En date med frykten

Denne karen er er den skumleste jeg vet om. Så langt jeg kan huske har han hengt i stuen på hytten. 

Hver gang jeg tenker på at jeg skulle sovet alene i hytten, dukker automagisk bildet av nissen opp i hodet mitt. Jeg slår det alltid fra meg. Dessuten er det ikke ofte i sommermånedene at her ikke er noen som overnatter når det er fint vær.

I går, derimot, var hytten tom. Den var tom og stille akkurat på den natten jeg behøvde litt liv i den. Jeg gikk flere runder med meg selv. Hver eneste gang fant jeg ut at jeg måtte kunne klare det. Å sove alene på hytten kan umulig ta knekken på meg. Jeg vet ikke helt hva jeg er redd for. 

At nissen skal hoppe ned fra veggen og snakke til meg? At det skal spøke? Øksemordere? 

Alt er uansett ganske absurd og lite trolig. Det jeg er aller mest redd for er tydeligvis mitt eget hode. 

Det er på hytten jeg klarer å skremme meg selv mest. Lyssensoren på utedoen utløses noen ganger av seg selv. Første gang jeg så det fikk jeg hjertet i halsen. Jeg gav klar beskjed til blæren om at den nok var nødt til å være litt tålmodig. Når morgenen og lyset til slutt kom frem - våget jeg meg bort. Latterlig? Helt klart. Det er bare det at frykt er vanskelig å styre. Er man redd så er man det.

Helt høy i hatten var jeg på ingen måte da jeg ble kjørt til hytten i natt etter et vellykket utdrikkingslag. Hjertet dunket fort og hardt. Jeg gikk ikke opp på lemmen for å finne sengetøy. Jeg klatret meg i stedet opp i sofaen og stirret nissen inn i øynene og sa høyt: - Ok! Nå er vi her! 

Den lammende frykten jeg ventet på - kom aldri. Jeg kan ikke si at jeg sov som en stein eller at jeg våknet lettet og lykkelig. Men jeg sovnet. Helt alene for meg selv og våknet helt alene for meg selv. Ingen nisser kom sprettende. Øksemorderne er visst på ferie og spøkelsene lot meg være i fred. 

Alt i alt er jeg faktisk strålende fornøyd og kan herved krysse soving alene på hytten av på den store listen. 

Tid for å legge ting bak seg

Nå har dagen vært her. Dagen da yngste i flokken ble ferdig med grunnskolen. Vi har ikke vært på vitnemålsutdeling eller kledd oss i bunad. Hun har ikke stolt mottatt arket med karakterene på. Hun valgte å la det være.

Det ble for vondt å se på alle de andre som hadde fått til noe hun ikke hadde fått til. Vi har snakket om at det ikke er hennes feil. At den skyldige er Styggen på ryggen. Styggen på hennes rygg har ikke vært til å leve med. Den fikk i alle fall ikke plass på skolen og har dessuten bundet henne til sengen i lange perioder. Jeg har hatet den. Hatt lyst til å rive den av. Problemet er bare at den hører til og må fikses innenfra. Det hjelper ikke om jeg røsker den av fra utsiden. Røttene sitter igjen og den vokser ut igjen på rekordfart.

Styggen på ryggen er mindre nå. Han har sluttet å skrike hele tiden. Nå når han har dempet seg klarer frøkenen min å høre sine egne tanker. Hun har funnet tilbake til seg selv og ser klarere og klarere hvordan ting har vært. I sted snakket vi om at hun egentlig har hatt det vanskelig hele skolegangen sin. Sånt er vondt. Når angsten har fått regjere så til de grader at hun aldri sa noe. Uansett hvor mange ganger jeg sa at jeg så at det var noe som var galt.

I dag er jeg stolt mor til en meget klok frøken som er klar for videregående. Hun har vært på skolen i formiddag og tatt farvel. Hun har fått blomster og is av mor. Hun har vært på ridetur og kommet tilbake med skinnende øyner. Hun har vært opplagt og oppmerksom. Hun er klar. Klar for å legge bak seg 10 år med skole. Klar for å legge fra seg ti år med angst.

Man kan si hva man vil. Hun har lært mye mer enn hva et vitnemål vitner om. 

Glemte kunster

På lørdag var jeg barnevakt for to knotter jeg er meget begeistret for. De skulle for første gang være her hos meg. En på 8 mnd og en på tre år. Stelleveske, vannflasker, smokker og mat til den yngste var klar. Mat til den eldste skulle vi fikse rett nede på senteret. Ikke noe problem. Det tar bare noen minutter.

Jeg avtalte lekedate på banen borti svingen og trodde jeg tok hardt i da jeg sa det passet med at vi kom om en time. Det kom da bare til å ta noen øyeblikk å gå bort dit? Vi skulle jo bare rett innom senteret på veien?

Jeg var svett allerede før foreldrene hadde gått. Treåringen spratt rundt om kring og den lille sovnet ikke oppi vognen sin. Jeg tok den ene i hånden og grep tak i vognen med den andre. Da foreldrene dro avgårde for å løpe konkurranse - startet jeg min egen. Den het: Hvordan komme oss bort på banen?

Det første som skjedde var at jeg oppdaget at de ikke har heis på toppen av senteret. Vi måtte gå rundt. Vi klarte det, altså. Da vi fant heisen skulle det vise seg at det var den tregeste på denne siden av byen. Da den til slutt kom - var den full. Så vi prøvde igjen. Denne gangen med hell. Vi durte inn i butikken. Da kom jeg plutselig på at treåringer ikke har så veldig lange bein og at de dessuten er meget nysgjerrige vesener.

Jeg fikk hanket ham inn. Jeg fikk den minste til å sove. Vi fikk handlet alt vi skulle, men da vi hadde kommet utenfor senteret hadde vi brukt ganske mange flere minutter enn de få jeg så for meg.

Veien til banen var ikke så altfor lang. Ikke er den så interessant heller. For meg.
Treåringen hadde store øyne mange ganger i løpet av turen. Vi så snurrebiler (betongbiler), gaffeltrucker og andre lastebiler. Faktisk finnes det mange maur også på steinene som må balanseres på. Den grå og kjedelige veien til banen var helt super i treåringens øyne.

Jeg sendte en melding til lekedaten og beklaget. Etter to og en halv time var jeg endelig på plass. Kun en og en halv time etter planen. Vi måtte le av det hele. Jeg er rett og slett helt utdatert på småbarn.
Helt ærlig trodde jeg at jeg hadde tatt hardt i med en time. Det ville jo bare ta noen minutter?

Dagen ble uansett fin og jeg tror de fikk mat og drikke nok. Yngste krapylet fikk til og med seg en ny bleie før skaperne dukket opp igjen. En hektisk, men deilig påminnelse om hva som har vært. Skjønner livet mitt er på en helt annen plass enn den gang da. Jeg låner dem gjerne igjen!

Faktisk har hele helgen vært helt strålende. Det er deilig når livet våkner igjen. For det er sånn det kjennes. Etter en dvale som har vart akkurat så lenge som den måtte er det godt å kjenne på ordentlig glede!

Det var en gang et menneske

Vibeke Flesland Havre satt i en bod under festpillene i 2014 og samlet inn historier fra ulike mennesker. De som ønsket kunne få bli vurdert for teaterprosjektet Folkets festspillscene. 

Jeg har fulgt med på prosessen en stund og var veldig spent. Ville det fungere? Alle mennesker har sine historier. På godt og vondt. Hvor sterkt kunne dette bli? Hva kom de til å fokusere på? 

Sjelden har jeg vært så spent før en forstilling. 

Jeg forstod det veldig raskt. Dette kom til å bli en heftig time. Og det ble det. Heldigvis var det helt riktig balanse mellom det triste,  mørke og det muntre, glade. Krydret med minner fra barndom og drømmer ble dette bare helt fantastisk. Hadde de trykket mer på de "vonde" knappene - hadde jeg grått absolutt hele tiden. Det slapp jeg heldigvis.

Jeg møtte meg selv. Hørte mine egne tanker og ord fra scenen. Gjenopplevde små glimt av smerte og glede som har dukket opp gjennom livet. Ensomhet. Sorg. Lengsel. Galskap og boblende glede. Jeg ville ikke at det skulle slutte. Samtidig som det var så intenst at det nesten ikke var til å holde ut. 

Bildet er fra en artikkel i BA

Det var en nerve gjennom hele stykket som traff meg midt i hjertet. Noe så brutalt ekte har jeg aldri sett før. Det var virkelighet og vi fikk det sammensydd på en helt unik måte. Modige historiefortellere og en modig regissør. Jeg bøyer meg i både støv og hatter. 

De gode teateropplevelsene  stod i kø på denne dagen. Fri i Nygårdsparken var også et glitrende stykke. Publikum betraktet stykket i fugleperspektiv med dinglende bein og regn-ponchoer over beina. Handlingen utspant seg i en park og vi fikk følge ulike mennesker på ulike steder i livet - her også. Kul scene og kult konsept. 

To teaterstykker på en dag og begge var langt over gjennomsnittet tilfredsstillende teater. Jeg var nærmest euforisk. Resten av kvelden sprudlet vi og boblet i takt med cavaen. 

Sterke farger

I går hadde dagen sterke farger. Dagen var sånn da jeg våknet. Jeg stod opp og vekket det eneste frøet som fremdeles bor hjemme. Hun våknet og jeg hørte det med en gang. Denne dagen var en god en. Til 17. mai hadde jeg ryddet og fikset så masse at det eneste jeg behøvde å gjøre var å sette på en maskin med klær og ta oppvasken. Oppvasken bestod bare av noen få ting. Det var gjort i en fei.

Frøet spratt etterhvert opp og dro avgårde med bussen. Hun skulle på seiltur og var munter og lett i stemmen da jeg snakket med henne. Jeg gjorde meg klar og dro selv avgårde med en litt senere buss.
Det er rart med sånne dager. De kjennes så myke ut. Myke og ekte og mer virkelige. Som du har kommet på en eller annen bane som fører deg gjennom dagen med en letthet som hos oss ikke for tiden er vanlig.

Jeg gikk av bussen og rakk selvsagt bybanen med en gang. Ingen ventetid. Ingen ventetid hos legen heller. Bare flyt. Alt gikk som det skulle. Rundt meg var alt klart. Konturene av alt var skarpere. Ansiktene var tydelige. De smilte. En utrolig befriende følelse. Som om noen hadde tatt bort hånden de bruker for å holde meg nede. Denne noen som er ingen, men som føles veldig. Denne noen som er ingen som har verdens største og tyngste hender som ligger rundt hodet mitt på andre dager som ikke er like klare.

Jeg var på jobb. Fargene var fremdeles klare. Flyten bare fortsatte. Jeg så vennligheten. Følte meg med i et fellesskap. Som en av dem. Som en av oss. Konsentrasjonen holdt lenger enn jeg hadde forventet. Fargene fløt ikke utover.

Etter jobb løp jeg. Lenge og langt. Mestringen var stor. Fargene ble enda sterkere. Den lysegrønne våren skrek mot meg. Ikke i sjokk eller kaos, men i håp. Det traff meg rett i hjertet.

Frøet møtte meg i døren hjemme. Hun strålte. Snakket på inn- og utpust. Ville spille spill. Fant frem varme klær til sin frosne, stolte og gjennomvåte mor. Varmet meg mer enn hun noen gang vil forstå.

Helt frem til jeg faktisk måtte be om å legge meg lyste fargene på denne helt spesielle måten. Mer virkelig enn jeg har opplevd på lenge. Da jeg spurte frøet om hun forstod hva jeg mente med det, svarte hun ja.

Det kjennes ut som at vi begge er på rett vei.

Utenfor komfortsonen

For en ukes tid siden ble jeg utfordret til å løpe Knarvikmilen i september. Allerede før dette hadde jeg begynt å leke med tanken på halvmaraton til neste år. Det gjorde at Knarvikmilen nesten hørtes kort ut. Kombinasjonen av dette, pluss min merkelige trang til å hive meg på utfordringer førte til at den milen faktisk skal løpes til høsten. Av meg.

For mange er det sikkert lett som en plett. For meg kjennes det litt ut som når man har gått ut på et stupebrett og egentlig ikke våger hoppe. Man kan liksom ikke gå tilbake, men samtidig kan man liksom ikke hoppe heller. Følelsen når du da til slutt hopper er fantastisk. Satser på at det muligens blir litt sånn når jeg kommer i mål. For nå er det ikke noe annet alternativ enn det.

Min umiddelbare følelse for hele greien var redsel. Så da vi skulle avtale treningstider bekjente jeg min frykt med en gang.

-Jeg er redd.

Responsen var god. Den inneholdt alt fra latter til trøstende og støttende ord.

I dag var dagen kommet. Jeg kom trillende i min lille røde bil. Strengt tatt trillet vel den lille røde bilen med meg i, men det var ikke poenget her. Jentene stod klare og utfordreren til hele greien lo godt da hun fortalte at vi hadde fått navn på gruppen:

Jeg kjente at dette gjorde godt allerede før vi hadde løpt en eneste meter. En latter forlenger livet. Trening fører til mer latter . Det må jo bare bli bra?

Skal jeg være helt ærlig tror jeg ikke at jeg noen gang i verden har løpt så langt som jeg gjorde i dag. 7 km i strekk. Det gikk ikke fort, men det gikk. Til sammen ble det 7,25 km, men etter det bikket det magiske tallet var det over. Jeg kjenner at det betyr at dette går, om ikke lett som en plett, så i alle fall lettere enn jeg først hadde trodd. Vi er i gang!

Overdose av inntrykk

Det er rart å tenke på at dette var utsikten min i morges. Akkurat nå kjennes det nesten ut som en drøm. Mulig det er fordi jeg er helt gjennomsliten av inntrykk og trakking i byen proppfull av historie. Haken har falt så mange ganger i bakken at det er merkelig at jeg i det hele tatt har kunnet tygge maten min. Det har jeg forøvrig klart. Jeg har tygget masse vidunderlig mat og drukket masse nydelig vin. 

Jeg ville på ingen måte hjem i dag. 

Gatene i Roma skulle jeg veldig gjerne studert veldig 

mye lenger enn en langhelg.

Været har vært nydelig. 

Reiseselskapet har vært fantastisk.

Opplevelsene har vært fantastisk.

Her er Marcus Arelius-søylen på Piazza Colonna.

 Pantheon. 

Vi lurte litt på hvor vannet ble av når det regner

 - uten at vi ble helt kloke på akkurat det. 

 Reiselederen tok jobben alvorlig. 

Her samles vi for å studere opprinnelsen til 

duckfacefeberen som herjer i sosiale medier. 

Eller eventuelt Fontana Dei Quattro Fiumi.

Vi har vært innom Vatikanet.

 Den ukjente soldats grav og den evigbrennende fakkel har vi sett.

 Magi har vi hatt med.

Utsikt mot Colosseum. Måken på bildet likte seg godt 

som fotoobjekt og er nok nå kjent i hele verden. 

 Colosseum. Jeg er imponert, månebedotten og overveldet.

 Har lært masse jeg ikke visste fra før!

Utenom dette har vi gått forbi Tiberøya, tent lys i en kirke jeg ikke husker hva heter og sett på restene etter Circus Maximus. Det var I Circus Maximus henrettelsene i hovedsak foregikk. De fleste kristne som led martyrdøden - ble drept der.  Ikke i Colosseum. Vi har sett på obelisker og parker og mennesker. Vi har gjort mye mer og, men hodet mitt har ikke klart å sortere alt ennå.

Vi har hatt champagnefrokost, spist gode middager og ledd masse. Den italienske isen er nesten verdt et blogginnlegg for seg selv. Så god er den, nemlig. Vi har blitt solbrente og klokere. Dessuten tror jeg vi har blitt mer rutinerte på tur. Alle var klar før tiden i dag morges. Faktisk ble vi ganske så overrasket av akkurat det. Kanskje kjennes det hele ut som en drøm. Det får så være. Den var uansett veldig god. Jeg kjenner jeg kan leve en stund på opplevelsene av dette og anbefaler Roma fra bunnen av mitt hjertet!