3. desember: Endelig kan jeg slenge beina på bordet!

Den harde husmorferieuken er over og hverdagshelgen kan endelig komme. Jeg har høye planer om beina  godt plantet innenfor leilighetens 63 små kvadratmetere uten noe som helst form for krav og sosialisering. Sånn bortsett fra å skrive dette innlegget, da. Det for være akkurat passelig nok bruk av hjernen for denne kvelden. Ikke det at denne aftenen ser ut til å bli spesielt gammel for mitt vedkommende. Sånn er det å leke supermenneske og leve tre ganger så mye på tre dager som jeg pleier på tre uker. 

I dag morges da jeg stod i tolv minus og skrapte bilen mens jeg angrer på at vi faktisk ikke byttet til garasje i sommer, slo det meg. Jeg skal bare være seks dager på jobb før det blir juleferie. Hvordan i alle dager skal jeg da få vært julete nok på jobb før ferien kommer flaksende? Nå er det muligens noen som tror jeg skal ha ferie tidlig i år. Sånn er det dessverre ikke. Før jeg kommer så langt skal jeg først på en studiesamling i Sogndal noen dager før jeg i uke 50 skal ha en firedagers hjemmeeksamen. Det krøller seg innvendig av tanken, men jeg ser samtidig utrolig frem til å kunne ta skikkelig fortjent ferie når det hele er over. 

Vel fremme på jobb hadde jeg fredagspyntet meg i kjole og tatt på meg hodepynt som passer seg i adventstid blant masse små og store knotter. Etter en sånn omtrentlig fredelig lesestund fikk vi gleden av å være på adventsforestillingen til 2.trinn på skolen. De smeltet hjerter og lokket frem tårer med sitt bedårende og ferske møte med publikum. Sånne øyeblikk samler jeg på. Ikke mange har så verdifulle opplevelser innbakt i arbeidsdagen sin. På kontoret glitret julestjernen som vaktmesteren har hjulpet meg å henge opp og neste uke er planlagt. Bedre kan det vel ikke bli? 

God helg til dere! 

2.desember: Husmorferie!

I går ble det møte i ungdomsskolereunion-klubben. Vi ante ikke engang at den eksisterte, men det gjorde den visst. 

Min meget gode venninne fra hjembyen har toget hele veien fra regnbyen og over til tigerstaden. Hun har en aldri så liten husmorferie og det settes stor pris på! 

På tirsdag var vi på fantastisk konsert med Endre Olsen og de andre. Han har jeg vært på uendelig mange konserter med og blir like happy hver gang det klaffer. En sommer for noen år siden dukket han opp i Stavanger der vi tilfeldigvis hadde lagt årets jentetur. Her frelste han fruen fra regnbyen og hun har siden hørt på Bøttevis med blått  i bilen sin. Om du ikke har hørt den så anbefaler jeg veldig å forsøke det! 

I går hadde vi minijulebord med den tilreisende fra paraplybyen og min andre veldig gode venninne som bor her i nærheten av meg. Hun er forøvrig også fra den våte byen men har levd rimelig mange år her hvor solen skinner litt mer. Til felles har vi tre år på ungdomsskolen vi var ferdig med for et par år siden. 

Det ble et vellykket og produktivt møte og skal definitivt gjentas så snart som mulig. Sammen spikret vi reunionsdato for neste år der vi skal prøve å samle hele gjengen fra tenåringstiden igjen. Det har blitt gjort en gang før, men vi klarer ikke helt å huske når det egentlig var. 

I dag er det fremdeles husmorferie for den tilreisende og jeg er den som begynner å bli skikkelig sliten. Bare en dag igjen på jobb nå før hun sitter på toget og jeg kan slenge beina på bordet

1. desember: Englene synger høyt i sky

Englene stod i alle fall veldig fint utenfor jobben min i dag. Med tente fakler, store smil, nisseluer og pepperkaker stod de og pusset glorien og vingene sine som seg hør og bør på første dagen i desember. Musikken strømmet høyt ut fra høytalerne og fortalte meg om engler i sky og at vi aldri er helt forlatt. Det kjentes overraskende greit. Jeg er klar for desember. Selv om den også inneholder eksamen. 

Julestjernen på kontoret mangler en spiker å henge i, men målet er at det skal få glitre litt i vinduet så snart som mulig. Øredobbene i min andre egne julekalender er på og humøret er på topp. 

I år har jeg lett etter en julekalender jeg skulle kjøpe, men har endt opp med at jeg ikke fant noe jeg ville ha. Jeg kjenner jeg ikke kan kjøpe masse greier bare for å kjøpe. Ingrediensene i luksuskalenderen fra i fjor er ennå ikke oppbrukt og det må da indikere at jeg ikke behøvde det? Jeg kan dessverre heller ikke hive i meg sukker hver eneste morgen selv om jeg aller helst skulle ønske det. 

Min mann tok ansvar og kjøpte en flaxkalender til meg. Er jeg riktig flaksen kan jeg bli rimelig rik av det! Jeg har også ønsket meg pakkekalender av ham, men forstår at det kanskje ikke fungerer helt sånn. Om man skal få pakkekalender er det vel en fordel om den som skal gi er litt giret på det. 

For min del er jeg spent på om jeg klarer å lage luker til hver eneste dag i denne desemberen. Jeg skriver mindre og mindre uten at jeg helt vet hvorfor. Håper på mye inspirasjon til videre skriverier og at noen faktisk leser tankene jeg prøver å systematisere. 

Ha en strålende dag! 

Allehelgensdag

Jeg tenkte ikke over at det var allehelgensdag i dag da jeg fikk spørsmålet om å være med en tur for å ordne litt på graven til min gode venninnes mor. Etter å ha tilbrakt et døgn sammen uten unger og menn fant vi ut at litt luft ville være godt. Hun hørte graven rope på henne og pakket sekken med spade, lys og lykt. Jeg ville gjerne være med. 

Det er så altfor sjeldent jeg får besøkt min egen mamma sin grav og jeg tenkte jeg kunne besøke henne i tankene mens vi fysisk var på en av Oslos gravplasser. Jeg må minnes mamma på andre måter enn fysiske besøk når hun ligger nøyaktig 311,9 km i luftlinje fra meg. Derfor henter jeg henne frem når jeg behøver det. Det er gjort på et øyeblikk og gjør at hun er med meg i det meste jeg gjør. 

Da vi kom til gravplassen var det uvanlig mye folk og vi forstod plutselig hvilken dag det var. Allehelgensdag. Det kjennes nesten litt andektig. Graven ble ordnet og lyset ble tent. Det var en fin stund. Minnene dukket frem og gjorde dagen enda mer verdifull enn den allerede var.

Da jeg satt på banen hjem dukket Trygve Skau sitt dikt opp på Facebook og jeg synes det passet så godt til alle oss som savner noen i dag. 

MINNET DITT

Og nå er det stille 

for alle de andre lydene enn dine 

er de eneste som er igjen her 

og hendene vi holder hverandre med 

de holder egentlig deg 

og det tror jeg du vet 

hva har vi nå da

jo 

vi har minnet ditt og vi pakker det inn i silkepapir 

putter det i lomma 

og har det med på fest på eksamen 

på tur hjem med trikken på butikken 

til tannlegen og til tante og onkel 

det er et bra minne å ha med 

hvor enn det skulle være 

for hvor skulle du ellers være enn her sammen med oss for det er du uansett om du er her eller der 

så god tur hils de andre så sees vi 

også finner du ikke på noe tull der oppe ikke sant 

for da klemmer jeg litt ekstra hardt på minnet ditt 

jeg bare sier det 

for da klemmer jeg litt ekstra hardt på minnet ditt

Trygve Skau

Ta vare på hverandre ❤️

Klar, ferdig, gå!

Da var jeg helt plutselig der igjen. Ferien er ugjenkallelig over og et helt nytt skoleår skal planlegges og pusses før elevene kommer neste uke. Det har vært en nydelig ferie fylt med masse mennesker samt nye og gamle steder. Vi har bodd hos venner og familie, sovet i telt og på hotell. Været har vært hyggelig så langt jeg kan huske og latteren har sittet løst. Denne ferien har jeg hatt en ro i meg som jeg ikke har hatt før og den håper jeg at jeg får med meg inn i det som står for døren. I år skal ikke bare jobbe men også studere. Jeg er spent men veldig klar for nye utfordringer. Dette blir bra. 

Klar, ferdig, gå!

 

Regnbuetradisjon!

Det er ganske lenge siden den eldste knotten begynte å snakke om oldemor sine regnbuesokker. Alle i familien har dem. Noen strikket av oldemor/mormor og noen av en av de fine svarte gamle tantene. De har begge måttet legge strikkepinnene fra seg av ulike grunner. 

Min datter, oldebarnet, synes det var trist om ingen ville føre tradisjonen videre og hadde så smått begynt å tenke på at hun ville gjøre det. Jeg ble så tent på idéen at jeg kastet meg med. Mulig jeg ble litt ivrig for det tok ikke mange dagene før jeg hadde bestilt en garnpakke fra Hillesvåg garnfabrikk. 

Det hører nemlig med til historien at mormor solgte sitt design til nettopp dem og fikk et kilo med garn i betaling. Ganske kult å åpne pakken og se navnet hennes som designer. Fra den originale regnbuesokken finnes det nå 8 andre fargevarianter. Jeg kjenner jeg er ordentlig stolt. 

Jeg har knotet og styrt på, men jeg har fått det til!  På veien mot målet fant jeg enda en svart gammel tante som fremdeles strikker dem. Min eldste har fått en pakke i posten og har i tillegg funnet på sin helt egne fargevariant. Det føles godt å ha et prosjekt! 

Mormor har stikket opp og ned og i mente hele mitt liv. Det var henne jeg lærte å strikke av. Lukker jeg øynene kan jeg høre strikkepinnene klirre i rytmiske mønster. For en ro og for en trygghet hun har vist meg. I strikkingen av mitt aller første par med hennes sokker kjente jeg på akkurat det. 

Jeg er glad for å være med på å føre en vakker tradisjon videre. Takk for alt du lærte meg, mormor og takk for idéen, frøken fryd! 

Den fyrste song

I dag hadde jeg laget til en musikkoppgave til hjemmeskolen der elevene skulle finne sanger fra barndommen sin. Nå er de jo i barndommen fremdeles, men jeg mener de sangene man husker fra de tidlige barneår. De som man kan utenat uten å tenke over det. Eksempler kan være: 

«Bæ bæ, lille lam»

«Mikkel Rev»

«Blomster små»

Det kom ganske mange ulike kjente og kjære barnesanger og plutselig ramlet det inn en som jeg husker spesielt godt fra jeg var liten.

Det bor en baker i Østre Aker

Det bor en baker i Østre Aker. 

Han baker kringler og julekaker. 

Han baker store, han baker små, 

han baker noen med sukker på.

Og i hans vindu står rare saker, 

tenk hester, griser og pepperkaker. 

Og har du penger, så kan du få, 

og har du ikke, så kan du gå.🧑‍🍳

Jeg ble helt nostalgisk og kjente sangminnene strømmet på. Denne hører jeg mamma synge inni hodet mitt. Det er ganske hyggelig når jeg ikke har hørt stemmen hennes på evigheter. 

I løpet av dagen snakket jeg med den yngste avleggeren min og spurte om hun husket noen spesielle sanger fra hun var et lite kryp. Til moderens store skuffelse gjorde hun ikke det. Sikkert fordi jeg sang så sinnsykt mange forskjellige som den gladiåsyngemammaen jeg er. Jeg har sunget alle steder de har vært. Til alle døgnets tider og i alle sjangre. Gjerne ikke så mystisk at hun ikke husket det. 

Den yngste hadde et langt repertoar som skulle synges før hun var klar for soving.  Jeg husker godt sovemedisinsangen. Jeg prøvde meg innimellom for å få henne til å sovne litt raskere, men ble hurtig avbrutt. Den kunne bare synges om hun var helt klar for søvnen. Da tok hun ut smukken og sa: Nå mamma. Nå kan du synge den. Hun klarte nemlig ikke holde seg våken til tonene fra «Den fyrste song» av Per Sivle. Da gled øyelokkene igjen om hun forsvant inn i drømmmeland. Det er forøvrig en av de aller vakreste sangene jeg vet om.

Den fyrste song

Den fyrste song eg høyra fekk,

Var mor sin song ved vogga;

Dei mjuke ord til hjarta gjekk,

Dei kunde gråten stogga

Dei sulla meg so underleg,

So stilt og mjukt te sova;

Dei synte meg ein fager veg

Opp frå vår vesle stova

Den vegen ser eg enno tidt,

Når eg fær auga kvila;

Der stend ein engel, smiler blidt,

Som berre ei kan smila

Og når eg sliten trøytnar av

I strid mot alt som veilar,

Eg høyrer stilt frå mor si grav

Den song som all ting heilar