lørdag 15. desember 2012

15. desember: De umistelige


1. trinnselever er rare skapninger. De har personligheter som kan smelte hjerter på et øyeblikk. Jeg jobber ikke med dem i år, men må stadig inn i den delen av skolen for å prate litt med dem. De er nesten magiske,  er tørst på kunnskap og er fremdeles ikke blitt skolebarn med skolesvar. De har fantasien i orden og av den grunn kan man ha de mest fantastiske samtaler med dem på kort tid.

Her en dag hadde jeg inspeksjon og tok turen inn i garderoben for å se om det hadde gjemt seg noen elever innimellom jakker og sko. Det hadde det ikke. Jeg ramlet likevel over en liten gutt som satt nesten nedi doskålen og gjorde sitt fornødne med veldig åpen dør.

"Vil du ikke lukke igjen døren?"- sa jeg.

"Neida,  det går fint sånn"- sa han.

"Det kan være lurt, så slipper du at de andre ser deg når du er på do"- sa jeg.

"Det gjør ingenting. Men du? Siden du likevel er her, kan du tørke meg?"- spurte den lille knotten.

Og da måtte jeg svare som jeg alltid gjør. At når man har begynt på skolen, DA må man klare akkurat det selv. Han var ikke så fornøyd med svaret. Han forklarte at hjemme gjorde de det for han. Jeg så lurt på ham og spurte om det ikke egentlig var sånn at han klarte det selv hjemme også. Det innrømmet han, men kunne fortelle at han KUNNE det- men han likte det ikke.

Da han var ferdig kunne han også fortelle meg at han ikke behøvde vaske hendene. Han var faktisk magisk og hadde noe spesielt inni seg som gjorde at han slapp. Han tenkte seg lenge om og sa: "Det heter en katapult!"

Han måtte pent vaske seg. Jeg for min del hadde smeltet for lenge siden og lurer veldig på hvor de tar det fra? Å jobbe på en barneskole er i alle fall ikke noe ensformig og kjedelig stykke arbeid!

Nettopp på grunn av disse vakre knottene kjenner jeg at massakeren på barneskolen i Connecticut gjør så uendelig vondt å tenke på. Disse nye menneskene som skal oppdage verden og leve. Leve lenge. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig å drepe uskyldige små barn? Jeg fatter det bare ikke. Tankene mine går til dem som har mistet sine umistelige. Jeg blir helt matt...


 



1 kommentar:

  1. Vakreste Christina med de vakreste ord.... De umistelige.....

    SvarSlett