Det var en gang et menneske

Vibeke Flesland Havre satt i en bod under festpillene i 2014 og samlet inn historier fra ulike mennesker. De som ønsket kunne få bli vurdert for teaterprosjektet Folkets festspillscene. 

Jeg har fulgt med på prosessen en stund og var veldig spent. Ville det fungere? Alle mennesker har sine historier. På godt og vondt. Hvor sterkt kunne dette bli? Hva kom de til å fokusere på? 

Sjelden har jeg vært så spent før en forstilling. 

Jeg forstod det veldig raskt. Dette kom til å bli en heftig time. Og det ble det. Heldigvis var det helt riktig balanse mellom det triste,  mørke og det muntre, glade. Krydret med minner fra barndom og drømmer ble dette bare helt fantastisk. Hadde de trykket mer på de "vonde" knappene - hadde jeg grått absolutt hele tiden. Det slapp jeg heldigvis.

Jeg møtte meg selv. Hørte mine egne tanker og ord fra scenen. Gjenopplevde små glimt av smerte og glede som har dukket opp gjennom livet. Ensomhet. Sorg. Lengsel. Galskap og boblende glede. Jeg ville ikke at det skulle slutte. Samtidig som det var så intenst at det nesten ikke var til å holde ut. 

Bildet er fra en artikkel i BA

Det var en nerve gjennom hele stykket som traff meg midt i hjertet. Noe så brutalt ekte har jeg aldri sett før. Det var virkelighet og vi fikk det sammensydd på en helt unik måte. Modige historiefortellere og en modig regissør. Jeg bøyer meg i både støv og hatter. 

De gode teateropplevelsene  stod i kø på denne dagen. Fri i Nygårdsparken var også et glitrende stykke. Publikum betraktet stykket i fugleperspektiv med dinglende bein og regn-ponchoer over beina. Handlingen utspant seg i en park og vi fikk følge ulike mennesker på ulike steder i livet - her også. Kul scene og kult konsept. 

To teaterstykker på en dag og begge var langt over gjennomsnittet tilfredsstillende teater. Jeg var nærmest euforisk. Resten av kvelden sprudlet vi og boblet i takt med cavaen. 

Sterke farger

I går hadde dagen sterke farger. Dagen var sånn da jeg våknet. Jeg stod opp og vekket det eneste frøet som fremdeles bor hjemme. Hun våknet og jeg hørte det med en gang. Denne dagen var en god en. Til 17. mai hadde jeg ryddet og fikset så masse at det eneste jeg behøvde å gjøre var å sette på en maskin med klær og ta oppvasken. Oppvasken bestod bare av noen få ting. Det var gjort i en fei.

Frøet spratt etterhvert opp og dro avgårde med bussen. Hun skulle på seiltur og var munter og lett i stemmen da jeg snakket med henne. Jeg gjorde meg klar og dro selv avgårde med en litt senere buss.
Det er rart med sånne dager. De kjennes så myke ut. Myke og ekte og mer virkelige. Som du har kommet på en eller annen bane som fører deg gjennom dagen med en letthet som hos oss ikke for tiden er vanlig.

Jeg gikk av bussen og rakk selvsagt bybanen med en gang. Ingen ventetid. Ingen ventetid hos legen heller. Bare flyt. Alt gikk som det skulle. Rundt meg var alt klart. Konturene av alt var skarpere. Ansiktene var tydelige. De smilte. En utrolig befriende følelse. Som om noen hadde tatt bort hånden de bruker for å holde meg nede. Denne noen som er ingen, men som føles veldig. Denne noen som er ingen som har verdens største og tyngste hender som ligger rundt hodet mitt på andre dager som ikke er like klare.

Jeg var på jobb. Fargene var fremdeles klare. Flyten bare fortsatte. Jeg så vennligheten. Følte meg med i et fellesskap. Som en av dem. Som en av oss. Konsentrasjonen holdt lenger enn jeg hadde forventet. Fargene fløt ikke utover.

Etter jobb løp jeg. Lenge og langt. Mestringen var stor. Fargene ble enda sterkere. Den lysegrønne våren skrek mot meg. Ikke i sjokk eller kaos, men i håp. Det traff meg rett i hjertet.

Frøet møtte meg i døren hjemme. Hun strålte. Snakket på inn- og utpust. Ville spille spill. Fant frem varme klær til sin frosne, stolte og gjennomvåte mor. Varmet meg mer enn hun noen gang vil forstå.

Helt frem til jeg faktisk måtte be om å legge meg lyste fargene på denne helt spesielle måten. Mer virkelig enn jeg har opplevd på lenge. Da jeg spurte frøet om hun forstod hva jeg mente med det, svarte hun ja.

Det kjennes ut som at vi begge er på rett vei.

Utenfor komfortsonen

For en ukes tid siden ble jeg utfordret til å løpe Knarvikmilen i september. Allerede før dette hadde jeg begynt å leke med tanken på halvmaraton til neste år. Det gjorde at Knarvikmilen nesten hørtes kort ut. Kombinasjonen av dette, pluss min merkelige trang til å hive meg på utfordringer førte til at den milen faktisk skal løpes til høsten. Av meg.

For mange er det sikkert lett som en plett. For meg kjennes det litt ut som når man har gått ut på et stupebrett og egentlig ikke våger hoppe. Man kan liksom ikke gå tilbake, men samtidig kan man liksom ikke hoppe heller. Følelsen når du da til slutt hopper er fantastisk. Satser på at det muligens blir litt sånn når jeg kommer i mål. For nå er det ikke noe annet alternativ enn det.

Min umiddelbare følelse for hele greien var redsel. Så da vi skulle avtale treningstider bekjente jeg min frykt med en gang.

-Jeg er redd.

Responsen var god. Den inneholdt alt fra latter til trøstende og støttende ord.

I dag var dagen kommet. Jeg kom trillende i min lille røde bil. Strengt tatt trillet vel den lille røde bilen med meg i, men det var ikke poenget her. Jentene stod klare og utfordreren til hele greien lo godt da hun fortalte at vi hadde fått navn på gruppen:

Jeg kjente at dette gjorde godt allerede før vi hadde løpt en eneste meter. En latter forlenger livet. Trening fører til mer latter . Det må jo bare bli bra?

Skal jeg være helt ærlig tror jeg ikke at jeg noen gang i verden har løpt så langt som jeg gjorde i dag. 7 km i strekk. Det gikk ikke fort, men det gikk. Til sammen ble det 7,25 km, men etter det bikket det magiske tallet var det over. Jeg kjenner at det betyr at dette går, om ikke lett som en plett, så i alle fall lettere enn jeg først hadde trodd. Vi er i gang!

Overdose av inntrykk

Det er rart å tenke på at dette var utsikten min i morges. Akkurat nå kjennes det nesten ut som en drøm. Mulig det er fordi jeg er helt gjennomsliten av inntrykk og trakking i byen proppfull av historie. Haken har falt så mange ganger i bakken at det er merkelig at jeg i det hele tatt har kunnet tygge maten min. Det har jeg forøvrig klart. Jeg har tygget masse vidunderlig mat og drukket masse nydelig vin. 

Jeg ville på ingen måte hjem i dag. 

Gatene i Roma skulle jeg veldig gjerne studert veldig 

mye lenger enn en langhelg.

Været har vært nydelig. 

Reiseselskapet har vært fantastisk.

Opplevelsene har vært fantastisk.

Her er Marcus Arelius-søylen på Piazza Colonna.

 Pantheon. 

Vi lurte litt på hvor vannet ble av når det regner

 - uten at vi ble helt kloke på akkurat det. 

 Reiselederen tok jobben alvorlig. 

Her samles vi for å studere opprinnelsen til 

duckfacefeberen som herjer i sosiale medier. 

Eller eventuelt Fontana Dei Quattro Fiumi.

Vi har vært innom Vatikanet.

 Den ukjente soldats grav og den evigbrennende fakkel har vi sett.

 Magi har vi hatt med.

Utsikt mot Colosseum. Måken på bildet likte seg godt 

som fotoobjekt og er nok nå kjent i hele verden. 

 Colosseum. Jeg er imponert, månebedotten og overveldet.

 Har lært masse jeg ikke visste fra før!

Utenom dette har vi gått forbi Tiberøya, tent lys i en kirke jeg ikke husker hva heter og sett på restene etter Circus Maximus. Det var I Circus Maximus henrettelsene i hovedsak foregikk. De fleste kristne som led martyrdøden - ble drept der.  Ikke i Colosseum. Vi har sett på obelisker og parker og mennesker. Vi har gjort mye mer og, men hodet mitt har ikke klart å sortere alt ennå.

Vi har hatt champagnefrokost, spist gode middager og ledd masse. Den italienske isen er nesten verdt et blogginnlegg for seg selv. Så god er den, nemlig. Vi har blitt solbrente og klokere. Dessuten tror jeg vi har blitt mer rutinerte på tur. Alle var klar før tiden i dag morges. Faktisk ble vi ganske så overrasket av akkurat det. Kanskje kjennes det hele ut som en drøm. Det får så være. Den var uansett veldig god. Jeg kjenner jeg kan leve en stund på opplevelsene av dette og anbefaler Roma fra bunnen av mitt hjertet!

Helt på bærtur

På søndag skulle min ene svarte gamle tante som bor der ingen skulle tru at nokon kunne bu, ha med seg jordbærplanter som elevene mine skulle få. Hun gikk galant over posen hun hadde satt klar og de små jordbærbabyene ble forlatt på en dørmatte langt ute på landet. Jeg hadde ikke tid til å få hentet dem dagen etter. Inni hodet mitt vinket jeg farvel til ideen om jordbær og tenkte jeg måtte få kjøpt karser i stedet. De nysgjerrige knottene hadde allerde fått ansvaret for diverse planter og spirer - kanskje det holdt? Min tante tenkte ikke dette. Før jeg fikk lgt andre planer hadde hun fikset morgentransport for alle de små jorbærbabyene. Tidlig på morgenen etter ble de kjørt og plassert på n bensinstasjon.

Hun så litt rart på meg da jeg senere på dagen kom og spurte om hun hadde noen jordbærbabyer til meg. Smilende fant hun en hel pose bak disken og planting med elevene ble igjen et faktum.

Først ble de med meg til legen. Der ventet de ganske lenge. De tok bybanen to ganger og avsluttet med en busstur. Ganske bereiste etterhvert.

Min yngste stolthet hjalp ivrig til og la til rette for at mine elever skulle få seg en å passe på. Jeg ville i grunnen plante dem ferdig og gi dem en ferdigplantet plnte hver. Dette nektet mitt yngste frø på. Og hun har selvsagt rett. Det ER mye kjekkere om de får gjøre dette selv!

Her bor Mark. En liten meitemark som flyttet inn til oss.

Her har vi laget vanningshull i begrene
og funnet en passende plante til hver.

I strålende sol fikk glade planter puttet røttene sine der de skulle. Min tante har sluppet å avlive avleggere og elevene har fått seg et prosjekt de kan studere.

Oppi posen bodde det veldig mange planter. Nå har de alle fått nye hjem. Kollegaer ble helt ville og ville ha og min aller beste venninne fikk jordbærbaljen fylt opp av glade planter fra landet. Jeg er fremdeles forundret over min nye interesse. Hvordan kan den bare dukke opp sånn etter 40 år? Jeg aner ikke, men gøy er det!

Livet er ikke for amatører

Da jeg våknet i dag kjente jeg at tankene var av det tunge slaget. I dag skulle vi igjen forsøke å gå til tannlegen. Den yngste spiren har lenge hatt livet i halsen og tannleger har på ingen måte vært det store. Flere ganger vi har sittet utenfor og ventet. Når tannlegen har kommet har det likevel ikke gått. Det er ingen god følelse. På de dagene har vi kommet langt. Som oftest har hun ikke klart å stå opp. Hun orker ikke. Tankene er for tunge. Søvnen har lekt gjemsel gjennom hele natten og hun er utslitt. Jeg har vekket og vekket i alle varianter. Motivert og støttet. Forberedt og lagt til rette.

Ofte er det likevel sånn at angsten spiser henne opp og hindrer henne i å gjøre det aller meste.

En tannlegetime kan ødelegge flere dager. Ofte vet jeg hvordan det går allerede ved første vekking. I dag våknet hun lett og var i godt humør. Jeg forsøkte å ikke mase, ikke kjefte, ikke presse. Bare være der som en støtte.

Hun gjorde seg klar. Den røde bilen rullet dit den skulle. Vi satte oss på venteværelset og ventet.Tannlegen kom ut. Jeg måtte holde pusten. Det er ikke noe annet jeg kan gjøre. Jeg kan bare håpe at angsten et lite øyeblikk har sluppet det kvelende grepet bare litt. Bare akkurat nok til at hun reiser seg og går inn.

Da han sa hei til henne, smilte hun og reiste seg opp. Jeg pustet lettet ut. Hun pustet lettet inn.

Da hun omsider var ferdig hadde vi vært der i nesten tre timer.

- Jeg er så lettet. sa jeg

- Hvorfor? Fordi jeg ikke var umulig? spurte hun

- Umulig? Du er da ikke umulig? Du er redd! sa jeg

- Ja, men jeg er helt umulig å samarbeide med når jeg er redd. avsluttet hun

Og akkurat det tenker jeg er det viktigste. At mennesker forstår akkurat det. At mennesker som er livredde ikke mener å være umulig, men at de har det umulig. 

Da vi satte oss i det røde bæret insisterte tenåringen på at hun ville kjøres til skolen. Mestring og motivasjon henger tett sammen. Det er flere uker siden hun har vært der sist. I dag var hun klar igjen.

Jeg er helt utslitt. Det sier seg selv at hun er mer sliten. 

I morgen er det en ny dag med nye mål. Det er ikke alltid lett å være menneske, men det er ganske godt når dagene går sånn som dette!

Påske i alle varianter

Jeg startet påskeferien som nyoperert og rimelig ute av drift. Jeg hadde fått beskjed om å ta det med ro en hel uke og fjellene som roper rundt på alle hold kunne altså ikke bli hørt denne påsken. 

I begynnelsen var det rart at jeg ikke skulle bevege meg på en uke. Etter det rare kom gleden over at jeg faktisk synes det var rart at jeg skulle være i ro så lenge. Det beviser for meg selv at aktivitetsnivået nå er høyere enn sikkert noen gang før. Glad tok jeg pause fra trening og tur og puttet heller tusen andre ting inn i dagene som har vært. 

Teateret har blitt besøkt. Påskeøl på påskebyen. Påskelesing. Påskesoving og påskeegg. Dette var unnagjort allerede før dagene hadde blitt hellige!

Plantene mine har blitt dullet med. De vokser og vokser. Det kan se ut som at jeg på et eller annet merkelig vis har fått grønne fingre etter jeg fulgte 40. Gøy er det uansett hvilke farge fingrene mine har. 

På onsdagen var jeg hos tannlegen. Tannlege er ikke noe jeg frekventerer vanligvis. Faktisk er det mange år siden noen har gjort annet enn å kikke på tennene mine. Som man kan se var det ikke noe skummelt å gå til denne tannlegen her. Tannlege-Bjørg hadde til og med påskepyntet kontoret sitt. Jeg dro derfra en tann fattigere og ca 1000 kilo lettere til sinns. Endelig har jeg kommet i gang. Godt å bli møtt av så omsorgsfulle tannfeer! 

 Etter å ha trukket en tann var planen å reise ut på garden med hjertet i alle rom. Familie må man ha i disse påsketider. I alle fall når ungene driver med helt andre ting og på ingen måte vil henge med sin mor særlig lenge om gangen. På garden er det masse å ta seg til.

Jeg fikk plutselig en veldig trang til å hekle. Mulig det også er en konsekvens av å bli 40. I løpet av påsken har jeg laget to ferdig og har blitt heklehekta.

Etter koselige og innholdsrike dager på landet var endelig tiden inne til å reise på påskefjellet! Jeg tok den lille røde bilen med meg på tur til Kvamskogen. Den klarte å finne en parkeringsplass i Eikedalen helt selv og var veldig lykkelig over dette. Siden bilen hadde vært så flink fant jeg ut at jeg måtte tøffe meg, jeg også. Stolheisen har vært så skummel at jeg har vegret meg veldig. I det siste har jeg gjort masse ting jeg egentlig ikke tør. Det er utrolig befriende! Så da spørsmålet om å være med i stolheisen kom, ble jeg selvsagt med. Adrenalinet var så høyt når jeg kom av heisen at jeg måtte vente litt med å kjøre ned. Jeg tror slalåm er det absolutt gøyeste jeg vet! Kan ikke fatte og begripe at jeg ikke har skjønt det før nå?

Det er vel bedre sent enn aldri. Jeg gleder meg allerede til neste sesong! Skal det være skikkelig påske må man vel stå på langrenn også. Så derfor gjorde jeg det i dag. Med kvikklunsj og appelsin i sekken. Ikke at jeg fikk spist det, men jeg hadde det i alle fall!

 Jeg er fornøyd med ferien.  Jeg har tilbragt tid med mennesker jeg er veldig glad i og gjort ting jeg elsker. Dessuten er jeg latterlig fornøyd med heklingen min. Svensson kan det meste når hun bare vil! I morgen skal jeg hente mitt yngste frø på togstasjonen. Endelig skal hele den lille familien samles og avslutte ferien med middag hos en av de mange svarte tantene.

Håper din påske også har vært fin!