torsdag 5. desember 2013

5. desember: Rørte Stormbær

Været i dag har vært av den art at man faktisk kan snakke om det uten at det bare betyr at man ikke har annet å snakke om. Jeg merket ikke så mye til det da den lille røde bilen trillet inn på skoleparkeringen i dag. Akkurat det er muligens grunnet en heller anstrengt tone mellom mor og datter der det gjerne var mer av det som rørte seg på innsiden av kroppene våre som tok størst fokus. Hvordan vinden hylte på utsiden la jeg ikke merke til før jeg skulle ut av det lille bæret.

Da stormen på det kranglete planet ikke lenger lagde så stor lyd, ble jeg oppmerksom på stormen utenfor. Jeg kan ikke fordra sterk vind. Jeg misliker det nesten like mye som lyn og torden. Jeg vet det er fint lite jeg kan gjøre med det og at det i de aller fleste tilfeller går helt fint. Det er ikke ofte man blir truffet av lynet. Det er heller ikke ofte man får et tre i hodet, men likevel. Jeg liker det ikke.

Ledelsen bestemte seg fort for at elevene skulle være inne i pausene. Elevene syntes det var stas at de ikke behøvde å fly rundt på skoleplassen i friminuttene og syntes det var helt greit at jeg slapp å plukke dem ned fra trærne utenfor. Likevel var jeg litt skeptisk. Jeg så for meg en heller travel dag innendørs med små mennesker som ikke fikk løpt av seg noen bobler i løpet av dagen. Sånn ble det ikke. Dagen har vært rolig og de små knottene har jobbet som helter.

Det lille røde tyttebæret klarte heldigvis å ikke ta helt av på veien hjem. Ingen trær ramlet ned fra himmelen og stemningen mellom mor og datter var i orden. Om dagen har bidratt så veldig til julestemning tviler jeg sterkt på, men det er heldigvis mange dager igjen til jul!






onsdag 4. desember 2013

4. desember: Varm både her og der

Jeg har fått lue fra min kjære og er strålende fornøyd. Jeg liker luer og var helt klar for en ny en. I utgangspunktet var det ikke denne luen jeg skulle ha. Min kjære har nemlig kjøpt luer til oss alle og denne var egentlig tiltenkt min yngste frøken. Da jeg viste luene frem fant den yngste avleggeren fort ut at vi måtte bytte. Luen som egentlig var tiltenkt henne hørte liksom til meg. Jeg er i grunnen veldig enig. Da jeg satt i bilen i dag morges og tittet meg i speilet så jeg plutselig hvorfor den virket så riktig. 

Mønsteret på luen er det samme som på regnbogelabbane til mormor! Jeg elsker mormor sine hjemmestrikkede sokker. De er favoritter på en kald vinterkveld og nå har jeg jammen fått enda en greie som hjelper mot kulden. Kanskje ikke så rart jeg er varm i hjertet?


Viser bilde.JPG


Du kan lese om mormorlabbene HER!

tirsdag 3. desember 2013

3. desember: Julesvetterier

Jeg blir helt svett av juledill og juledall på jobb. Du kan selv prøve å hjelpe til med å tove ullepler samtidig som du skal instruere ca tusen, eller i alle fall 20 elever i andre aktiviteter. Når det da oppstår konflinkter og tårer spruter utover både ull og fargeleggingsoppgaver tror jeg at flere enn meg kunne tenk seg et aldri så lite hull i bakken. Bare sånn at man kan hvile seg bittelitt før man må stille stormer og tørke tårer. Sånn er det ikke. Man må pent tørke grønnsåpen av fingrene og ta seg av både den ene, den andre og den tredje greien som dukker opp.

Det har seg nemlig sånn at jeg slett ikke er skapt for håndarbeidsaktivitetene man må gjennomføre i julestria. Jeg prøver febrilsk å tilegne meg gode triks og tips fra kollegaer, men innrømmer glatt at jeg er ubrukelig. I alle fall nesten ubrukelig. Heldigvis mener jeg at det ER elevene som selv skal lage produktene sine. Om de er litt skakke og kanskje ikke ser helt ut som det var tenkt- så er det i alle fall DEM som har laget tingene. Nesten. Seksåringer kan nemlig ikke sy i tråderog blader på ullepler. Sånt må næsten læreren gjøre. Så dermed har vi det gående. Jeg blir nok god til slutt. Det er ganske utrolig hvor mye man faktisk lærer seg som lærer.

Etter jobb i dag var det jammen enda mer julerier som ventet. Den yngste frøkenen min har vært her og skapt julestemning ved hjelp av julemusikk, pekkerkakelukt i huset og juleengler pent plassert utover. Når jeg kjenner etter gleder jeg meg veldig til denne julen. Det gir meg mer enn nok motivasjon til å fikse både ullepler og andre håndarbeidsaktiviteter som jeg vet venter på meg i tonnevis de nærmeste ukene. Denne julen BLIR nemlig meget bra!


Bildet kommer fra Ugleloftet

mandag 2. desember 2013

2. desember: Adventskalendertørke

Den andre dagen i desember er her og det store temaet blant elevene på jobb har vært HVA man har fått i adventskalenderen. Disse kalenderene er ikke som før i tiden. Ikke de vi hadde hjemme hos oss i alle fall. Da var det sjokoladekalendere som var den store årlige begivenheten. Det var aldri aktuelt med andre gaver enn akkurat de de hadde klart å skvise inn bak en luke. Jeg husker en gang jeg fikk det jeg kan huske var den fiiiineste kalenderen jeg noen gang hadde fått. Noen skikkelig stygge plastdingser i grelle farger som man kunne tre inn på en tråd og lage smykker av. Skikkelig lykke for en liten frøken!

I år har jeg rett og slett ikke barn som bor hjemme og har derfor valgt bort alt som heter kjøpekalendere. På lørdag måtte jeg ta opp hele kalendersituasjonen med det eldste frøet. Jeg lurte nemlig litt på om jeg var en skrekkelig mor som ikke lagde kalendere og gav henne nå når hun er voksen. Hun betrygget meg om at det gikk helt fint og at om hun ville ha kalender kunne hun fikse det selv. Jeg har ikke landet helt på hva jeg egentlig mener om det selv, men har halvkonkludert med at vi alle er forskjellige og at jeg sikkert gjør noe annet, som kanskje ikke alle andre gjør, som kompenserer for kalendertørken.. Noe kalender blir det uansett ikke i år. Tror jeg. Man står da fritt til å plutselig ombestemme seg?

På pauseronmet har vi trivselskalender, i klasserommet har jeg komplimentkalender, på telefonen har jeg angry birds-kalender. Sammen med bloggkalenderen kan det hende at det holder?



søndag 1. desember 2013

1. desember: Da var vi plutselig der igjen

Desember dukker alltid veldig plutselig opp. Det selv om tegnene har vært i butikkene lenge. Jeg pleier å overse dem. Går rett forbi marsipangriser og julekuler. De virker ikke midt i september. I går var jeg på butikken og plutselig var det skikkelig jul. Pinnekjøttet og pepperkakene duftet så veldig og handlevognene var full av svineribber og gavepapir. Jeg tror ikke det egentlig var så annerledes enn det var dagen før. Det var nok helst meg som var klar for å ta det innover meg. Adventstiden er her og det er helt i orden!

På denne første dagen i desember har jeg laget fløtekarameller. Det var ikke så vanskelig. Ganske fornøyd reiste jeg på nevøbesøk da karamellene skulle stivne. Helt overbevist om at karamellaging var min nye greie. Det varte ikke så lenge. Karamellene er kvalmende gode, det skal ikke stå på det. Problemet var bare at papiret jeg skulle ha rundt på ingen måte ville det. Jeg har prøvd cellofan, aluminiumfolie og til slutt bakepapir. Drømmen om blanke fine karameller forduftet ganske fort og jeg tror kanskje ikke karamellaging er den nye greien min likevel.

Jeg tenkte de skulle se sånn ut. Det gjør de ikke.
Så sier vi ikke noe mer om det...

Som helt fersk helgemamma med en kjæreste som er i det o store utland måtte den eldste avleggeren pent holde moren med selskap denne helgen. Det skal sies at jeg HAR sagt at hun ikke trenger å være med sin gamle mor hvis hun hadde andre spennende ting å finne på. Hun ville likevel tilbringe tid med den gamle og det settes selvfølgelig stor pris på. Sammen har vi slåss mot klissete karameller og gravd frem julekasser fra loftet. Sammen dro vi på nevøbesøk i den lille røde bilen. Nevøen blir like fortvilet hver eneste gang han ser tanten. Det ser rett og slett ut som han forstår at jeg kommer til å henge rundt ham i årevis og at han slettest ikke er komfortabel med akkurat den tanken. Tårene triller og smilet kommer først frem igjen om jeg er på et par meters avstand. 

Viser 20131201_170127.jpg


Av den grunn måtte jeg finne på andre ting på besøk. Så nå er jeg takket være min svigerinne hårfin og klar for julen. Desember er her og adventskalenderbloggingen er i gang. Klarer jeg det i år også? 




onsdag 13. november 2013

Store ting

Noen dager er tyngre enn andre. Sånn er det liksom bare. Livet er slettest ikke bare enkelt og tunge avgjørelser må taes. Sånn er det også bare. Når man står midt oppi en sånn vond dag eller vond periode blir det meste farget av de tunge tankene og følelsene som har sneket seg inn. Noen helt umerkelig. Andre helt brått. Vanskelige avgjørelser modnes som oftest en stund før man vet hva den mest hensiktsmessige og såkalt riktige løsningen er. Når man har kommet frem til den kan man føle en slags lettelse, uansett hvor sår den er. En sår lettelse av at man endelig har funnet ut hva som er veien videre. For veien går alltid videre. Uansett hvilken avgjørelse som skal taes.

Når man har levd en stund vet man at alle store og vonde tanker på et tidspunkt endrer seg. Forandringer blir til slutt det vanlige. Etter en stund husker man nesten ikke hvordan ting var før. Jeg håper dette blir sånn. At ting blir vanlig. At ting kjennes normalt. Fort.

Jeg har mange ganger stått ved slike korsveier. Den store forskjellen denne gangen er at jeg ikke står i det alene. De siste dagene har jeg skjønt at det å ha en kjæreste på ingen måte har stått til mine forventninger. Jeg har sett for meg hvordan det kunne vært. Det å ha noen som var der helt for meg.  Trodd at det ville være bra for meg, samtidig som jeg har tenkt at det hele bare er oppskrytt. At det var best å være alene. Styre seg selv. Bestemme selv. Klare seg selv. Jeg har virkelig trodd på det.

Så feil kan en ta. Det viser seg nemlig at å ha kjæreste er så mye bedre enn jeg hadde forestilt meg. Oppi alt det vanskelige er jeg samtidig uendelig takknemlig. Kanskje mest fordi jeg tok feil og at jeg har fått oppdage hvor fint kjæresterier kan være. Hele tiden. Ikke bare når man er glad og fornøyd, men også når man er trist og lei. Hele tiden. Alt går bra til slutt.








onsdag 16. oktober 2013

Surrerier

Noen ganger blir hodet mitt så fullt at jeg er sikker på at det ikke er plass til mer informasjon. Tankene tar seg ikke tid til å bli fullført. De svinger så vidt innom de tusen ulike temaene som skal tenkes på. De venter i to sekunder og spretter videre til neste. Det sier seg selv at det blir lite effektivt. Eller blir det det? Er det sånn at jeg er en tenker som får alt på plass samtidig? På samme måte som når jeg rydder? Når jeg rydder begynner jeg nemlig i alle rom. Samtidig. Det tar sinnsykt lang tid og kan være frustrerende underveis. Jeg tenker at jeg ALDRI blir ferdig. Plutselig bare er jeg det. Alt skinner og ligger der det skal.

Jeg har bestemt meg for at det er sånn. At tankene også ryddes i samtidig og finner den riktige plassen, helt plutselig!

Så seminar, studietur, utviklingssamtaler og andre O store tanker om livet får bare svirre. De faller nok helt sikkert på plass, akkurat der de skal.