Søskenkjærlighet

Det er lørdag. Det er morgen og jeg er helt alene med kaffekoppen min. Egentlig skulle yngste avleggeren min sovet godt i sengen sin og jeg skulle brukt tid på å få henne opp. Mor skal på tur og hun på overnattingsbesøk. I steden sitter jeg her helt for meg selv med en ganske merkelig følelse. Den yngste avleggeren min er nemlig allerede på overnatting på helt eget initiativ. Den eldste avleggeren har nemlig plantet seg et annet sted og den yngste MÅTTE reise dit allerede i går. Det er snodig. Den eldste har sin egen stue, sitt eget bad og sin egen husleie å betale. Postkasse med hennes navn på og må nå handle alle matvarene sine selv. Hun bor ikke lenger her hos oss.

Det ER merkelig.

Nå er mine frøkner samlet. Uten meg. På en helt annen plass. De er samlet fordi de er glade i hverandre og har savnet hverandres selskap. Den yngste har aldri pakket sekken sin så fort og vært SÅ klar for å reise noen plass. Gleden hoppet rundt i hele kroppen hennes da storesøsteren sa ja til at hun kunne komme i går. Jeg merker dette gjør meg uendelig glad. Det er ikke selvsagt. Ingenting av dette er selvsagt. Nå skal jeg drikke opp kaffen og pakke meg sammen til tur. 

Dette er en strålende dag og jeg har strålende barn!