onsdag 19. desember 2012

19. desember: Regnbogelabbar

Min mormor var en strikkedame. Hun strikket oppover og nedover, bortover og til siden. Hun har strikket til alle mulige barn, barnebarn og oldebarn. Dette er faktisk en god gjeng- men hun lot seg ikke stoppe med det. Til og med kalde barn i Moldova har fått gleden av hennes strikkegalskap. Alle vi barnebarna løp alltid rundt i forskjellige strikkeplagg som vidunderstrikkeren hadde produsert. Hun fulgte ofte moten og strikket det som var aktuelt og interessant. Super Ted-bamser da DET var populært og Cosbygensre da Bill var en hit på tven. Vi har hatt leggvarmere, ulike votter, gensre og luer i alle varianter. Blånisseluen ble meget populær og jeg husker spesielt godt strikkevottene som så ut som frosker. Pingvinene på Akvariet elsket dem og sammen med en liten fetter har jeg en gang underholdt dem med disse. Vi fikk pingvinene til å følge etter oss frem og tilbake i glassruten. Ikke vet jeg hvem som var mest fascinert. Vittig var det uansett.

Min favoritt blandt alle de ulike strikkeriene er likevel Regnbuelabbene. Idéen kom vel egentlig fra NY, tror jeg? En festlig frøken som er som en del av familien kom med noen sokker hun hadde kjøpt der og mormor laget sin egen oppskrift på dem. Dette kan vel bare sies å ha blitt en kjempesuksess.


Til og med Hillesvåg Ullvarefabrikk har skjønt det. Her finner du dem!
Oppskriften hennes er delt av en tante som OGSÅ har startet strikkingen av disse fargeglade labbene. Det er hun som har strikket labbene på bildet over og var favorittjulegaven i fjor! Hillesvåg har laget mange varianter av dem, men jeg liker helt personlig regnbuefargene aller best. Man blir glad av å ha dem på føttene!

Jeg er stolt av min mormor. Skikkelig stolt. Lurer på om hun strikker der hun er nå?

tirsdag 18. desember 2012

18. desember: Julestemning

I dag kom eldste datteren min ramlende inn døren og utbrøt: "Her er det jo SKIKKELIG julehus!" Jeg skjønte ikke helt hva hun mente. Huset står nemlig på hodet. Gaver ligger litt overalt, sammen med alt det andre som jeg har ryddet frem. I juletiden blir det bedrevet MYE fremrydding i dette huset. Det skal ikke stå på det! Greien var at det var akkurat det hun mente. Når det ser sånn ut i heimen vår er det snart jul. Faktisk kan det ikke bli jul før det har sett sånn ut! Akkurat da kjente jeg at julestemningen kom.

Julestemning er nemlig ikke bare en god følelse som bare dukker opp når alt lukter grønnsåpe og er på stell. Julestemning er en meget sammensatt følelse av hele sammensuriumet. Det er kaos, ryddighet, glede, sorg, kreativitet, latskap, musikk, stillhet, sammenhørighet og ensomhet. Klarer man å spille på ALLE disse strengene på denne heller kompliserte gitaren, samtidig- oppstår plutselig julestemningen.

Da mamma sin Delfiakake var ferdig, var julefølelsen helt på plass. Nå skal det pakkes gaver. Ryddingen får man ta en annen dag. I dag vil jeg bare nyte julehuset og ikke tenke på alle de timene jeg må rydde og vaske. Det kan jeg tenke på en annen dag. Det ER fremdeles lenge til jul!

Mangler DU julestemning?


mandag 17. desember 2012

17. desember: Flukten til London

I år skal jeg feire jul uten mine barn. Mange synes kanskje det er meget trist, men jeg tenker at det er det faktisk ikke. De har det utmerket der de er og jeg klarer helt fint å ha det bra uten dem. Vi har feiret jul på mange måter. På et tidspunkt feiret vi sammen alle. Pappaene og ungene og jeg. Faktisk har jeg feiret jul i ganske mange ulike varianter og jeg kjenner det passer meg utmerket! I år er det en helt ny variant og det gleder jeg meg til. Det er nemlig en stund siden sist JEG laget til jul selv.

Selv om jeg synes det er greit å feire julen uten mine frøkner- kjenner jeg at nyttårsaften blir litt annerledes. Jeg KAN fint feire den uten mine barn, men i år flykter min eldste så langt avgårde at jeg kjenner det kan bli litt hjertevondt på kvelden. Første gangen hun sa hva hun skulle ble jeg nesten sint. "Hva i alle dager er DET for et påfunn? Reise til London HELT alene?"

Jeg ble vel i grunnen bare litt redd. Hva skulle hun der for seg selv? Jeg prøvde å snakke henne fra det. Jeg forsøkte å få henne til å reise en annen gang enn akkurat da, men stae barn har jeg skapt. Den skal jeg ha. Så London blir det. Etterhvert som tiden har hjulpet meg, så synes jeg det er ganske kult at hun skal reise. Helt for seg selv. Det har vist seg at jeg egentlig er ganske misunnelig på hele turen. London har jeg aldri vært i, men det er nå EN ting. Jeg har aldri våget å reise til en storby helt alene for meg selv heller. Så etter mye om og men har jeg kommet frem til at jeg er stolt av henne. Ikke så lite stolt heller! 

Så sånn blir det. Ene datteren på Gol og andre i London. Mor har søkt asyl hos sin broder og har fått plass i herberget. Neste år skal vi alle være sammen. Jeg gleder meg til det også!

Hva skjedde? Hvordan ble de så store SÅ fort?

søndag 16. desember 2012

16. desember: Kontroll?

Denne helgen skulle jeg bruke til å rydde klart til jul- kjøpe julegaver og få ting under kontroll. Nå er det avklart at det blir jul her hjemme hos meg og da MÅ jeg jo virkelig hive meg rundt. Jeg gleder meg til det. Ny leilighet og ny jul. Det blir bra! I dag har jeg virkelig gjort en innsats på julegavefronten. Problemet er bare at jeg er skrekkelig dårlig på å bestemme meg for hva jeg skal finne på til dem jeg skal finne på noe til. Jeg er superkritisk og synes ikke noe er godt nok, bra nok, kult nok eller fint nok. Det er selvsagt bare tull. Jeg vet det. Likevel får jeg det ikke helt til. Jeg fant til slutt fire, men har alle de vanskelige igjen. Ryddingen? Tja. Det skal vel ikke stikkes under stol at ryddingen har vært nesten fraværende. Helgen forsvant nemlig bare. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg har brukt den til, men er overbevist om at det var veldig viktig! Heldigvis er det KJEMPELENGE til jul og hvis jeg vil- kan jeg jo bare slukke lyset og sitte helt inntil juletreet og titte på det. Der ser nemlig alt vakkert og idyllisk ut. Alle leilighetskaninene har rømt under sofaen og tingene som ligger rundt om kring er nesten helt usynlige. Om jeg har kontroll? På ingen måte...



lørdag 15. desember 2012

15. desember: De umistelige


1. trinnselever er rare skapninger. De har personligheter som kan smelte hjerter på et øyeblikk. Jeg jobber ikke med dem i år, men må stadig inn i den delen av skolen for å prate litt med dem. De er nesten magiske,  er tørst på kunnskap og er fremdeles ikke blitt skolebarn med skolesvar. De har fantasien i orden og av den grunn kan man ha de mest fantastiske samtaler med dem på kort tid.

Her en dag hadde jeg inspeksjon og tok turen inn i garderoben for å se om det hadde gjemt seg noen elever innimellom jakker og sko. Det hadde det ikke. Jeg ramlet likevel over en liten gutt som satt nesten nedi doskålen og gjorde sitt fornødne med veldig åpen dør.

"Vil du ikke lukke igjen døren?"- sa jeg.

"Neida,  det går fint sånn"- sa han.

"Det kan være lurt, så slipper du at de andre ser deg når du er på do"- sa jeg.

"Det gjør ingenting. Men du? Siden du likevel er her, kan du tørke meg?"- spurte den lille knotten.

Og da måtte jeg svare som jeg alltid gjør. At når man har begynt på skolen, DA må man klare akkurat det selv. Han var ikke så fornøyd med svaret. Han forklarte at hjemme gjorde de det for han. Jeg så lurt på ham og spurte om det ikke egentlig var sånn at han klarte det selv hjemme også. Det innrømmet han, men kunne fortelle at han KUNNE det- men han likte det ikke.

Da han var ferdig kunne han også fortelle meg at han ikke behøvde vaske hendene. Han var faktisk magisk og hadde noe spesielt inni seg som gjorde at han slapp. Han tenkte seg lenge om og sa: "Det heter en katapult!"

Han måtte pent vaske seg. Jeg for min del hadde smeltet for lenge siden og lurer veldig på hvor de tar det fra? Å jobbe på en barneskole er i alle fall ikke noe ensformig og kjedelig stykke arbeid!

Nettopp på grunn av disse vakre knottene kjenner jeg at massakeren på barneskolen i Connecticut gjør så uendelig vondt å tenke på. Disse nye menneskene som skal oppdage verden og leve. Leve lenge. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig å drepe uskyldige små barn? Jeg fatter det bare ikke. Tankene mine går til dem som har mistet sine umistelige. Jeg blir helt matt...


 



fredag 14. desember 2012

torsdag 13. desember 2012

13. desember: Julekonsert!

Jeg er sliten. Men det på en god måte. I dag holdt Korall sin årlige julekonsert i Birkeland kirke og sånt krever sine menn og kvinner. Vi har øvd og øvd og planlagt hvor vi skal stå- hvor vi skal gå og hvem som skal si hva. I dag skulle jeg snakke opptil flere ganger OG synge solo. Nervøsiteten som hadde flyttet inn i meg før vi startet ble i dag en positiv opplevelse. Det er sånn at man føler seg ganske levende når man skal prestere noe man vanligvis ikke gjør og som er litt utenfor komforsonen.  Når man driver med slikt, utvikler man seg og DET vil man vel? Man har i alle fall godt av det. Hver gang jeg har gjennomført noe slikt- føler jeg meg litt tryggere på meg selv.

Koret sang som engler og det gjorde jammen dirigenten også. Samspillet mellom koret og dirigenten er vakkert og i grunnen noe jeg ikke ofte ser hos andre kor. Flaks for oss at dirigenten har verdens vakreste stemme! Sammen med den litt uformelle måten vi presenterer oss på- tror jeg at publikum føler seg som en viktig bit av konserten. Det er tross alt DEM vi har laget den for.

At mange i publikum også da viser seg å være mennesker som betyr mye for en- gjør at disse julekonsertene er høydepunktet i året for meg. Jeg gleder meg allerede til neste år!

En stor takk til Korall, dirigent Chris Lund OG til pianisten Frode Skag Storheim.

You made my day!

NÅ kan julen bare komme!