onsdag 17. april 2013

As long as you love me


I dag står Justin Bieber på scenen i Oslo. Jeg pleier i grunnen kalle ham Jostein Bever, men den yngste frøkenen min liker det meget dårlig. Uansett. Han står i alle fall på scenen, sannsynligvis omringet av kvinende jenter fulle av hysteriske hormoner og hese røster. Jeg er glad jeg ikke er der. Faktisk veldig glad for det.

Det jeg ER glad for er at de menneskene jeg setter aller høyest, er der. Ikke fordi Justin Bieber betyr noe for meg, men fordi den eldste vet hvor mye han betyr for den yngste. At jeg har en snart utvokst datter som er så grenseløst glad i sin søster at hun har spandert en drømmetur på henne, setter meg nesten helt ut av spill.

Justin Bieber-konsert, reise til Oslo og overnatting på hotell. Alt fikset og ordnet for egne penger og egen lyst. En eventyrsøstertur med masse tid til bare hverandre. Jeg er så stolt at hjertet mitt holder på å eksplodere!






Jeg har bare ringt en tre-fire ganger i løpet av hele dag. To i dag morges for å høre at de kom til å rekke toget og et par ganger etter de kom frem. Innimellom det har det kommet hauger med snapper og oppdateringer på facebook, samt en sms eller fem på toget. Jeg er ikke bekymret for dem. Bare uendelig glad i dem og uendelig glad for at de er så glade i hverandre.

Heia søskenkjærligheten!

søndag 14. april 2013

Flisespikkeri

I går lot jeg som om at jeg var rik. Jeg startet dagen med å bestille time hos frisøren. Den yngste og snart den eneste tenåringen jeg har, hadde ikke klippet seg på meget lenge. Flaks for håret at hele tenåringsmennesket skulle få litt ekstra oppmerksomhet akkurat på denne dagen. Enda mer flaks var det at det var ledig time akkurat da vi måtte ha den. Håret ble klippet og tenåringen ble både glad og med ett veldig mindre fillete i hårkantene. Kortet hostet ganske kraftig da det skjønte at prisen på dette gildet nok kunne vært meget mindre for formuens del. Jeg gav klar beskjed om at i dag er vi rike, så kortet kunne bare slappe helt av og nyte trimmen.

Vi hoppet på en buss og entret sentrum med nyklippet hår og godt humør. Kortet holdt pusten mange ganger, men innså at menneskene ikke brukte penger på tulleting. De handlet rimelig fornuftig og etterlengtet de aller mest nødvendige ting. Ting som ikke har i det hele tatt vært mulig å ønske seg engang det siste halvåret. Vi flottet oss og stod i lange prøveklærkøer og smilte. Smilet stivnet mer og mer etterhvert og føttene ropte etter sitteplasser til oss. På et tidspunkt hadde jeg bare lyst å henge meg opp på en kleshenger og vaie i vinden av mennesker som prøvde klær om og om og om igjen. Heldigvis fikk vi en fangst god nok for lang tid og det før smilet var helt forsvunnet.

Den eldste snart-ikke-tenåringsdatteren dukket også opp og vi gikk på Pastasentralen og spiste mat og pratet masse om alt i verden. Det er ganske så fint å ha så store barn. Spesielt når de liker å være med hverandre OG med moderen. Lykkelig busset vi hjem før resten av dagen skulle brukes til helt andre ting.

I dag har jeg betalt alle regningene. Ekstrapengene er borte. Verden er tilbake igjen til normalen. Leken som rik er definitivt over for denne gang. Kortet skal få hvile seg godt og lenge før vi tar en sånn runde igjen. Heldigvis har jeg sluppet den dårlige samvittigheten for bruken av penger. Det må vel bety at jeg har vært rimelig fornuftig i ekstrapengegjerningsøyeblikket?








torsdag 4. april 2013

Bil eller fisk?

Jeg innrømmer gjerne at jeg har et aldri så lite snev av konkurranseinstinkt. Til tider kan dette sikkert være litt forstyrrende for andre, men det får heller bare gå. Jeg behøver nemlig ofte litt konkurranse for å finne motivasjon til å gjennomføre ting.

Tingene jeg her refererer til er trening. Jeg pleier ikke finne mange som vil bli først ferdig med husarbeidet eller vaske flest klær på kortest mulig tid. Så motivasjonen til trening og aktivitet er oftest i hovedfokus.

Det er ikke alltid enkelt å finne noen som gidder å hive seg på utfordringene. Er det sånn at man ikke får motstand så er det liksom ikke så mye å kjempe for heller. Da dør hele greien og jeg blir igjen sofasliter og ikkefungerende støttemedlem på Elixia. Elixia synes sikkert det fungerer godt, men for min egen del blir det å kaste ut penger jeg ikke har, ut av vinduet.

Heldigvis hender det at det dukker opp kampanjer jeg kan hive meg på. Den VIRKELIG store flaksen er at jeg er en enkel sjel som slettest ikke forlanger mye belønning for at jeg gidder å stille opp! Alt jeg trenger er et klistremerke.

Jeg kan visst vinne en bil i ett år om jeg klarer 25 klistremerker på 90 dager, uten at jeg helt skjønner hvordan det skal foregå og hva de i så fall gjør med bilen de har gitt bort etter dette.



Greien er at det funker. Den andre greien er at når man først bare bestemmer seg- så dukker jammen konkurrentene opp også!

I dag skjønte jeg forøvrig at jeg har hatt en klistremerkefascinasjon i stort sett hele mitt liv.

Hvem gikk på intet mindre enn TO søndagskoler for å samle flest mulig fisker og stjerner i garnet?




søndag 24. mars 2013

Jeg er forelsket








Nyfødd

No opnar livet munnen sin

og ut kjem eg med hauet først

så redd og tørst.

Eg skrik til eg får knoppen min

og varmen ifrå kroppen din.

Eg syg og pustar inn og ut

og er ein naken nyfødd gut.

Hans Sande



Det har vært veldig lenge til. Jeg fikk vite det ganske tidlig og sommeren var fremdeles sommer da jeg første gang ble kalt tante. Jeg fikk det ikke med meg først. Min bror heter onkel for mine barn og jeg tenkte det sikkert var sånn at jeg nå var hadde fått tantetittel av mine bonusnieser. Det var i alle fall det eneste som virket klokt akkurat der og da. Det gikk noen sekunder og SÅ forstod jeg hva han sa. Jeg skulle faktisk bli tante. Min bror skulle bli far. Det var et stort øyeblikk og jeg hoppet ganske mye rundt og jublet høyt. Faktisk var jeg ikke forberedt på at jeg skulle bli SÅ glad. 


Etter det har vi ventet. Vi har ventet i lange, breie, høye, korte, regnfylte, julete, seige og veldig mange dager. Jeg skjønner såpass at JEG ikke har vært den som har lidd mest under ventingen, men venting ER uansett kjedelig. I forrige uke var ventetiden over. Plutselig bare var han her. 


Stolte som bare høner kan bli, stormet vi opp på KK og ble hodestups forelsket ved absolutt første øyekast. Det er en merkelig følelse. Når man bare VET at det lille krapylet allerede har blitt et av dine viktigste mennesker. Det er en merkelig, men veldig stor følelse. Jeg er dypt og inderlig forelsket!







onsdag 13. mars 2013

Ferdig!

Nå har jeg ligget under dynen i fire hele dager. Det er lenge og det er kjedelig. Av en eller annen grunn blir jeg helst syk akkurat når det er sol og vakkert vær ute. Aller helst vil jeg lete etter snøklokker og kjenne vårduftene. Ikke det at vårduftene kan kjennes i dette øyeblikk. Nesen inneholder litervis med snørr og lukter ikke en dritt. Likevel er det det jeg vil. På vårjakt.

Innimellom sovingen de siste dagene har jeg endelig klart å lage ferdig vogneteppet til min helt ukjente nevø. Ingen vet helt hvem han er ennå, men jeg håper han en eller annen gang i fremtiden setter pris på mitt voldsomme hekleprosjekt. Teppet er ikke stort og akkurat nå synes jeg ikke at det var så vanskelig å få til heller. Greien er at jeg har brukt ustyrtelig lang tid på å lære meg det. Da jeg hadde lært meg det- heklet jeg ca 25 lapper og var meget fornøyd- helt til jeg oppdaget at jeg slettes ikke hadde lært meg det likevel.

Dette førte til galskapshekling i frykt over at min nevø hadde tenkt å ramle ut FØR teppet ble ferdig. Jeg heklet så mye at jeg faktisk laget for mange lapper. Til slutt, etter mye om og men, skjønte jeg festingen av lappene OG kantingen rundt. Noe jeg egentlig fant på selv. Sånn tror jeg at det er i hekleverden. Man finner noen masker og så putter man det sammen til det man vil selv.

Jeg rakk det. Nå er teppet klart. Tanten er snart frisk igjen og dermed klar. Så NÅ kan denne nye knotten komme! Vil i helt samme slengen takke youtube for strålende og fantastisk hjelp i denne lange og tøffe prosessen. Jeg hadde aldri klart det uten deg!

 


søndag 3. mars 2013

Dykkerier

I dag har jeg bursdag. Jeg liker det veldig. I dag leste jeg en eller annen plass at om man feirer bursdagen sin- så lever man faktisk lenger. Flaks for meg! Da blir det garantert feiring neste år også!

Feiringen foregikk i går og resulterte i en seig start på dagen i dag som ER dagen. Den har likevel vært fin og inneholdt besøk, kake, gaver og pizza.

Under besøket hadde vi oss et dypdykk i gamle album og fant skatter!

Livet er slettest ikke så verst når man finner kister med gode barndomsminner!

På 80-tallet hadde vi karneval i Bergen. Da kokte hele sentrum. Både voksne og barn var utkledd og jeg innrømmer at jeg synes karneval er nesten like gøy som bursdag!



Her er 1. året vi var med. Barn av regnbuen.





Mamma sydde hauger av kostymer. Dette var virkelig stas!


Her er til og med morfar med! Regnbuebonde.


Her er 2. året. Da var vi Barn av regnbyen.



3. året var vi katter og hadde med oss Salhusvinskvetten. Det året regnet det sånn at vi til slutt bare kalte det hele en kat(t)astrofe.







Vi vant førstepremien både som Barn av regnbuen og som Barn av regnbyen. Katastrofen som katter, gav oss en 3.plass. Minner for livet for en liten frøken på knappe 10 år var det i alle fall!





Fant også et bilde av meg på sykkelen til mamma. Sammen lærte vi oss å sykle. Den lærte meg å falle også, husker jeg. Skrubbsår full i grus og sand var tegnet på at sommeren var på vei. Nå nærmer våren seg igjen! Jeg gleder meg inderlig!

tirsdag 26. februar 2013

Fantastisk!

Noen dager er bedre enn andre.

I går viste dagen det absolutt beste av seg selv.

Jeg var alvorlig nervøs på veien til Eikedalen Skisenter. Det var ikke gått mindre enn 24 år siden sist jeg stod på nedoverski. Da vi var fremme var jeg rett og slett kvalm. Likevel visste jeg at dette skulle jeg klare. Jeg VIL stå på ski og da må man nesten bare gjøre det. Selv om man er redd.  Dessuten hadde jeg to hele lektorer som kunne passe meg. De ble enige om å bytte på å ha meg. Følte meg litt som et lite barn og DA passet det fint at første stoppet var barnetrekket!

Jeg ble varsomt plassert i barnebakken. Uten staver. I grunnen fornøyd med at jeg klarte å stå oppreist. Tempoet var ikke akkurat veldig hurtig. Heldigvis var vi der så tidlig at jeg slapp å velte masse barn i opplæringsrundene. Faktisk veltet jeg bare meg selv!

Etter en time med testing fant lektorene ut at jeg var klar for flere utfordringer. Heisen som jeg hadde kvidd meg til var noe av det kjekkeste av alt. Jeg bare nøt utsikten, pustet den friskeste luften lang ned i lungene og følte meg meget levende. Fantastisk!

 

Jeg hadde ALDRI trodd jeg skulle stå på denne toppen. 
Jeg trodde i alle fall ikke at jeg skulle synes det var kjempegøy å kjøre ned.


Jeg kan ikke huske sist jeg var SÅ glad! Lykkelig fra innerst til ytterst! 
Å gjøre ting man egentlig ikke tør kan anbefales veldig! 

 

Takk for tålmodighet og motivasjon!

 Takk for utfordring og strålende initiativ!
Jeg er LETT med en annen gang!