Helt på bærtur

På søndag skulle min ene svarte gamle tante som bor der ingen skulle tru at nokon kunne bu, ha med seg jordbærplanter som elevene mine skulle få. Hun gikk galant over posen hun hadde satt klar og de små jordbærbabyene ble forlatt på en dørmatte langt ute på landet. Jeg hadde ikke tid til å få hentet dem dagen etter. Inni hodet mitt vinket jeg farvel til ideen om jordbær og tenkte jeg måtte få kjøpt karser i stedet. De nysgjerrige knottene hadde allerde fått ansvaret for diverse planter og spirer - kanskje det holdt? Min tante tenkte ikke dette. Før jeg fikk lgt andre planer hadde hun fikset morgentransport for alle de små jorbærbabyene. Tidlig på morgenen etter ble de kjørt og plassert på n bensinstasjon.

Hun så litt rart på meg da jeg senere på dagen kom og spurte om hun hadde noen jordbærbabyer til meg. Smilende fant hun en hel pose bak disken og planting med elevene ble igjen et faktum.

Først ble de med meg til legen. Der ventet de ganske lenge. De tok bybanen to ganger og avsluttet med en busstur. Ganske bereiste etterhvert.

Min yngste stolthet hjalp ivrig til og la til rette for at mine elever skulle få seg en å passe på. Jeg ville i grunnen plante dem ferdig og gi dem en ferdigplantet plnte hver. Dette nektet mitt yngste frø på. Og hun har selvsagt rett. Det ER mye kjekkere om de får gjøre dette selv!

Her bor Mark. En liten meitemark som flyttet inn til oss.

Her har vi laget vanningshull i begrene
og funnet en passende plante til hver.

I strålende sol fikk glade planter puttet røttene sine der de skulle. Min tante har sluppet å avlive avleggere og elevene har fått seg et prosjekt de kan studere.

Oppi posen bodde det veldig mange planter. Nå har de alle fått nye hjem. Kollegaer ble helt ville og ville ha og min aller beste venninne fikk jordbærbaljen fylt opp av glade planter fra landet. Jeg er fremdeles forundret over min nye interesse. Hvordan kan den bare dukke opp sånn etter 40 år? Jeg aner ikke, men gøy er det!

Livet er ikke for amatører

Da jeg våknet i dag kjente jeg at tankene var av det tunge slaget. I dag skulle vi igjen forsøke å gå til tannlegen. Den yngste spiren har lenge hatt livet i halsen og tannleger har på ingen måte vært det store. Flere ganger vi har sittet utenfor og ventet. Når tannlegen har kommet har det likevel ikke gått. Det er ingen god følelse. På de dagene har vi kommet langt. Som oftest har hun ikke klart å stå opp. Hun orker ikke. Tankene er for tunge. Søvnen har lekt gjemsel gjennom hele natten og hun er utslitt. Jeg har vekket og vekket i alle varianter. Motivert og støttet. Forberedt og lagt til rette.

Ofte er det likevel sånn at angsten spiser henne opp og hindrer henne i å gjøre det aller meste.

En tannlegetime kan ødelegge flere dager. Ofte vet jeg hvordan det går allerede ved første vekking. I dag våknet hun lett og var i godt humør. Jeg forsøkte å ikke mase, ikke kjefte, ikke presse. Bare være der som en støtte.

Hun gjorde seg klar. Den røde bilen rullet dit den skulle. Vi satte oss på venteværelset og ventet.Tannlegen kom ut. Jeg måtte holde pusten. Det er ikke noe annet jeg kan gjøre. Jeg kan bare håpe at angsten et lite øyeblikk har sluppet det kvelende grepet bare litt. Bare akkurat nok til at hun reiser seg og går inn.

Da han sa hei til henne, smilte hun og reiste seg opp. Jeg pustet lettet ut. Hun pustet lettet inn.

Da hun omsider var ferdig hadde vi vært der i nesten tre timer.

- Jeg er så lettet. sa jeg

- Hvorfor? Fordi jeg ikke var umulig? spurte hun

- Umulig? Du er da ikke umulig? Du er redd! sa jeg

- Ja, men jeg er helt umulig å samarbeide med når jeg er redd. avsluttet hun

Og akkurat det tenker jeg er det viktigste. At mennesker forstår akkurat det. At mennesker som er livredde ikke mener å være umulig, men at de har det umulig. 

Da vi satte oss i det røde bæret insisterte tenåringen på at hun ville kjøres til skolen. Mestring og motivasjon henger tett sammen. Det er flere uker siden hun har vært der sist. I dag var hun klar igjen.

Jeg er helt utslitt. Det sier seg selv at hun er mer sliten. 

I morgen er det en ny dag med nye mål. Det er ikke alltid lett å være menneske, men det er ganske godt når dagene går sånn som dette!

Påske i alle varianter

Jeg startet påskeferien som nyoperert og rimelig ute av drift. Jeg hadde fått beskjed om å ta det med ro en hel uke og fjellene som roper rundt på alle hold kunne altså ikke bli hørt denne påsken. 

I begynnelsen var det rart at jeg ikke skulle bevege meg på en uke. Etter det rare kom gleden over at jeg faktisk synes det var rart at jeg skulle være i ro så lenge. Det beviser for meg selv at aktivitetsnivået nå er høyere enn sikkert noen gang før. Glad tok jeg pause fra trening og tur og puttet heller tusen andre ting inn i dagene som har vært. 

Teateret har blitt besøkt. Påskeøl på påskebyen. Påskelesing. Påskesoving og påskeegg. Dette var unnagjort allerede før dagene hadde blitt hellige!

Plantene mine har blitt dullet med. De vokser og vokser. Det kan se ut som at jeg på et eller annet merkelig vis har fått grønne fingre etter jeg fulgte 40. Gøy er det uansett hvilke farge fingrene mine har. 

På onsdagen var jeg hos tannlegen. Tannlege er ikke noe jeg frekventerer vanligvis. Faktisk er det mange år siden noen har gjort annet enn å kikke på tennene mine. Som man kan se var det ikke noe skummelt å gå til denne tannlegen her. Tannlege-Bjørg hadde til og med påskepyntet kontoret sitt. Jeg dro derfra en tann fattigere og ca 1000 kilo lettere til sinns. Endelig har jeg kommet i gang. Godt å bli møtt av så omsorgsfulle tannfeer! 

 Etter å ha trukket en tann var planen å reise ut på garden med hjertet i alle rom. Familie må man ha i disse påsketider. I alle fall når ungene driver med helt andre ting og på ingen måte vil henge med sin mor særlig lenge om gangen. På garden er det masse å ta seg til.

Jeg fikk plutselig en veldig trang til å hekle. Mulig det også er en konsekvens av å bli 40. I løpet av påsken har jeg laget to ferdig og har blitt heklehekta.

Etter koselige og innholdsrike dager på landet var endelig tiden inne til å reise på påskefjellet! Jeg tok den lille røde bilen med meg på tur til Kvamskogen. Den klarte å finne en parkeringsplass i Eikedalen helt selv og var veldig lykkelig over dette. Siden bilen hadde vært så flink fant jeg ut at jeg måtte tøffe meg, jeg også. Stolheisen har vært så skummel at jeg har vegret meg veldig. I det siste har jeg gjort masse ting jeg egentlig ikke tør. Det er utrolig befriende! Så da spørsmålet om å være med i stolheisen kom, ble jeg selvsagt med. Adrenalinet var så høyt når jeg kom av heisen at jeg måtte vente litt med å kjøre ned. Jeg tror slalåm er det absolutt gøyeste jeg vet! Kan ikke fatte og begripe at jeg ikke har skjønt det før nå?

Det er vel bedre sent enn aldri. Jeg gleder meg allerede til neste sesong! Skal det være skikkelig påske må man vel stå på langrenn også. Så derfor gjorde jeg det i dag. Med kvikklunsj og appelsin i sekken. Ikke at jeg fikk spist det, men jeg hadde det i alle fall!

 Jeg er fornøyd med ferien.  Jeg har tilbragt tid med mennesker jeg er veldig glad i og gjort ting jeg elsker. Dessuten er jeg latterlig fornøyd med heklingen min. Svensson kan det meste når hun bare vil! I morgen skal jeg hente mitt yngste frø på togstasjonen. Endelig skal hele den lille familien samles og avslutte ferien med middag hos en av de mange svarte tantene.

Håper din påske også har vært fin!

Det spirer!

Etter å ha puttet lykkepiller i svart jord har jeg ventet. Ventet og ventet. Jeg er klar over at det ikke engang har gått en uke siden jeg plantet frøene. Likevel ville jeg veldig gjerne at de skulle komme opp av jorden fort og med en gang.

Det har ikke vært noe tegn til liv. Jorden har vært svart og uansett hva jeg har sagt har frøene bare lagt helt i ro nedi der. De har ikke sagt et eneste pip eller vist at de overhodet var interessert i å bli skapt om til noe annet enn det de allerede var. Helt til i dag.

Da jeg våknet så jeg plutselig at de så sånn ut:

Dere tenker kanskje at dere ikke ser noe? Det var bare en bitteliten spire som hadde startet veien mot lyset. Neste usynlig, men ikke helt! Jeg ble meget begeistret og gransket de andre begrene. Flere av frøene var på gang. Etter en tur på jobben så de sånn ut:

Plutselig var alle tre frøene i det ene begeret på full fart frem her i livet. Det går så fort at jeg nesten kan se hvordan de retter seg ut og strekker seg opp. Jeg pakket dem inn i plasten igjen og gav dem noen timer for seg selv. Neste gang jeg tittet på dem så de sånn ut:

Jeg er imponert og gleder meg til fortsettelsen. Det kjennes godt å hjelpe til med å skape liv. Frøene ER definitivt lykkepiller på høyt plan!  

Lykkepiller i svart jord

Vinterferien er her og har sendt mitt yngste krapyl avgårde med et fly. Selv om det er lenge siden jeg har vært på jobb synes jeg at man må benytte seg av ferier når de dukker opp. Jeg startet min på Kvamskogen med nedover og bortoverski. Vel hjemme kjente jeg at jeg ville mer på tur. Jeg hadde mer behov for mennesker og samtalepartnere og valget falt på garden der man alltid kan være akkurat den man er. Hele tiden. Så jeg pakket meg i bilen og trillet i passe tempo til huset med freden i.

Kvelden listet seg innpå og det var tid for "legging" av høns. Min tante er levende opptatt av frittgående høns og har hatt høns spankulerende rundt beina i ca 40 år. Høns er trivelige skapninger. Jeg gav dem mat og pratet litt med dem. Jeg plukket med meg dagens fangst uten at noen av dem ble noe fornærmet av den grunn. De klukket og koste seg og var ikke noe annet enn fornøyde.

En gang ønsker jeg meg sånne.  

Lykkelige høner legger lykkelige egg!

Det er godt å være på landet. Jeg sov som en stein om natten og våknet uthvilt. Ikke visste jeg at formiddagen skulle bli preget av planting. Men sånn ble det. Det er noe spesielt med å dyrke sine egne planter. Få ting til å vokse. Passe på dem og i dette tilfellet få noe ut av dyrkingen. Er jeg heldig og får dette til får jeg etterhvert tomater i vinduet mitt. 

Jeg er helt grønn på sånt og fikk et kurs av min tante. Nå tenkte jeg at dere skulle få et lite lynkurs av meg.

Det finnes visst mange måter å gjøre dette på, men sånn gjorde vi det i går. Jord, en bøtte med sand, en sprayflaske med vann, noe å plante i og selvsagt frø måtte på bordet. 

Vi lagde merkelapper av et gammel yoghurtbeger.
Kan være greit å holde styr på hva som er hvor.

Først fylte jeg oppi begeret med løs jord. Den skal ikke pakkes hardt sammen. Så brukte jeg en tannpirker som jeg fuktet i munnen og dermed festet de bittesmå frøene seg og var lett å få ned i jorden. Frøene skulle ca en halv cm ned i jorden.

Når det er gjort og frøene er på plass skal/kan man strø over jorden med et lite lag sand. Dette er for å forhindre grønske. Når man har gjort det fukter man sanden med noen spruter med vann fra en sprayflaske.

Nå er man i grunnen ferdig, men vi mangler plastfolien som vi la rundt hele begeret. I denne første prosessen skal vi ikke vanne frøene. Fuktigheten i jorden holder frem til frøene har spiret ca to cm opp av jorden. Først da kan du ta av plasten og helst vanne dem fra bunnen og ikke fra toppen. Jeg gleder meg til å se hvordan det går. Dette er god terapi! Lykkepiller i frøform.

Før jeg dro hjem fikk jeg også være med på tapping av lønnesevje. Det er ganske utrolig hva naturen deler med oss om man bare vet om triksene. Til nå er det bare lønnen som kan tappes. Bjørkesevjen er ikke helt klar ennå. Den er klar ca tre uker etter lønnen, uten at jeg vet helt hvorfor det er sånn. Har du smakt sevje? Det smaker friskt og godt og er stappet med vitaminer og enzymer.

Jeg elsker å lære om disse tingene og er så heldig at jeg kan få lære akkurat så mye jeg vil. Vil du lære mer om disse tingene? Neste helg, den 7-8. mars skal det holdes kurs om groglede og hvordan man tapper bjørkesevje. Du får også kunnskap om hvordan du lager vin av den gode sevjen.  Kurset holdes på garden på Ostereidet og har plass til flere!

Om du er interessert, gi meg en lyd eller  kontakt min tante på dagfrid@kolas.net eller på mobil på mobil: 90959171.

My funny valentine

Forrige helg følte jeg meg gammel. Gammel, venneløs og kjedelig. Det virket som om alle bare helt samtidig skulle bli ordentlige og bare være hjemme. Hjemme for meg blir da hjemme alene og det begrenser seg hvor utrolig koselig det er i lengden. Eller egentlig er det vel nesten motsatt. Det blir så koselig at jeg ikke får fingeren ut og finner på noe som helst. Jeg føler meg sliten og passer på meg selv så mye at jeg glemmer å leve. Jeg får lest mange bøker og tenkt veldig mye på veldig masse jeg helt sikkert ikke egentlig behøver å tenke på. Frykten for at det er sånn det nå blir er skrekkelig stor. At jeg bare forblir alene. Forever alone - som tenåringer sier.

Den store sannheten er vel at jeg er litt satt ut av at jeg om veldig få uker fyller 40 år. Jeg innser at det sikkert ikke kjennes annerledes ut. Jeg tror heller ikke at det ramler inn nye rynker over natten eller at jeg forandres og blir en helt annen utgave av meg selv. Likevel er det rart. Jeg føler virkelig at jeg nettopp var 15 - samtidig som det har skjedd så mye i mitt liv at jeg innimellom føler jeg er minst 90. Det skumleste er kanskje at jeg forestiller meg at jeg må være voksen når jeg blir 40. Av en eller annen grunn skremmer det meg. Merkelig nok. Jeg som har vært voksen siden jeg var pitteliten.

I går bestemte jeg meg for at dagen skulle bli fin og at jeg skulle bevise for meg selv at jeg er i levende live. Jeg plasserte mine frø på søsterkveld og hotellovernatting og visste dermed at de viktigste i mitt liv var sikret en glitrende kveld.

Jeg kastet meg rundt og kom meg opp på jobben der flere håndfuller med kolleger stod med forkle og kokkelerte og danterte de nydeligste retter. Det var dekket for tapaskveld. Stemningen var høy og maten meget god. I rett tid ble jeg kjørt helt inn til sentrum av en kollega og fant min bror som tilfeldigvis var i byen.

Etter noen timer sammen med ham hadde det dukket opp så mange kjente at jeg måtte innse at jeg hadde bommet fullstendig på den venneløse tanken jeg hadde hatt forrige helg. Plutselig dukket min kusine opp sammen med kjæresten og før jeg visste ordet av det frekventerte jeg den aller største seilbåten jeg noen gang har sett. Da de gikk hjem var det fremdeles tid til å gå videre. På Garage ventet to gode venninner og jeg danset til lysene ble tent i lokalet. Selv ikke da var jeg klar til å ta kvelden og da invitasjon til god gammaldags liggis kom på bordet var jeg ikke veldig vanskelig å overtale.

Her er vi på studietur for ca ti år siden. Det sier seg selv at vi trives i hverandres selskap. I hverdagssluket strekker ikke alltid tid til pleiing av vennskapet til. Da er det helt klart viktig å gripe de mulighetene man får. I går husket jeg på akkurat dette og grep sjansen når jeg fikk den servert.


Å våkne sammen med noen man er glad i er alltid kjekt. Spesielt på sånne dager som dette. Jeg tenkte at Valentinsdagen ikke var noe å bry seg med. Det endret seg i det jeg fikk overrakt dette kortet.

Hipp hurra for gode venner og for at det alltid kommer gode dager etter de vonde!

Jernkvinnen

Jeg skal ikke stikke under noe som helst stol at jeg har vært sliten. Jeg har vært så sliten at jeg til slutt bare har trodd det var sånn det skulle være. Jeg har prøvd å spise riktig, sove nok og trene. Alt i higen etter litt etterlengtet energi. Jeg ante ikke at den hele tiden befant seg på Haukeland! 

Ganske skeptisk møtte jeg opp på KK. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle og det skulle vise seg at de ikke visste det, de heller. Etter ca tusen timer sittende rett opp og ned fikk jeg til slutt en injeksjon med energi rett i årene. Jeg synes jeg kjente det litt, men var veldig trøtt etter oppognedsitting og skulle dessuten komme tilbake to dager etter for ny dose.  

Da jeg kom på nytt besøk var alle informert om at jeg kom. De hadde en seng klar og alle var bare veldig hyggelige. Jeg forstod at ventetiden ville bli lang denne dagen også, men hadde heldigvis med meg bok og god tålmodighet. Faktisk er det litt deilig å bare ligge i en sykeseng. Man bare ligger der og er fredet fra omverden. Blir man tørst kan man trekke i en snor. Det er fredelig på et merkelig vis. Særlig når man bare skal være innlagt veldig kort og det slettest ikke er noe farlig man er der for. 

Ingen vet helt hvorfor jeg skulle få jern på KK. Men jeg skal love dere at jeg er lykkelig for å ha fått det. Jeg har helt tydelig gått i årevis uten å vite at jernmangelen min gikk så utover kvaliteten på livet. Det høres banalt ut men det er sant! Nå kan jeg bøye meg ned og knyte skolisser uten at jeg holder på å segne om. Musklene mine virker SÅ mye bedre på fjellet og jeg føler meg generelt enormt kvikkere og mer våken. Jeg kan puste godt ned i lungene hele tiden og hjertet har slått seg til ro og sluttet med den voldsomme dunkingen. Jeg er veldig fornøyd.  Måtte det vare!