaderte vi den himmelske hytten med ønske om pent vær og masse mennesker. Ønskene ble oppfylt.

Det ramlet inn slekt i alle fasonger og gav hytten akkurat det livet den er skapt for å ha rundt seg. En tante hadde med seg selvplukket og selvdyrket salat. Den smakte selvsagt himmelsk. Fiskeopplæring, teltoppsettingskurs og leker i alle varianter strødd over menneskene som jeg er så glad i. Fine samtaler om livet og mimring om dem som ikke lenger er her hører med på sommereventyrdager som dette. På Bustebu er det rom for alle og jeg gleder meg til resten av sommerens aktiviteter som vil innfinne seg på den beste plassen i verden. Jeg er heldig og ville ikke byttet bort s(l)ekten min mot milliarder!





fredag 5. juli 2013

Hyttetur!



Da er det duket for hyttekvalitetstid. Lurer på om hytten har savnet oss like mye som vi har savnet den? Jeg ønsker meg en haug med mennesker og opplett vær. Om menneskene skulle utebli så har vi sikret oss med en gjeng helt på egenhånd. Været kan i grunnen styre på som det vil, men det aller beste er om vi kan brenne bål og filosofere uti natten. Det fungerer absolutt best om noen skrur igjen kranen fra oven.

Jeg aner ikke helt hvordan jeg skal få plass til alle tingene og alle menneskene inni den pittelille røde bilen, men vet fra før av at hun kan være ganske medgjørlig og fleksibel. Faktisk er jeg ganske sikker på at hun gleder seg like mye som oss. En hel helg i naturskjønne og grønne omgivelser gjør godt for urbane maskiner!

Jeg gleder meg. Bustebu, here we come!