Hørte jeg skål?

I går hadde mamma bursdag. Hun skulle ha reist 68 ganger rundt solen, men rakk bare 46 av dem. På morgenen i den veldig grønne bilen vår som var på vei til jobb, dukket en av mamma sine favorittsanger opp. "It's raining man". Jeg husker den sangen på full guffe hjemme da jeg var liten. Det skjedde ikke ofte. Mamma var ikke så opptatt av musikk. Ikke at den skulle spilles høyt i alle fall. Denne gjorde hun det med og dermed føltes hun så nær da musikken strømmet ut av bilhøytalerne i går morges. 

Selv om det snart utrolig nok har gått 22 år siden mamma dro til plassen vi ikke vet noe om, savner jeg henne dypt og inderlig. Det vet jeg flere gjør. 

Heldigvis sitter vi noen igjen og tar oss av feiringen hun ikke kan organisere selv. I går foregikk den i den digitale verden. På ulike kanter i landet samlet vi en tropp og hadde kafe og feiret med kake og vin. Vi mimret og bablet og var sammen. Selv om det var via skjermer. En fin bukett av dem mamma var glad i. Inkludert den yngste avleggeren som mamma aldri rakk å treffe, men som hun elsket at var på vei. 

I dag ringte en tante og mimret om en annen sang mamma elsket. Det var "Girls just want to have fun". Jeg tenker det sier litt om mamma. Hun var det futt i og liv i. Selv om livet ikke akkurat behandlet henne som hun fortjente holdt hun humøret oppe og livsgnisten levende. 

Takk for alt du var! 

Her får den eldste grøt for første gang av mormor. 

Tenn lys!

Det er mørkt. Det er virkelig mørkt. Det er den mørkeste tida. Jeg får klump i halsen av bare å tenke på sangen med samme navnet. Nå aner ikke jeg når den er skrevet og hvilket mørke de beskriver, men den rører meg dypt. Samtidig gir den meg håp om at alt ikke står fast, men er i stadig bevegelse. Det trenger vi nå. Om jeg ikke skal snakke på vegne av alle så trenger jeg det i hvert fall. Jeg trenger håp og jeg trenger å vite at det går bra. Sannheten er at man vet ikke helt når dette skjer og hvordan ting egentlig blir. I den ubestemt lange ventetiden er det viktig å gjøre ting man vet kan gjøre ting bedre.

Her kan dere høre "Den mørkeste tida" om dere følte trangen til det. :-) 

https://music.youtube.com/watch?v=fQOn9IcnAOY&feature=share

På samme måte som regnbuene dukket opp rundt i verden i vår håper jeg nå at det tennes lys i hvert et vindu. Jeg har lest noen kommentarer i et kommentarfelt(jada, jeg veet at jeg ikke bør lese dem). Noen spurte hyggelig om råd til å få adventstjernen til å henge rett. Denne personen ble kritisert opp og ned og i mente fordi hun startet pyntingen for tidlig. Jeg er så lei av troll og hekser som hele tiden skal kritisere andre og fortelle dem hva de bør og ikke bør gjøre. Kan vi ikke bare være litt greie? Er det så vanskelig? Det irriterte meg så kraftig at vi sporenstreks gikk til innkjøp av lys til mer enn alle vinduer og kriker og kroker i leiligheten. Alt er hengt opp og lyser opp både det ene og det andre i livet.  Det er det minste vi kan gjøre for hverandre. 

Det er på tide å lyse opp den mørkeste julen vi har hatt så lenge jeg har levd. Den starter nå og varer for min del sannsynligvis til påske! 

Nytt lys tent i øynene

Det er vel ingen hemmelighet at det siste halve året har vært en ganske kronglete tid. Faktisk har det gått mer enn et halvt år siden viruset veltet verden og det gir seg tydeligvis aldri. Jeg har vært redd, kjent på ensomhet, savn og samtidig følt tilhørighet. En merkelig tid. Jeg har giftet meg og er helt overbevist om at det var lurt å ha en så god greie for å bryte opp alt det andre rælet dette året har avdekket. 

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har snakket med mine avleggere og sagt: «Jeg lover, det BLIR bedre.» Innimellom har jeg lurt på om det egentlig var sant. Alt det normale var plutselig borte og jobb og studier ble utfordrende og faktisk forsvant helt. For første gang behøvde den eldste økonomisk hjelp og det satt veldig langt inne for den meget selvstendige frøkenen. Jeg på den annen side, var så glad for at jeg kunne hjelpe. At jeg fantes. Min mamma gjorde ikke det når mine kriser oppstod. 

Ting begynte å se litt lysere ut da den yngste helt plutselig ble kjæresteløs og ting ble mørkt igjen. Hun måtte pakke seg ut av sitt eget liv og flytte hjem på pikerommet. Det var vondt å være i feil by da hjertet hennes brast. Heldigvis la hun seg på vingene og fløy hit ganske raskt etterpå, sånn at jeg fikk lappet henne litt sammen. Da hun kom virket hun slett ikke så hjerteknust som jeg hadde trodd. Etter en uke var den skadeskutte plutselig klar for verden. Ny skoleplass. Ny jobb. Og nytt lys tent i øynene. 

Den eldste har fått jobb på en skole der hun stortrives og jeg skal synge konsert på onsdag. For jeg har nemlig endelig begynt i kor! Viruset får bare styre på. Vi kan ikke sette livet på pause lengre. Med god avstand og rene hender kan visst livet leves også. Nå ER ting bedre og det gjør meg så glad! 

Ha en strålende søndagskveld! 

Avslørt av Vipps!

Planen var god. Den var god men på ingen måte veldig gjennomtenkt. Meget mulig vi var litt kjapp i avtrekkeren. Det er ikke noe vi er skrekkelig kjent for, men denne gangen var vi rett og slett det. Likevel er jeg glad for at det ble akkurat sånn.

I den mest dramatiske perioden av virusinntogingen ble vi grepet av et intenst ønske om å være gift. Datoen var satt til 26.06.21. Det er da lokalet er leid og bryllupsfesten skal være. Akkurat i mars var det altfor lenge til.

Derfor grep vi livet og kjærligheten og overrasket oss selv såpass at vi bestemte oss for å gifte oss nøyaktig ett år før alle andre trodde vi skulle det. 26 06.20 ble vi mann og kone. Vi hadde en liten markering med en bittelitenliten gjeng, men fant ut at vi skulle holde det hemmelig for resten av verden.

Det gikk bra helt til min fetter sin kone skulle vippse penger for en shorts jeg skulle kjøpe til henne i Oslo. Etter noen minutter kom det en sms: "Har du giftet deg allerede, eller?"

Jeg ble svett og hvit og alt på en gang. Tankene flakset og jeg prøvde febrilsk å forstå hvordan hun visste det. Til slutt måtte jeg svare som sant var. Jeg hadde giftet meg, men at det skulle være hemmelig.

Det viste seg at navnet mitt var endret på Vipps. Da fikk vi oss en god latter. Vi forstod at hemmeligheten umulig kunne holdes på og nå kan vi endelig si det høyt til alle!

VI HAR GIFTET OSS!

(For dem som nå er bekymret for at de går glipp av en bryllupsfest. Fortvil ikke. Den er neste år!😂)

Plutselig sa det pang!

I dag var det den aller siste dagen på jobb før skoleferie.  Siden jeg har jobbet hjemmefra i hele vår blir overgangen litt annerledes enn tidligere år. Heldigvis har jeg fått være ute med elevene noen ganger denne uken og fått sagt god sommer og ikke gitt dem klemmene jeg ville. Når vi er innom det temaet så vil jeg si at luftklemmer fungerer skikkelig dårlig. De virker i grunnen ikke i det hele tatt. Jeg gleder meg stort til klemming lar seg gjøre igjen!

Siden samboeren skulle på et møte i Sandvika i dag, kunne han svippe meg opp på jobb. Jeg tar for tiden ikke offentlig transport så her måtte vi finne andre løsninger for transportering hjem. Sykkelen min ble løsningen. Flott det!

Jeg var med elever og kollegaer ute noen timer før jeg hentet sykkelen og fartet avgårde. Veien fra jobb og hjem er ikke noe tullevei. Jeg må sykle over Øvre Toppenhaug som er akkurat så mye på en haug og topp og oppe som den høres. I 30 varmegrader er det ikke noe å trakte etter og jeg angret på sykkellaget. Svetten silte og munnen var knusktørr. Innimellom måtte jeg gå av sykkelen. Jeg dro den etter meg med tungen ca nede på tærne. Helt plutselig var jeg øverst og så enden av marerittet og klarte til og med å rulle inn tungen.

Endelig kunne jeg bare trille avgårde med vinden i håret (under hjelmen). Livet smilte og det gjorde jammen jeg også. Nå var det bare 20 minutter med fryd og gammen foran meg. Den grusomme etappen var over. Plutselig smalt det. Hva skjedde? Dekket ble flatt som en pannekake. Luften forsvant fra dekket og fra Svensson som akkurat hadde hatt  tidenes oppsig. Like flate trillet vi videre på veien som med ett var blitt skrekkelig lang.

Jeg trakk pusten helt ned i magen noen ganger. Så fant jeg ut at det var helt greit. Jeg hadde verdens beste tid, sommerferieavspasering, fine avslutningsgaver og blomster i sekken, syden hjemme og fremdeles vann på flasken. Kan man egentlig klage da?

Min kanskje litt utypiske flaks gjorde at samboeren tilfeldigvis var ferdig på møte akkurat da det smalt. Han hentet meg og sykkelen nesten på veien og fikk droppet oss av hjemme. I bilen lå en ferdigsmurt wrap som han tilbød meg til lunsj og jeg fikk en suss før han fartet tilbake dit han skulle.

Hva kan man si?
Jeg tenker vi sier at livet er herlig!
God helg til alle og god sommeravspaseringsferie for dem av dere som er lærere!

I dag er selve dagen!

Da jeg våknet i dag hadde jeg flere tanker i hodet, samtidig. Det skjer rett som det er. Faktisk! I dag er dagen for den årlige jenteturen. I kveld skulle jeg sittet på et fly til nydelige Stavanger, men det gjør jeg altså ikke. Turen er i og for seg ikke avlyst, bare flyttet. På grunn av stor usikkerhet og andre viruspåvirkede greier blir jeg hjemme. Jeg kjente litt på det. Pustet en gang eller to helt ned i magen og tenkte at det kommer en ny vår med nye muligheter til neste år.

Den andre underliggende og murrende tanken som påvirket meg i dag var at den eldste avleggeren skulle ha sin aller siste eksamen. I dag skulle det skje. Frøken fryd skulle bli ferdigutdannet lærer!

Jeg vekket henne med høy og sannsynligvis ganske irriterende toner.

«Nå skal drømmene få slippe fri, for idag er selve dagen
Og Knutsen går med nervene i spenn!» 

Knudsen og Ludviksen på full guffe.

Hun lot seg vekke og jeg tror hun også et øyeblikk der lot seg rive med. Det var jo dagen! Dette var dagen da mange år med blod svette og tårer skulle være over. Gudene må vite at dette ikke har vært noe enkelt løp. Hjerneslag og andre papirslag, tungrodde systemer og andre rare tilfeldigheter har gjort dette ekstra tøft. Det gjør meg til gjengjeld ekstra stolt! 

Da klokken ble halv to i dag fikk jeg meldingen. Hun var ferdig. 

Sammen med det yngste frøet hadde vi planlagt følgende: 

Flaggheising og sprudlevann. I hver vår kommune, alle tre.

En meget god venninne av den ferske lærerinnen, som også hadde samme eksamen, holdt fortet mens den ferdige læreren løp ned på oppdraget fra mor. Her måtte spruddel til!  Det skulle vise seg at sånt har man ikke kaldt på polet. Dermed, fullt fortjent, ble det champagne i dag. De drakk sjampis der, den yngste og en venninne skålte i øl hjemme hos seg og jeg her. Langt fra hverandre, men likevel så nær. 

Da jeg avsluttet min utdanning, flagget nabolaget for meg. Jeg skålte med et lite glassspruddel mot mamma og pappa i himmelen. Jeg glemmer det aldri.

For meg ble det derfor ekstra viktig at jeg kunne være med på feiringen så godt som jeg kunne, siden jeg faktisk er på denne siden av livet! Dette er en viktig merkedag i livet! 

Nå har hun dratt til byen. Hun skulle møte sin stemor. Verdens beste, sådan! Hjertet mitt holder på å sprekke av glede over dette. Selv om jeg skulle ønske jeg var der, er dette virkelig et godt alternativ. Håper de koser seg glugg. Jeg vet at bonusmor er akkurat like stolt som meg! 

Jeg er så glad at det til og med er greit at jeg ikke er på jentetur! 

Håper dere får en strålende pinsehelg. ❤️

Vaskeekte post!

Hver dag lurer jeg på om det er noe i postkassen. Jeg aner overhodet ikke hva jeg venter på. Kanskje jeg venter på selve svaret på alt? Jeg vet ikke. Det er veldig sjelden noe i postkassen. Likevel lurer jeg på hva som finnes inni den lille boksen hver eneste dag det er håp om at noe post ramler nedi der.  Mandag, tirsdag, onsdag, torsdag og fredag.

I dag på en helt vanlig torsdag ramlet et brev helt ned på bakken da kassen åpnet seg.
En regnbue dukket frem og jeg forstod at dette var ekte post! For en tid tilbake sendte jeg ut brev til diverse små og halvstore troll. Jeg koste meg med dem. Skrev tilpasset dem alle. Klistremerker jeg tenkte de ville like ble satt på og digitale frimerker ble skrevet på i høyre hjørne. (Ja, det er sant! Man kan kjøpe frimerker slik nå! Hilsen en som ikke har skrevet brev på lenge.)

Denne frøkenen vet at jeg elsker frosker. 💚

Jeg postet dem og ventet i en evighet på at de skulle komme frem. Posten har aldri gått så sakte. Tydelig preget av det berømte og upopulære viruset. Til slutt kom brevene frem. I litt forskjellig rekkefølge. Jeg ble lykkelig over at mottakerne ble så glad! Da var liksom målet mitt nådd. Jeg hadde gledet barn som kanskje aldri hadde fått et brev i sitt liv.

Det jeg ikke tok med i beregningen var at det kunne hende jeg fikk svar. Følelsen av å få ekte post er helt uslåelig og bør testes ut av alle. Tipset mitt er å være den som starter. Man får nemlig ofte svar!
I dag fikk jeg brev nummer to. Helt uventet. Like lykkelig som da jeg fikk brev nummer en. Jeg er sikker på dere også kjenner noen knotter som aldri har fått post i sitt liv. Eller noen dere er glad i og ikke snakker med så mye lenger. Gjør det! Skriv et brev!

Og det visste jammen lillebroren også! Ble helt rørt av å få plaster.
Skal passe godt på dem i tilfelle rottefelle!