Ingen vet hva morgendagen bringer

I går feiret vi mamma. Det har vi gjort helt uten henne i over ti år. Jeg vet at hun aller helst ville vært med selv, men det er ikke så enkelt når man har reist avgårde til den andre siden. I ånden er hun i aller høyeste grad med og denne tradisjonen samler store deler av s(l)ekten hvert eneste år.

I år startet noen av oss på VilVite. De store ungene hadde det minst like kjekt som de små. Det å boltre seg på en så stor plass med så mange man er glad i er bare helt nydelig. Vi bytter på unger og på voksne og dermed blir alt det stressende fordelt utover på alle og fordufter. Storfamilier er greie sånn. Da deler man på de man har. Alle ungene er alles sine og de voksne er voksne for alle som man behøver være voksen for. Sånt blir det trivsel og trygghet av.

Etter vi hadde fått vite meget mer enn før - dro vi avgårde til en av de svarte gamle tantene. Alle hadde med seg et eller annet å tygge på. Selvsagt veldig gode greier. Alle ble mette og alle var glade. I alle fall nesten alle. Vi hadde en liten knott som synes det var skrekkelig mange mennesker der og en som måtte se seg slått i stolleken. Da ble han ikke spesielt munter. Det aller meste ordnet seg ganske fort heldigvis. Forøvrig ganske artig når 25 stykker i alle aldre hiver seg med på stolleken.

Da alle barn under 25 var dratt hjem vandret vi videre til "Lukket avdeling" På Dr.Wisner. Der var pyntet med flagg og blomster og fikk velkomsttale av sjefen sjøl. Han ble begeistret for hedringen av mamma sitt minne på denne måten og var overbevist om at mamma også ville vært det.  Og det vet vi jo. Mamma hadde elsket denne dagen. Vi skålte for henne og synes alle det er rart at det har gått så mange år. I år ville du blitt 63 år. Jeg har ikke sett deg siden du var 46. Lurer på hvordan du hadde sett ut? Hva du hadde likt aller best å gjøre på? Jeg savner deg fremdeles. Det vil jeg nok alltid gjøre.

Jeg er evig takknemlig for disse fine stundene med familien min. Jeg kjente spesielt på det i går etter å ha våknet opp til blodbadet i Paris. Det er godt å ha mennesker man er glad i rundt seg. Godt å føle så sterkt at jeg er en del av noe. At jeg er viktig for noen som også er viktige for meg. Vi må ta vare på hverandre. Ingen vet hva morgendagen bringer.

På lag med meg selv

I helgen har jeg vært venner med meg selv hele tiden. Jeg har gjort ting som jeg blir glad av. Det hjelper selvsagt på vennskapet meg i mellom. Det startet bra med gevinst i vinlotteriet og en kollega som kjørte meg helt hjem til døren. Buss virker nemlig aller best om morgenen. Det å skulle finne seg en buss på veien hjem etter en lang dag føles alltid mye mer utfordrende og slitsomt enn andre veien. Det å bli kjørt til døren blir da meget luksus!

Etter å ha gitt meg selv hen til rytmene i spinningsalen der jeg svettet mye verre enn en gris - kjente jeg det. Dagen var jo fantastisk! Uten å stresse ble avtaler laget og jeg befant meg etter kort tid i hyggelig selskap med både kjente og ukjente venner. Samtaler av alle mulige dybder ble utført og jeg kjente meg flere ganger i løpet av kvelden som verdens rikeste frøken. Jeg kom inn dørene rett før ni og aldri før har timene fløyet så fort. Plutselig var siste bussen kommet for å kjøre meg hjem og den fine kvelden var over.

Da jeg våknet lørdag var jeg helt alene i mitt store palass og kjente at det var skrekkelig deilig. En hel dag uten noe program før på kvelden passet meg mer enn utmerket. Ting blir ganske hyggelig når man er venner med seg selv. Man slipper surmulingen og kranglingen. Slipper sukkene over dårlige valg og slipper masingen om alt som skulle vært gjort. Er man venner med seg selv finner man alltid gode løsninger. Skulle man være så uheldig å gjøre en feil eller trakke i en eller annen salat så er ikke det så farlig. Alt ordner seg når man er venner med seg selv.

Det beste av det hele var vel egentlig at jeg var så veldig klar over at jeg hadde det bra. Jeg nyter følelsen av nedsenkede skuldre og tanker som ikke er svarte. Jeg vet at alt går i perioder. Jeg vet at verden plutselig kan snu. Men jeg vet også at akkurat nå er ting veldig bra og det nyter jeg hvert eneste sekund av. Lørdagskvelden ble en kveld fylt med masse gode og glade mennesker. Samtalene ble også denne dagen av det fine slaget. Det finnes så mange bra mennesker der ute! Heldige meg som har ramlet oppi en hel haug av dem denne helgen. Klokken hadde det veldig travelt denne kvelden også. Jeg har det visst veldig gøy når jeg er på lag med meg selv.


 Jeg tror jammen jeg skal være grei med meg selv sånn at dette vennskapet kan vare en stund!

Stegene går i riktig retning!

De siste årene har hver ferie vært en påkjenning. Man har vasset tett sammen og forstått at problemene vi hadde fått i fanget var større enn vi ønsket å innrømme. Dagene som skulle brukes til avslapping ble brukt til evige kamper om å få poden ut av sengen. Ønsket om å finne på noe sammen med familien. Noe hyggelig. Det var ikke er enkelt når motivasjonen var ikkeeksisterende. Og da mener jeg virkelig at den ikke eksisterte.

Jeg har vært lei meg. Jeg har vært sint. Jeg har følt jeg ikke har strukket til - at jeg har gjort noe galt. Med en tenåring som knapt kom seg ut av sengen ble ingenting som det skulle. Feriene ble bare fylt med vonde tanker og dårlig samvittighet.

Før utfordringene ble for store gledet jeg meg til hverdagen skulle overta igjen. Når utfordringene tok helt over livene våre var det ikke lenger noe som het hverdag. Da ble hverdagene det jeg savnet aller mest. De siste månedene  har hverdagen igjen dukket frem. Gradvis. Jeg har gått fra å holde pusten hver dag jeg skulle vekke tenåringen - til å ikke tenke så mye over det. Hun har nemlig vært på skolen hver eneste dag siden hun startet på videregående. Hun har til og med flyttet tannlegetimer for å kunne delta i undervisningen. Selv. Jeg har sakte men sikkert senket skuldrene. De heises raskt opp om situasjonen blir spent, men det skjer heldigvis ikke så ofte lenger. 

Uten penger til ferie i ferien kunne alt skje når vi bikket over i feriemodus. Ville tenåringen tilbringe dagene i sengen? Kunne ferien bli et stort tilbakesteg i den gode utviklingen? Planene var ikke mange. Fredagen etter skolen var knotten helt utslitt og takket nei til feiring av en jubilant. Jeg sa høyt både til henne og meg selv at det var helt normalt å være sliten når det blir høstferie. Jeg spankulerte avgårde på 40-årsfest mens poden sov. Frykten for en soveferie var absolutt til stede.

Allerede dagen etter forstod jeg det. Alt er forandret. Jeg skulle på Kvamskogen tidlig på morgenen. Før jeg ble plukket opp hadde frøkenen min allerede dratt i stallen. Helt uten at jeg hadde forslått det. Helt uten at jeg hadde lagt til rette for noe som helst. Dette var hennes eget initiativ og hennes eget ønske. Jeg har fått en tenåring som vil noe og som får til det hun vil. Gud hjelpe meg så fantastisk deilig det er!

Ferien vår har inneholdt noe ca sånn som dette:

Mens hun var i stallen gikk jeg på nydelige
fjellturer med gode venner på Kvamskogen.

Jeg har smakt brunostdrink på Tasting Room.
Det fikk selvsagt ikke tenåringen.

Vi har sammen hatt isbaransvaret i ettårsdag! 

Da jeg var på kino med svarte gamle tanter,
 spiste hun middag med søsteren.
    

Knotten har hjulpet til i bursdagsbesøk.
Kjekt å føle seg behøvd!

Poden er ekspert på små, søvnige barn.
Jeg matet og hun bysset.
Sammen fikset vi det!

Jeg skjønner ikke helt hvor hestegalskapen kom fra,
men jeg vet med sikkerhet at det ikke er fra meg! 

Vi har hatt en innholdsrik ferie. Sengen har stått tom og tenåringen har vært på farten stort sett hele tiden.. Tenåringen har kommet seg opp og ned fra stallen på egenhånd. For et halvt år siden hadde det vært helt utenkelig. Hun har vært på kino, med venner, hengt med sin søster og vært med sin mor. Jeg har vært på bobilfest, kino og besøkt den eldste datteren på sin helt nye barjobb. Jeg har trent og gått på fjellet. Jeg har til og lest nesten en hel bok. Det er det alvorlig lenge siden jeg har hatt roen til. Høstferien har vært skikkelig deilig. Vi har kost oss både sammen og alene. Tenåringen begynner å bli frisk og moren begynner å finne seg selv igjen. Livet er slettest ikke så verst! 

Denne har jeg laget, nesten helt selv!

Telefonen ringte tidlig i morges. Jeg så det var det utflyttede krapylet og stålsatte meg. Hva kunne det være? Hun ringer aldri på et så tidlig tidspunkt uten at det er noe spesielt som har skjedd. Det siste vi pratet om i natt før jeg sovnet var marerittene som overtar om natten og ikke gir fred. De som gjør at du jobber minst like mye om natten som om dagen og stjeler all energien i kropp og hode.

Hadde det dukket opp et nytt mareritt? Var hun lei seg? Var hun dårlig? Tusen tanker raste igjennom knotten før jeg tok telefonen. I andre enden var en betuttet frøken som hadde hatt en spesiell start på dagen.

Hun hadde våknet tidlig og funnet ut at hun like godt kunne ha god tid til jobben. Hun kastet tannkost og sminke i vesken og hev seg på en tidligere buss enn hun pleier. På et av stoppene kom en hylgråtende ung jente inn på bussen. Hun kunne knapt gjøre rede for seg, men fikk forklart situasjonen og fikk sitte på av bussjåføren selv om hun ikke hadde noen penger eller strøm på mobilen. Hun satte seg ned og fortsatte den veldige gråtingen.

Da tenkte min veldig fine voksne frøken at hun måtte gå frem til henne. Tenkte igjennom hva som kunne skje. Hun kunne bli bedt om å dra til helvete. Det fant hun fort ut at hun ville tåle. Satte seg selv inn i situasjonen og tenkte at hun selv hadde satt pris på om noen snakket til henne. Hun gikk frem og satte seg ned ved siden av henne. Fisket opp en sminkeserviett og trøstet henne. Jenta tok i mot.

Siden hun var tidlig ute kunne hun følge den unge gråtende helt hjem. Den gråtende hadde flere ganger sagt at mennesker gjør ikke sånt. Mennesker bryr seg ikke om fremmede og trøster dem. Da hadde min datter svart: "Jeg gjør."

Jeg kjente hjertet mitt svulmet. Tenk at jeg har vært med på å lage et så godt medmenneske. Det varmer meg rett og slett langt inn i hjerteroten. Takk for at du er den du er!

O jul(i) med din glede!

Jeg tror mine søskenbarn er mer glad i festival enn andres. Tidligere har vi hatt søskenbarncamp på Lost Weekend. Nå er det fem år siden den festivalen forduftet. I mangel på festival i nærleiken, laget vi like godt vår egen.

Søskenbarnfestivalen het først søskenbarntreff. Det synes vi i grunnen hørtes traust og kjedelig ut. Dermed endret vi navnet sånn omtrent på samme tiden som Lost Weekend forsvant. 

I fjor hadde med og min trofaste festivalfetter en samtale om vårt savn etter klamme telt, knott og varme øl. Var vi blitt for gammel? Vi konkluderte kjapt med at det var vi rett og slett bare ikke og bestemte oss for å finne en festival vi kunne dra på. En litt lenger borte enn hytten. Resultatet ble at han, mitt eldste krapyl og min kunstneriske kusine avtalte at vi skulle på Malakoff i juli. Så det gjorde vi.

Det var vått og det var kaldt, men huttemedturid så gøy vi hadde det. Fantastiske konserter og merkelig nok tilfeldigvis kjente og gøye mennesker i telt rett ved våre. Vi lo og vi lo. Macgyvere hadde vi tatt med oss selv. Fetter og kusinemacgyvere fikset presenning og tørre kår i "hagen". En helg full av god musikk og en haug med minneskaping. Vi gledet oss dessuten veldig til vår egen festival to uker etter. Den feiret vi i går. 

For feiring var det det ble! I år var temaet jul og jul ble det. Vi felte juletre og pyntet med nisser, juleduker og engler i sjul. Faktisk var det i går jeg oppdaget mitt egentlige talent. Nemlig å kaste julekuler på juletreet. Treet var for høyt til at noen av oss rakk opp. Alternativet ble altså kasting. Og det skulle vise seg at det kan jeg! De hang seg fint på plass og blinket fint i solen. Den ene etter den andre. Jeg lo så jeg grein. 

Jeg hadde invitert alle nissene med meg på fjelltur, men måtte pent gå alene. Det ble ganske vittig da jeg traff på mengder med mennesker på fjellet. De kvapp da de så fjellnissen med julenisslue og nisseøredobber på veien. Jeg ønsket dem alle god jul. Da jeg kom ned hadde de fleste søskenbarn-nissene dukket opp. Jeg måtte ta julevasken i det altfor kalde vannet før jeg endelig var klar for festival.

Jeg følte meg som en liten jente og spratt rund som en. Blandingen av gleding, endorfiner og fine folk var perfekt. Denne dagen kunne ikke bli annet enn glitrende! Til og med været spilte på lag med oss.

Vi hadde pakkelek og kreativiteten i slekten viste seg tydelig i innholdet i pakkene som til slutt viste seg. For en gjeng! For en dag og for en natt! Jeg er virkelig heldig. Ville ikke byttet søskenbarna mine bort med noe i verden. 

Vi lo sånn at vi så ut som fluortabletter hele gjengen. Hele tiden.

Nå planlegger vi neste års tema. Blir vi bønder? Zombier? Spøkelser? Zoologisk hage? Vi vet ikke. Den ellevte samlingen av søskenbarn med og uten barn ble i alle fall en suksess. Jeg ser frem til neste år!

Å sparke seg selv bak

Denne sommeren har man virkelig måtte lære å gripe dagen. Jeg har lengtet sånn etter denne sommeren. Etter en på alle måter mørk vinter har solen og varmen vært en gulrot for å holde ut. Da svir det godt når den bare blir hengende og dingle en eller annen plass der jeg ikke kan få tak i den. Som sykemeldt er det ikke bare sånn at jeg kan hive meg på neste sydenfly heller. Derfor må jeg akseptere at sommeren er som den er og at det ikke er noe jeg kan gjøre med det. Bortsett fra min egen innstilling. Den er vel den mest avgjørende når det gjelder å holde ut både det ene og det andre.

I går var det meldt sol og opphold nesten hele dagen Temperaturen skulle være oppi 15 grader og jeg kjente at dette måtte jeg benytte meg av. Minien som ikke er så liten lenger har vært på ferie i to uker og slapp dermed unna spørsmålet om fjelltur. De andre jeg spurte, kunne ikke være med. Jeg innrømmer dessuten at jeg savner noen voksne å dele slike dager som ligger der helt åpen. Noen som er med fra starten når man våkner og helt til man legger seg. Det er så mye vanskeligere å motivere seg når man kun er seg selv. Ganske vanskelig å sparke seg selv bak er det også. Men det går. Så det var det jeg gjorde. 

Jeg pakket tasken og hev meg på en buss. På under halvtimen var jeg på Montana og kunne starte min alenetur over Vidden. Jeg oppdaget tidlig en dame som gikk omtrent i helt samme tempo som meg. Vi drev å gikk forbi hverandre hele tiden og jeg tenkte da hun svingte av til viddetur hun også, at vi like godt kunne gått sammen. Det føltes litt unaturlig å rope det til henne. Jeg ante da ikke om hun var interessert i det? Så vi trakket oppi hverandre videre på turen - uten å si et ord.

Da vi kom til Borgeskaret var det plutselig kø. En meget munter gjeng geleidet hele korken ned og akkurat der ble det naturlig at alle snakket med alle. Etter det var det greit. Det lå liksom litt i kortene at vi nå gikk sammen. Vi fant ut av vi skulle spise lunsj  og slo oss ned ved en varde.

Etter noen minutter kom den muntre gjengen og lurte på om de kunne sitte der med oss. Det viste seg at en av dem hadde bursdag og gleden var stor da en flaske sprudlevann ble trukket opp av sekken. Jeg var ganske fornøyd da jeg også fikk delta i feiringen. Etter å ha pratet og spist en stund forlot vi fødselsdagsmenneskene og trasket videre. På resten av turen pratet vi som vi hadde kjent hverandre i årevis. Sannheten er at jeg ikke en gang vet hva hun heter.


Turen min en ganske annen enn det jeg hadde sett for meg. Jeg kjenner jeg skal huske på akkurat det. At ting veldig ofte ikke blir som man hadde tenkt og at det ikke er sånn at jeg er alene selv om jeg ofte føler det sånn. Det vrimler av mennesker rundt meg. Både kjente og ukjente.

Jeg hadde en ekstremt god følelse da jeg satt på bussen hjem igjen. Etter 16 km og fine menneskemøter følte jeg meg ytterst levende. Gulroten min denne dagen var pub til pub-runde med fine venner. Den gulroten klarte jeg helt fint å få tak i. Noen dager er meget bedre enn andre og nå kommer de heldigvis oftere og oftere!

Livet starter der komfortsonen slutter

I dag har jeg hatt en strålende dag. Den startet rimelig tidlig på en sommerferiemorgen, men det var virkelig verdt det. De store sommertemperaturene glimrer stadig med sitt fravær. Det spiller liten rolle når fjellturer skal vandres. Det er faktisk godt med litt nordavind på veien! 

                                        

Det var tidlig da klokken ringte. Jeg var raskt i gang med det jeg måtte ha klart før den lille røde kunne rulle avgårde. Med smurt matpakke og vann til dagen, treningsklærne på og skoene på beina fraktet den meg til møtestedet jeg skulle være klokken åtte. En kollega plukket meg opp og fem over åtte var miniferien et startet kapittel. Med glitrende selskap og solen på himmelen.

Miniferier inneholder gjerne ferge og denne ferien var ikke noe unntak. Inkludert obligatorisk kaffe på morgenkvisten. Det skulle vise seg at damen bak disken sikkert også hadde behøvd en helt egen kopp. Lengre nedovermunn er det lenge siden jeg har sett! På ferier tåler man slikt langt bedre enn til hverdags, heldigvis. Den sure fergedamen fikk seile i sin egen sjø mens praten og latteren satt løst hos oss andre. 

Vel over på andre siden ble vi møtt av enda en kollega som viste oss veien til gjestfriheten og turen vi skulle på. Turen til Hovlandsnuten 727 moh var en fantastisk tur. Vi har pratet og svettet om kapp. Noen steder var det så bratt at svimmelheten tok overhånd. Da var det godt med en dreven sjel som vet akkurat hva jeg trenger for å sette føttene dit de skal. Uten å miste helt hodet kom jeg meg opp på toppen.

 

På den luneste og mest fryktinngytende plassen rastet vi. Høydeskrekk er skumle saker! Jeg befant meg langt utenfor komfortsonen, men satt ganske langt ute på kanten likevel. Jeg leste en plass i dag at livet starter der komfortsonen slutter. Om det er riktig har jeg definitivt holdt på med litt gjenoppliving av meg selv i dag. 

En marihøne fant oss!

Da turen var ferdig var ferien langt fra det. Vi har blitt vist rundt på de vakreste plasser og vist de vakreste ting. Etter sightseeing rundt nesten hele Tysnes ble vi invitert på middag. I flere timer har vi pratet om løst og fast. Om gamledager og om nye tider. Gjestene fikk sitte med den beste utsikten og har sittet vendt ut mot havet. Jeg ble reint månebedotten. Spesielt ble jeg det da vi diskuterte sauehold. 

Vakkert på Haaheim gaard.

Visste dere at de kreative sauene som tenker utenfor boksen er de første som blir slaktet? Søyen som lister seg over feristen  med ungene på slep. De som gjentatte ganger stikker av. De som ikke oppfører seg. De som prøver å gjøre noe annet enn å følge flokken. De må rett og slett bøte med livet. Slikt vil man ikke ha noe av. Sånne gener vil man ikke føre videre i nye generasjoner. Er det derfor det heter dum som en sau? De som faktisk har litt intelligens blir luket ut?

Jeg er glad jeg er et menneske som verken følger bjøllesauen eller må bøte med livet om jeg har noen kreative utbrudd. At jeg tydeligvis har drevet HLR på meg selv i dag viser at jeg på vei i stikk motsatt retning. Takk for en fantastisk dag!