14. desember: Søndagssyssel

Søndager kan være kjedelige. I dag startet søndagen her i huset så sent at det var best vi fant på noe. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor valget havnet på IKEA igjen, men sånn ble det. Det handlet vel om at man ikke blir så våt der inne. Det er greit at man også kan spise middag helt uten at lommeboken holder på å dø. Ikke at jeg i grunnen har lommebok. Men kontoen tømmes i alle fall ikke.

Vi spiste middag først. Sikkert lurt i forhold til dette omdiskuterte blodsukkeret som helst ikke bør bli så lavt i vår familie. Blir det det blir det ikke så kjekt for noen. Med blodsukker som virket og relativt godt humør angrep vi kjøpesenteret. Da vi var ferdig var vi fremdeles glade. Vi hadde det faktisk ganske morsomt for å være bare oss to.

Den yngste var nok gladest. Hun fikk julepresangen sin på forhånd og gliste fra øre til øre. Med seg hjem hadde hun nemlig fått en etterlengtet kommode som snart skal gjøre livet - om ikke annet - mer organisert. Fin er den og. Nå har vi jobbet i timevis. Å sette sammen en kommode fra IKEA er nesten som å lage pepperkakehus her i gården. Denne gangen var vi forberedt og lo da de spydige kommentarene begynte å hagle. Nå tutler hun på for seg selv og monterer skuffene. Sammen har vi jobbet og fått det til. Alle skruer og dingser og deler er riktig vei og på riktig plass. Tror jeg. Håper jeg. Det gjenstår å se!

13. desember: hopp i høyet!

Jeg våknet i dag og bestemte meg for at denne dagen er perfekt. Noen ganger når jeg gjør det blir ting alt annet enn perfekt. Forventningene blir så store,  fallhøyden likeså. Vi kjenner vel oss alle igjen i at ting vi planlegger som skal være så fantastisk koselig ofte blir kaos, kjefting og sure miner.

I dag ble det ikke sånn. I dag ble dagen akkurat så perfekt som jeg ønsket meg og ennå er det mye av dagen igjen!

Jeg plukket opp den yngste og kjørte mot målet. Vi skulle på gårdsbesøk med grøt og høyhopping. Min aller beste venninne samler hvert år venner og en haug med unger til førjulskos. I år skulle vi være med. Det første gledeshylet kom da snøen møtte oss på veien. Da vi var fremme ventet en kalv på å bli matet. Mitt yngste frø elsker å jobbe med dyrene. I dag har de gjort henne lykkelig. De sammen med en skare av små frøkner som så sånn opp til henne at de nesten fikk kink i nakken.

Vi har spist julegrøt og kost oss hele gjengen. Hesteridning og hopping i høyet. I høyet hadde dessuten nissen gjemt godteposer. Min yngste stelte hestene og møkket i stallen. Hun var lykkeligere enn jeg har sett henne på lenge.

På kjøkkenet gikk praten lett. Samtaler i alle varianter fant sted og jeg var og er uendelig takknemlig for å få være der. Sammen ryddet vi opp og avsluttet en helt perfekt stund. Jeg gleder meg til neste år. Nå kan resten av kvelden komme med konsert og gode venners lag. Jeg vet den blir bra, den også!

12. desember: For mange valg

I dag skulle jeg kjøpe nye lys til juletreet. Juletreet står fremdeles i en skog, men jeg tenkte at det kunne være greit å være forberedt. Ønske det velkommen på et vis. Pynten er klar også. Og selv om det ikke var lett har det kommet nye lys i hus også.

Det finnes mange ulike lengder på disse lysende dingsene. Ulike lengder og ulik mengde pærer. Noen lys er hvite og noen er i mange ulike farger De med alle fargene kunne man også få blinkende. Jeg gikk rask bort fra dem. Når jeg til slutt fant ut hvilke jeg ville ha oppstod neste utfordring. Skal den være med batterier eller til stikkontakt? Jeg ble helt svett. 

Ville jeg tåle at lysene plutselig slukket midt i en vakker julenatt? Er det stress med batteriskifting? Jeg fant ut jeg ville ha en med støpsel. Det var like før jeg gikk til kassen da jeg kom på at det kunne være lurt og sjekke hvor lang ledningen var før pærene startet på ledningen. Den var 90 stakkarslige cm og ble forlatt på flekken. Eller i alle fall med et sukk. Jeg forlot faktisk hele butikken. 

Etter en pause gikk jeg på på nytt. Denne gangen i en annen butikk. Jeg fant en passe lang med nok meter til at treet mitt ikke måtte stå helt inntil en stikkontakt. Jeg var ganske fornøyd i det butikkmannen spurte: - Vil du ha blank eller svart ledning? Da utbrøt jeg høyt at det var da forferdelig så mange valg det skulle være her i verden. Ha lo og jeg måtte elle. Det gjorde jeg inni meg, altså. Med meg hjem kom en ledlyskjede med blank ledning.

Etter den utmattende og meget omfattende lyshandlingen ble jeg så sulten at jeg måtte spise middag. Det gjorde jeg sammen med en gjeng fra jobb. Sammen med hyggelig og fornuftig prat rundt bordet fikk jeg overrakt et helt hefte med tegninger fra elevene mine. Av det måtte jeg gråte en aldri så liten skvett. Å føle seg satt pris på er en god følelse. Så den tok jeg med meg hjem. God helg!  

11. desember: Pustepause?

Når det regner vevkjerringer og det stormer som verst kan det være tungt. Hos oss regner det kraftig om dagen. Både inne og ute. Det blåser også. Storm med orkan i kastene. Jeg vet av erfaring at alle stormer stilner. Jeg vet bare ikke når.

Når det blåser som verst er det godt at det tutler en svart gammel tante rundt i leiligheten og har et oppgjør med alle mine dårlige samvittigheter. Hun har blant annet av-iset frysen og skrubbet stekeplater. Nå kan åpningen av frysen minne meg om varme fra min tante istedenfor den vanlige utilstrekkelighetsfølelsen den har gitt meg. Jeg hører hun romsterer rundt med vaskeklut og oser av trygghet og kjærlighet.

I kveld skal jeg gi henne julestemning som takk. Klokken 19.30 i Birkeland kirke vil der bli vakre juletoner å få. Jeg gleder meg til en pause fra regnet. Kanskje du trenger en pustepausepause, du og?
Kom og hør Korall i kveld! Her kan du kjøpe billetter!

10. desember: Samhandling

I dag fyller en av mine fine tanter 60 år. Sånt kan ikke gå upåaktet hen. Dette ønsket om å akte på at en vi er veldig glad i hadde bursdag førte med seg en plan. Vi var flere som ville. Hvordan gjøre dette best mulig?

Min kusine som forøvrig er datter av jubilanten ville gjerne hentes av meg og mitt yngste frø. Sammen skulle vi hente snitter i Knarvik. Utenfor butikken kom en annen tante og hentet oss. (Min lille røde bil ble igjen mens en litt større rød bil overtok.) Sammen kjørte vi i besøket der vi ble møtt av et dansende ektepar som synes dagen var fin.

Vi delte ut gaver og spiste masse mat. Litt ulike oppdrag ble utført før vi skulle hjem igjen. Før den tid var jeg overlesset av gaver og hadde med meg veldig mye mer enn da jeg kom. Sånn blir det av og til i familien min. Vi lot avleggeren til min tante bli igjen og fikk den litt større bilen på den veien den skulle. Vi fant heldigvis den lille røde bilen igjen og delte oss i to. 

Jeg dro med meg mitt frø til min bror der det også var bursdagsfeiring i huset. Jeg plantet henne der før jeg dro videre på siste øving før konsert i morgen. Den andre tanten i den litt større bilen kjørte innom sitt yngste frø. Det frøet har skapt ennå et lite frø som skulle dilles og legges litt. 

Da det absolutt minste frøet var lagt fant min tante den rette veien til broderen der mitt frø var. Etter at de hadde pratet og gjort det man gjør på besøk puttet tanten min mitt yngste frø i bilen og kjørte hjem til oss. Der satt jeg og ventet på dem. Lenger enn det har ikke dagens historie kommet og det er helt greit. Dagen har uansett vært fin! Jeg har  gjort mye av det jeg trenger mest. Jeg har vært med hauger av familie og jeg har sunget. Alt uten å stresse.

Nå står begge de røde bilene parkert utenfor hos meg. Alle frøene er der de skal være og roen har senket seg. Ha en fin kveld! 

9. desember: Ting på upassende steder

Da jeg stod opp i morges lå bryllupsbildet av mamma og pappa på en pute midt i stuen. Jeg vet ikke om det er derfor jeg har tenkt så mye på dem i dag, men det er meget mulig. Nå i disse juletider prøver man gjerne å rydde litt mer enn man pleier. Jeg later i alle fall som det og siden jeg skriver det her vet dere at jeg har ryddet minst en gang i desember.

Det jeg ryddet i dag var en gedigen sacosekk som den eldste av en eller annen grunn en eller annen gang hadde veldig behov for. Hun har nå flyttet inn på en liten flekk av et rom og har på ingen måte plass til den lenger. Ting som ikke har plass hos utflyttede barn har en tendens til å bli liggende igjen. Helst på litt upassende steder. Der lå sacosekken. På den mest upassende plassen den kunne finne. Den har lagt der siden september. Så det var på tide at desember kom og presset litt på.

Nå er den uansett i en bod på loftet. Den boden har jeg ikke vært inni på flere år. Det var der jeg ramlet over et gammelt album. Et gammelt album med bilder av mamma, pappa, min bror og jeg. Det var litt rart. Jeg har ikke sett disse bildene på mange år. Har ikke tenkt på oss som noen familie noen gang egentlig. På bildene er det sånn. Det er en pappa og en mamma. Tydelig forelsket. Sammen har de fått en jente og en gutt. Vi ser ganske vanlige ut. Vi ser lykkelige ut. Det var godt å se!

 

Har nesten glemt at jeg har hatt en pappa. Jeg husker ham ikke som en del av familien. Kun som en utenfor. En som var borte. Nå er både han og mamma borte for mange år siden. Men det var godt å hilse på dem igjen i dag. Julen får frem mye rart. I dag fant den frem minner jeg ikke engang har i mitt eget hode.  Sånne fine minner vil jeg gjerne ha flere av! Takk til den eldste for plassering av gedigen sacosekk på upassende sted! Hadde det ikke vært for deg kan det hende jeg ikke hadde tittet innom boden på år!

8. desember: Sure miner og kalde skuldre

Dagen begynte ikke som den skulle. Har man livet i halsen er ikke kalde morgener det beste man vet. I dag var det ekstra ille og mor måtte bruke lang tid og altfor høy stemme før hun fikk noen reaksjon. Den høye stemmen gjør det på ingen måte noe enklere. Faktisk virker den mot sin hensikt. Dette vet mor. Likevel klarer hun ikke alltid gjøre det som er rett. Det endte med sure miner og de kaldeste skuldrene i verden. Mor var usikker på om dette kunne snus. Det kan nemlig være vanskelig. Er man på vrangen så er man på vrangen. Når dagen er dårlig allerede før man har prøvd å sette en fot i gulvet, sliter man. Målet for mor ble at den søvnløse avleggeren skulle være våken og målet er heldigvis oppnådd! 

Da skuldrene var blitt litt varmere fant vi ut at pepperkakehuset fremdeles stod. Sånt gjør dager bedre! Dessuten er vi rimelig fornøyd med resultatet. Se så fint det ble! 

Den siste julen mamma var på denne siden av verden var hun med ene søsteren sin og malte nisser som tanten min hadde laget. Jeg elsker denne nissen. Når den har kommet ned i stuen er mamma her også. På dager som ikke starter noe spesielt bra er mamma sitt nærvær både ønsket og godt.

I løpet av dagen har vi vært innom jobben og sett på juleforberedelsene der. Når vi hadde kommet så lang var dagen allerede kommet seg betraktelig og vi klarte se det vakre rundt oss. Her er 1. trinn sine tovede epler. De henger og dingler fra treet i den årlige adventshagen.

En lykkelig nisse. 

Det så ut som de lo godt hele gjengen. 

Tror det er 4.trinn som har stått for disse.

3.trinn har laget julekrybbe og engler. 

Det snek seg inn en litt større engel også. 

Hun har jeg laget. 

 2.trinn har sydd nydelige dråpenisser.

5.trinn har laget disse englene. Bildene fra 6. og 7. trinn ramlet irriterende 

nok ut av telefonen min igjen. (Eller at jeg glemte å ta av dem. Sorry!)

Da vi kom hjem igjen var dagen helt annerledes enn tidligere. Nå har vi rolige stemmer og veldig varme skuldrer. Vi nyter julero. Vi har vasket opp, skal rydde et veldig roterom og har spist fisk til middag. Kan ting bli bedre?

Ja! Da min aller beste venninne kom bort med selvlagt krans til å ha på døren ble dagen veldig mye bedre. Hun toppet det hele med å si at hun gledes seg så veldig til julekonserten på torsdag. Akkurat da kjente jeg at julestemningen kom. Takk for krans og takk for julestemning! Jeg lover at du skal få julestemning av meg på torsdag!