4. desember: Hvor mye kan man putte inn på en søndag?

Ganske mye. Dagen startet altfor tidlig for å være en søndag. Husmoren i meg kom overraskende på besøk og førte til rene klær og ryddig kjøkken. For ikke å snakke om adventsstjernene som ikke hadde klart å komme seg opp av kassen selv,  nå dingler i hver sitt vindu. 2. søndag i advent er bedre enn ingen søndag i advent. Kanskje vi får adventsstake på den 3.?

Etter rydding og klesvask av en annen verden var det klart for første ekspedisjon. Nisseturnoppvisning med en knott på snart 5 år. Med seg hadde han også en lillebror og min fetter som er faren til begge knottene.  Ingen av dem skulle turne, det fikk fireåringen stå for selv. Ventetiden og talene ble for lange. Vi gikk før nissen kom. Ungene ante selvsagt ikke noe om den. De var like blid.

En liten tur innom for å sjekke kalendere og alle lekene til guttene. Spiste en bolle i full fart og tok sikte på neste ekspedisjon.  Nissegrøt på låven. Med mandel.

Jeg kom litt heseblesende inn, fikk hilst på alle, spiste grøt, fant mandelen og gikk igjen. Det føltes i alle fall så kjapt ut. Jeg kjente den dårlige samvittigheten da jeg oppdaget at jeg var den heldige vinneren. Konkurranseinstinktet lever ikke så veldig sterkt i denne aktiviteten. Heldigvis var premien delbar og alle fikk smake. Med nissegrøt i magen bar det videre til siste ekspedisjon for i dag.

Frelsesarmeen sin julekonsert i Grieghallen. Mitt eldste frø skulle være med og jeg klarte å rekke dette med god margin! Der både lo vi og gråt vi. Nydelig og rørende. Da alle reiste seg og sang Deilig er jorden kjente jeg at julen var helt på plass i hjertet.

Nå kan jeg ikke skrive mer om denne dagen. Innlegget er allerede aaaaaaltfor langt. Dessuten er det natt! Sov godt!

(Jeg vet at dette ikke er en adventsstjerne, men orket ikke gå ut av sengen for å ta bilde av dem. Så da får dere bilde av denne i steden.)

3.desember: Gyldne øyeblikk i hektisk førjulebordsøving

I går før julebordet skulle vi møtes hos en kollega for å øve. Jeg ble spurt om å være med å synge noen sanger når alle satt til bords og det satte jeg stor pris på. Jeg tror på at gjennom å gjøre slike ting sammen, klarer man lettere hverdagen og alt den måtte inneholde.

Da vi hadde øvd igjennom noen ganger kjente jeg at jeg ble helt lykkelig i hele meg. Jeg måtte si det høyt. Det er utrolig gøy å oppdage at man har sånne ressurser på arbeidsplassen. Jeg hadde aldri gjort noe musikalsk  med noen av dem før, men sånn opplevdes det ikke der vi kjørte igjennom sangene vi skulle synge. Hurra for fine, nye og dyktige kollegaer! Jeg vil gjerne gjøre masse mer av dette! 

Her er forresten oppskrift på helt latterlig gode kaker til jul. De lærde strides om det er kokoamakronene eller de brune pinnene som er best. Uansett bør du rett og slett bare bake dem. De er så gode! 

2. desember: Startet dagen med et smell

Uken har vært hektisk og øynene ville ikke helt åpne seg da jeg våknet i morges. Autopiloten slo seg på og virket så godt at vi var i bilen før klokken var syv.

Ruten ble skrapt og menneskene i bilen var nesten klar for en ny dag. Jeg startet bilen, vridde om rattet og kjørte rett i en lyktestolpe. Den yngste nissefrøkenen hylte i bakgrunnen og forsterket hele greien. Var vi ikke våken fra før så våknet vi da!

Barnenissen som nesten er voksen måtte ut og sjekke siden moderen som satt i førersetet ikke fikk opp døren. Skaden var overraskende stor for at bilen hadde stått helt i ro før vi kjørte inn i den. Heldigvis var den liten nok til at vi rakk både skole og jobb i dag også. 

Dagen begynte kanskje ikke så bra, men når man tenker på det - kunne den begynt så veldig mye verre. Alle armer og bein er fremdeles hele på de jeg har truffet på i dag!

Heldigvis finnes det fine folk på jobb som har stilt opp og fått døren min til å kunne åpnes igjen. Sånt blir man glad av! 

Nå er det klart for julebord med jobben. Dagen viser seg å ikke være så verst likevel.

God helg! 

1.desember: Hvor kom desember fra?

Jeg var ikke klar for denne dagen. Litt usikker på hvordan desember klarte det? Snike seg inn på meg på denne måten?

Adventskalenderen henger uskrapet på kjøleskapet fremdeles. Den mygler heldigvis ikke til i morgen.

Vår egen adventskalender i heimen er i år av en helt spesiell variant. Det hele startet med en spøk. Jeg fortalte med stor entusiasme at jeg ville lage aktivitetskalender med ulike gøye aktiviteter. Støvsuging, vasking av bad, rydding av kjøkken, osv.

Hun lo ikke så veldig da jeg sa det var en spøk. På bussen mot jobb og skole sa hun plutselig at vi godt kunne ha den kalenderen. Men at det da også kom en belønning når det var gjort. Så sånn ble det.

I dag fikk hun gleden av å rydde frem sitt eget gulv på rommet. (Det er ganske fint når det først kommer til syne.) I belønning har hun fått sokker som falt sånn i smak at jeg ikke kjente igjen den pipete stemmen som dukket frem da hun åpnet gaven. Avtalen er at hun ikke får åpne neste gave før oppdraget er utført. I dag gikk det lett som en plett!

Annet som har gått lett som en plett er første øvelseskjøring med denne knotten som har vært så flink å finne frem gulvet sitt i dag. Hun starter og stopper og rygger meget mye bedre enn moderen gjorde da hun startet opp. Jeg er stolt og glad. Og fornøyd med alt jeg fikk inn på en liten dag helt i starten på desember.

Det var så mye at alt ikke kom med i denne første luken i årets adventskalenderblogg. Vi sees i morgen. God natt!

Bursdagskalas

Jeg våknet i dag med et smil. Dagen i går gjorde meg så glad at jeg for alltid vil ta vare på den følelsen inni meg.

I går ville mamma blitt 64 år. Dessverre rakk hun ikke mer enn 46 år av livet sitt. Jeg skulle så gjerne hatt henne her ennå.
Hun er fremdeles dypt savnet og det vil hun nok alltid være. Det gjør ikke så vondt lenger, selv om det kom en tåre eller to i går. Det er godt å mimre. Det er godt å prate med de som også kjente henne og vet hvor mye hun mangler. De som har sett barn og barnebarn vokse opp og vet hva mamma har gått glipp av. Hva vi som mistet henne ikke har.

I går ble hun hedret av store og små. Hvert år samles hele s(l)ekten. Vi samler sammen det som kan krype og gå og lager fest. Mat i alle fasonger og varianter.
Unger og voksne om hverandre.  Avleggerne blander seg og løper rundt og herjer. De elsker dette. Jeg elsker dette.

Vi har hatt lotteri, spist oss mette på mat og kaker. Snakket på inn- og utpust om alt og ingenting.  Vi har gitt klemmer og blitt oppdatert på det vi finner ut er viktig der og da. Vi er sammen.

Da vi var mette nok og ungene var trøtte nok sendte vi ungene hjem og fortsatte bursdagen på Dr.Wiesner. Der ventet flagg og blomster på lukket avdeling.  Vi skålte i cava vi fikk på huset. Litt usikker på om de forstod at jubilanten hadde vært død i nesten 18 år. Det spilte ingen rolle. Det var henne vi feiret.

Midt i festen dukket et kjært familiemedlem opp. En som ikke lenger egentlig er en del av oss, samtidig som han i aller høyeste grad er det. Det var lang kø for klemming og mimring for han også. Han forlot sitt eget selskap for å bli overøst av komplimenter fra svarte gamle tanter og andre som har savnet ham.

Sånn er det. Noen kommer, noen går. Det er sånn. Noen holder sammen, andre ikke. Nye mennesker dukker opp og gir nye impulser til familien. I går fikk jeg møte en ny også. En som for første gang fikk treffe litt av den halvcrazye gjengen med hjertet og følelsene utenpå. Han tålte det.

Helt til slutt dro "ungdommene" videre på en annen pub. Her dukket den sagnomsuste fetteren min opp fra nesten intet. Han har jeg ikke sett på nesten to år og gjensynsgleden var enorm. At gode venninner ramlet inn dørene og at alle var så vanvittig glade gjorde dagen perfekt. Jeg sovnet med et smil og våknet med et smil.

Tenk at du samler oss sånn. 18 år etter du er borte. Jeg kjenner det rører meg langt inn i hjertet. Håper inderlig du får det med deg!

Gledesbobler

I går fikk vi helt nye vinduer i leiligheten. Det er ikke bare bare når moderen ikke kan løfte mer enn en finger. Når alle vinduer skal skiftes på en eneste dag, har man ikke noe ekstra rom vi kan plassere alt vekk. Jeg hadde lagt meg lenge før den yngste hadde romstert ferdig i alle rommene. Ferdig ble hun. Da vi stod opp var alt samlet som det skulle. Alt var borte fra vinduene. Alt som skulle dekkes til var dekket til. Det eneste som var i veien var vi.

Da arbeiderne ringte på 07.00 stod vi klare til å forlate skipet. De angrep målrettet og effektivt vinduene og var kommet langt på vei før vi kom oss ut. Jeg kjørte knotten på skolen og så kjørte bilen meg til jobb.

I utgangspunktet burde jeg hvile, men det er virkelig helt umulig når de har åpnet alle sider i leiligheten. 

Så jeg brukte dagen på å ta det rolig på jobb. Jeg snakket masse og lyttet masse. Utrolig mye som skjer på en arbeidsplass på kort tid! Jeg fikk se mitt helt nye kontor og inspisert det helt nye bygget som plutselig stod ferdig til oss.

Da jeg gikk innom elevene ble jeg møtt av tindrende og forhåpningsfulle øyne på alle kanter. De hang seg rundt halsen på meg og håpet inderlig at jeg var tilbake. Skuffelsen i blikkene og de høylytte sukkene da jeg forklarte at det nok var to små uker igjen, varmet meg langt inn i hjerterøttene. 

En frøken kom løpende før jeg dro hjemover og sa hun hadde fått gledesbobler i magen av at jeg var på besøk og dermed hadde fjaset og tøyset og vært i godt humør hele dagen. Hun smittet meg med boblene og gav meg en strålende avslutning på besøket.

Er det rart jeg elsker å være lærer? Nå gleder jeg meg til å komme tilbake. Både til dem og kollegaene mine. De er fine hele gjengen! Hjemme ventet fine, blanke og ikke minst tette vinduer på meg. Lykkelig kunne jeg slenge meg ned på sengen og tilbringe resten av dagen i ro. Noen dager er bedre enn andre!

Tålmodighetsprøven

Den siste måneden har vært rar. Jeg har behøvd mer hjelp enn jeg tror jeg har mottatt i hele mitt liv. Ganske irriterende og ganske interessant!

I første omgang var det mine frøkner som fikk gjennomgå. Jeg kunne knapt stå på beina og behøvde følge til alt jeg skulle. Om det var på do ellet bare det å få sette meg opp i sengen.

Jeg hadde ikke tenkt så langt. Tankene mine hadde kretset rundt det å skulle gjøre det eller ei. Var dette en operasjon jeg behøvde? Det stod ikke akkurat om livet. Selv om det gjerne er livet mitt det gjelder. Både i ordets rette forstand og som en høyner på livskvalitet.

Etter to graviditeter der jeg la på meg ca 1000 kg fikk hudkapasiteten min testet seg. Og tapte. Jeg har levd greit med det. Sånn var jeg. Og sånn var det. Helt til andre kilo begynte å renne av. Jeg har lagt dem litt rundt på masse fjell. Noen i treningsstudio og noen på kjøkkenet. Jo flere kilo som flyttet ut av meg, jo mer tydelig og irriterende ble det.

Til slutt tok jeg et valg. Og bare gjorde det. Ventet i 38 uker. Og gruet meg til hva at jeg skulle møte. Redd for operasjon, redd for å ha vondt, redd for å ikke våkne osv osc. Alt har gått helt fint.  På Aleris har de vært absolutt fantastiske. Det jeg ikke hadde tenkt på var ukene etter. Jeg har aldri vært så ute av stand til å ta vare på meg selv. Jeg var proppet med smertestillende og har hatt flere ulike og unike mennesker som har kjørt rundt på meg til undersøkelser og kontroller. Heller ikke denne biten hadde jeg tenkt spesielt over. Jeg kjører da alltid bil?  

Dagene gikk og etter en uke var det kjæresten min overtok hjelperollen. Knyting av sko og hipsing og heising av ting som ikke var der det skulle. Hjelp til klær. Hjelp inn og ut av bilen. For ikke å snakke om å høre om alle mine vondter og bekymringer. Herre min hatt! Jeg er heldig som har sånne tålmodige mennesker rundt meg!

Nå klarer jeg meg selv stort sett helt. Bortsett bra tunge løft og selvsagt det at jeg ikke kan gå på fjellet sånn som jeg virkelig virkelig vil. Mitt treningsmål handler plutselig om å ikke presse meg for mye. I dag ble jeg "dømt" til to nye uker med bortoverturer og trening på å ta livet med ro.

Håper bare de rundt meg holder ut i to uker til! :-)