Dagen startet med to forrykende forestillinger med 6.trinn. Det er så vanvittig gøy å jobbe med elever som hører etter på instruksjoner og som elsker å lage forestillinger. Det er en fryd for både ører og øyne når elever gir alt av seg selv. Jeg fikk faktisk gåsehud flere ganger av disse nissekledde energiske fremtidige popstjernene og skuespillerene.
Å være lærer på disse dagene er nydelig. Her får man virkelig se hva hard jobbing kan føre til. I dette tilfellet skinnende øyne og en opplevelse av mestring av absolutt alle de involverte elevene. Ikke kom her og fortell meg at dette ikke er viktig for (ut)dannelsen!
De har lært seg enormt med tekst. Replikker og overganger er på plass. Dansene sitter sånn at formidlingen også er på plass. De stråler der de hopper rundt på scenen. Sammen får de dette til. Alle bidrar. Alle blir sett. Jeg har bedt dem synge ut øynene og det har de jammen klart. Formidling av musikk er noe av det vakreste og viktigste jeg vet. Heldige meg som får jobbe med det!
Ha en fin fredag!
fredag 6. desember 2019
torsdag 5. desember 2019
5. desember 2019: Hemmelig nissevenn
På jobb har vi hemmelig nissevenn. Det betyr at vi har fått utdelt en tilfeldig kollega som vi skal nisse på godt og vondt.
Jeg tror de aller fleste bedriver snille nisserier, men har observert noen rampenisser også.
Min nisse er søt. I går stod det plutselig en eske med bringebær i kjøleskapet med mitt navn på. Jeg ble virkelig glad! Rundt meg ser jeg lapper og smågaver til glede for mange. Ene avdelingslederen hadde fått tapet igjen hele hyllen sin. Det var da jeg kom på nissestrekene på gamlejobben min!
Her er en av dem. Helt fantastisk! En annen gang ble rektor sin bil pakket inn i plastfolie. Mye humor og vittigheter i årenes løp. Nå gjenstår det å se hvor kreative vi klarer å bli i år!
Jeg tror de aller fleste bedriver snille nisserier, men har observert noen rampenisser også.
Min nisse er søt. I går stod det plutselig en eske med bringebær i kjøleskapet med mitt navn på. Jeg ble virkelig glad! Rundt meg ser jeg lapper og smågaver til glede for mange. Ene avdelingslederen hadde fått tapet igjen hele hyllen sin. Det var da jeg kom på nissestrekene på gamlejobben min!
Her er en av dem. Helt fantastisk! En annen gang ble rektor sin bil pakket inn i plastfolie. Mye humor og vittigheter i årenes løp. Nå gjenstår det å se hvor kreative vi klarer å bli i år!
onsdag 4. desember 2019
4. desember 2019: Indisk aften
I dag startet dagen med blomst og hjertesjokolader fra søte kollegaer. Jeg blir varm om hjertet og glad i sjelen av sånt!
Dagen raste avgårde og det var jeg glad for. I enden av arbeidsdagen ventet nemlig Oslotur og indisk mat med etterlengtet selskap. Tiden gikk selvsagt altfor fort. Den gjør ofte det når man har det kjekt. Heldigvis er det ikke så lenge til juleferie med mer tid og planer om flere kjekke ting.
Dagen i dag har kanskje ikke vært så julete, men det er heldigvis mange dager igjen å være det på.
God natt!
Dagen raste avgårde og det var jeg glad for. I enden av arbeidsdagen ventet nemlig Oslotur og indisk mat med etterlengtet selskap. Tiden gikk selvsagt altfor fort. Den gjør ofte det når man har det kjekt. Heldigvis er det ikke så lenge til juleferie med mer tid og planer om flere kjekke ting.
Dagen i dag har kanskje ikke vært så julete, men det er heldigvis mange dager igjen å være det på.
God natt!
tirsdag 3. desember 2019
3. desember 2019: En hyggelig overraskelse!
Dagene flyr. Det er juleforberedelser i alle kriker og kroker på jobb. Kollegaene mine vandrer rundt i juleklær av ulike slag, dinglende juleøredobber og hodeplagg av forskjellige sorter. Vi leker ikke førjulstid på jobben vår!
Jeg dro hjem etter en lang arbeidsdag og laget middag. Vel vitende om at bestevenninnen min er i Oslo, kun få km borte fra meg. Vi hadde for lenge siden avtalt at det er i morgen vi skal møtes. Jeg spurte en gang til i går om hva hun skulle i dag. Om hun ikke hadde vært opptatt ville jeg nemlig veldig være sammen med henne. Hun var opptatt. Humøret mitt var ikke akkurat på topp og jeg kjente det sank ytterligere.
Etter middagen trampet jeg avgårde på tur i det rare vinterværet. Tur hjelper mot gruff og andre rusk i maskineriet. Da jeg kom utenfor inngangen min kom det en dame mot meg. Hun gikk rett mot meg og jeg synes det var noe spesielt. Hvem er denne damen og hvor snålt er ikke det å gå rett mot meg? Plutselig løftet hun ene armen og vinket.
Jeg kvapp skikkelig da jeg forstod at det var bestevenninnen som stod med en bukett blomster og fine nye juleøredobber til meg.
For en lykke på en litt trøblete tirsdag. Jeg ble så glad at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Humøret mitt steg rimelig mange hakk da bestevenninnen og mannen helt plutselig kom på uventet besøk.
Sånn ble luke nummer tre skapt.
Håper deres tredje dag i desember også har inneholdt gode overraskelser. ❤
Jeg dro hjem etter en lang arbeidsdag og laget middag. Vel vitende om at bestevenninnen min er i Oslo, kun få km borte fra meg. Vi hadde for lenge siden avtalt at det er i morgen vi skal møtes. Jeg spurte en gang til i går om hva hun skulle i dag. Om hun ikke hadde vært opptatt ville jeg nemlig veldig være sammen med henne. Hun var opptatt. Humøret mitt var ikke akkurat på topp og jeg kjente det sank ytterligere.
Etter middagen trampet jeg avgårde på tur i det rare vinterværet. Tur hjelper mot gruff og andre rusk i maskineriet. Da jeg kom utenfor inngangen min kom det en dame mot meg. Hun gikk rett mot meg og jeg synes det var noe spesielt. Hvem er denne damen og hvor snålt er ikke det å gå rett mot meg? Plutselig løftet hun ene armen og vinket.
For en lykke på en litt trøblete tirsdag. Jeg ble så glad at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Humøret mitt steg rimelig mange hakk da bestevenninnen og mannen helt plutselig kom på uventet besøk.
Sånn ble luke nummer tre skapt.
Håper deres tredje dag i desember også har inneholdt gode overraskelser. ❤
2. desember 2019: Nå er dagen over
Dagen i dag har naturlig nok vært rar. Søvnen har ikke vært god og tankene virrer rundt konstant. Jeg har vært på jobb og fått mange gode klemmer og gode ord. Det setter jeg veldig pris på. Det er fint når man får omsorg. Det hjelper mot tomrommet jeg kjenner i mellomgulvet akkurat nå.
Etter jobb hoppet vi på en bane til byen. Det første vi gjorde var å kjøpe helt like løvenes konge-genser. (Den er så søt!) En god venn møtte oss på Café Sara og vi fikk et par fine timer med ham før han fulgte oss dit vi skulle.
I dag var nemlig dagen for Bjørk i Oslo Spektrum. Meg og den eldste avleggeren har gledet oss lenge til den konserten. Hun kunne det første albumet allerede før hun var født!
Det kan hende det var dagen i går som preget oss i salen. Konserten ble i hvert fall litt mye, rett og slett. Den var kul og spektakulær. Jeg har aldri før sett noe lignende, men sangene gikk for sakte og jeg følte Bjørk svømte seg avgårde en eller annen merkelig plass der jeg ikke helt klarte å finne henne igjen.
Nå er dagen over. Nå er besøket av den eldste avleggeren straks over. Det har gått så altfor fort. Heldigvis er det bare 18 dager til vi møtes igjen. ❤
Etter jobb hoppet vi på en bane til byen. Det første vi gjorde var å kjøpe helt like løvenes konge-genser. (Den er så søt!) En god venn møtte oss på Café Sara og vi fikk et par fine timer med ham før han fulgte oss dit vi skulle.
I dag var nemlig dagen for Bjørk i Oslo Spektrum. Meg og den eldste avleggeren har gledet oss lenge til den konserten. Hun kunne det første albumet allerede før hun var født!
Det kan hende det var dagen i går som preget oss i salen. Konserten ble i hvert fall litt mye, rett og slett. Den var kul og spektakulær. Jeg har aldri før sett noe lignende, men sangene gikk for sakte og jeg følte Bjørk svømte seg avgårde en eller annen merkelig plass der jeg ikke helt klarte å finne henne igjen.
Nå er dagen over. Nå er besøket av den eldste avleggeren straks over. Det har gått så altfor fort. Heldigvis er det bare 18 dager til vi møtes igjen. ❤
søndag 1. desember 2019
1. desember 2019: En søster fattigere
I dag er det 1.desember og tradisjonen med julekalenderblogg har virret i hodet mitt noen uker. Hva skal jeg skrive om? Hva passer best å starte kalenderen med? Jeg hadde mange forslag klare da jeg stod foran juletregranen som skulle tennes i dag. Korpset med bonusbarnet gjorde seg klar til å spille julesanger. Små og store nisser med og uten fregner og luer samlet seg.
Akkurat når jeg skulle ta et bilde av vår egen lille musikknisse så jeg at jeg hadde fått en melding. Det var en melding fra den ene søsteren min i Sverige. Den var lang og jeg forstod at noe hadde skjedd. Det tok litt tid, men foran den store granen ble jeg en søster fattigere. Min eldste søster døde i natt med dem hun var glad i rundt seg.
Jeg brøt sammen og kom meg hulkende tilbake til bilen. Reaksjonen min var så voldsom. Det er alle årene vi ikke hadde kontakt og alle tankene og drømmene om at vi skulle nettopp opprette det. Jeg kom på julekortet jeg skrevet i fjor som fremdeles ligger i skuffen etter influensaen som lammet oss og gjorde at jeg ikke fikk postet et eneste kort. Jeg tenkte på alt jeg skulle sagt. Alt jeg ville vite. Alt som nå ikke blir.
Nå vet jeg at jeg må møte min andre søster. Snart. Helst i begravelsen. Vi kan ikke vente lenger. Vi vet nemlig aldri når det for sent.
Heldigvis har jeg fine mennesker rundt meg som tar vare på meg. Vi har fått opp lys. Jeg har fått god middag og pepperkakehuset blir pyntet. Jeg har tent lys og jeg kjenner at første søndag i advent vil være spesiell for meg heretter.
Ta vare på hverandre!
Akkurat når jeg skulle ta et bilde av vår egen lille musikknisse så jeg at jeg hadde fått en melding. Det var en melding fra den ene søsteren min i Sverige. Den var lang og jeg forstod at noe hadde skjedd. Det tok litt tid, men foran den store granen ble jeg en søster fattigere. Min eldste søster døde i natt med dem hun var glad i rundt seg.
Jeg brøt sammen og kom meg hulkende tilbake til bilen. Reaksjonen min var så voldsom. Det er alle årene vi ikke hadde kontakt og alle tankene og drømmene om at vi skulle nettopp opprette det. Jeg kom på julekortet jeg skrevet i fjor som fremdeles ligger i skuffen etter influensaen som lammet oss og gjorde at jeg ikke fikk postet et eneste kort. Jeg tenkte på alt jeg skulle sagt. Alt jeg ville vite. Alt som nå ikke blir.
Nå vet jeg at jeg må møte min andre søster. Snart. Helst i begravelsen. Vi kan ikke vente lenger. Vi vet nemlig aldri når det for sent.
Heldigvis har jeg fine mennesker rundt meg som tar vare på meg. Vi har fått opp lys. Jeg har fått god middag og pepperkakehuset blir pyntet. Jeg har tent lys og jeg kjenner at første søndag i advent vil være spesiell for meg heretter.
Ta vare på hverandre!
onsdag 20. november 2019
Et blaff fra fortiden
De siste dagene har det vært mye mamma i luften. Det er sånn i innimellom. Hun blir så tydelig. Savnet blir sterkere. Tankene virrer og minnene virvler. På lørdag var slekten samlet. Vi gjør det hvert år. Feirer bursdagen hennes.
Vi feirer vel mer hverandre og felleskapet, men det er hun som er limet og har samlet oss. I år, 20 år etter hun døde, fortalte vi historier vi husket. Det gjorde henne ekstra levende. Eller ekstra død. Kommer litt an på hvordan man ser det.
I går var det hennes egentlige bursdag. I gave fikk vi en regning på 2000 kroner for 5 år videre plass til gravstein og stell. Jeg kvapp. Regner med broderen også kvapp. Vi ante ikke at det var sånn at etter 20 år så måtte man det. Vi delte regningen i to og spøkte litt om at hun tross alt har vært billig i drift de siste 20 årene. Så sa vi gratulerer med dagen og var minnet på henne igjen.
I dag satt jeg og jobbet sammen med en god kollega da det tikket inn en melding fra datteren hennes. Det var et bilde av hennes akkurat fire uker gamle barnebarn. En nydelig liten sovende dukke. Da skjedde det noe. Jeg ble dratt 26 år tilbake i tid til da min eldste knott var akkurat fire uker.
Jeg husker hva hun hadde på seg. Lysegul sparkebukse med lilla striper. Hun lå i armene til mamma som lå i sykesengen på Haukeland sykehus. Det var vårt aller første møte med døden, eller kanskje mer dødeligheten i form av et hjerteinfarkt.
Mamma takket meg for valget jeg hadde gjort. At jeg som 17-åring beholdt barnet som helt plutselig ville til verden. At hun fikk bli bestemor.
Jeg kjente tårene presse på og at hjertet nesten sprakk. Det betydde mye for meg den gangen at mamma sa akkurat det. For henne betydde min eldste knott alt de siste årene hun levde. Dessverre rakk hun aldri møte den yngste knotten, men hun gledet seg veldig over at hun var på vei.
Igjen ble jeg minnet så sterkt på mamma. Jeg tror hun prøver å si at hun fremdeles følger med oss. Jeg kan trygt si hun fremdeles er med meg i hjertet.
Vi feirer vel mer hverandre og felleskapet, men det er hun som er limet og har samlet oss. I år, 20 år etter hun døde, fortalte vi historier vi husket. Det gjorde henne ekstra levende. Eller ekstra død. Kommer litt an på hvordan man ser det.
I går var det hennes egentlige bursdag. I gave fikk vi en regning på 2000 kroner for 5 år videre plass til gravstein og stell. Jeg kvapp. Regner med broderen også kvapp. Vi ante ikke at det var sånn at etter 20 år så måtte man det. Vi delte regningen i to og spøkte litt om at hun tross alt har vært billig i drift de siste 20 årene. Så sa vi gratulerer med dagen og var minnet på henne igjen.
I dag satt jeg og jobbet sammen med en god kollega da det tikket inn en melding fra datteren hennes. Det var et bilde av hennes akkurat fire uker gamle barnebarn. En nydelig liten sovende dukke. Da skjedde det noe. Jeg ble dratt 26 år tilbake i tid til da min eldste knott var akkurat fire uker.
Jeg husker hva hun hadde på seg. Lysegul sparkebukse med lilla striper. Hun lå i armene til mamma som lå i sykesengen på Haukeland sykehus. Det var vårt aller første møte med døden, eller kanskje mer dødeligheten i form av et hjerteinfarkt.
Mamma takket meg for valget jeg hadde gjort. At jeg som 17-åring beholdt barnet som helt plutselig ville til verden. At hun fikk bli bestemor.
Jeg kjente tårene presse på og at hjertet nesten sprakk. Det betydde mye for meg den gangen at mamma sa akkurat det. For henne betydde min eldste knott alt de siste årene hun levde. Dessverre rakk hun aldri møte den yngste knotten, men hun gledet seg veldig over at hun var på vei.
Igjen ble jeg minnet så sterkt på mamma. Jeg tror hun prøver å si at hun fremdeles følger med oss. Jeg kan trygt si hun fremdeles er med meg i hjertet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)







