4. desember: Nissemarsj og juleglede

I dag har elevene mine gått i nissemarsj til eldresenteret i nærmiljøet. En god tradisjon som er helt ny for meg. Publikum nøt de overraskende konsertklare barna og vi hadde alle en fin stund. Da vi kom tilbake stod en håndfull foreldre klar med julegrøt og klementiner.

Skulle det bli mer julete enn det, måtte vi tatt en tur på Bærums verk. Så det gjorde vi. Min yngste avlegger har i dag vært min helt personlige assistent og fortjente et julehakaslepp. Det fikk hun. Da vi kom ned, bare sukket hun og måtte stå og nyte den veldige julestemningen som slår i mot deg der.

Etter besøk på Pannekakehuset og pepperkakeprodusering i heimen er alle ganske trøtte og klare for en rolig kveld. Julemusikken strømmer ut av høyt
alerne og jeg er helt sikker på det aldri har vært så høy julestemning her noen gang før.

3. desember: Første gang på Chateau Neuf

Dagen startet atter en gang med en forventningsfull frøken som skulle ha danseoppvisning i dag. Far og datter dro avgårde tidlig og lot meg ha litt alenetid på formiddagen. Alenetid har jeg skjønt er viktig. Det er i grunnen ganske nytt for meg siden jeg har vært alene i ca 100 år og har brukt aller mest tid alene med meg selv eller med avleggerene når de hadde tid. Jeg så for meg at om jeg noen gang fikk en kjæreste, så ville jeg være sammen med ham 24/7. Det vil jeg fremdeles stort sett. Bare ikke alltid. Uansett var det deilig med noen timer for seg selv på morgenkvisten.

Når tiden var der den skulle, tuslet jeg ned til banen i solen og den skinnende hvite snøen. Akkurat da tenkte jeg at akkurat det liker jeg bedre enn Bergen. At man kan ha snø og kaldt og sol og så er det sånn. Det regner ikke bort første natten. Det bare ligger der og glitrer og solen skinner. Ofte. Så ble jeg litt trist og litt glad. Det skal sies at det er lettere å ha flyttet. Men savnet etter familie og venner er stort. Spesielt nå i disse tider.

Forestillingen var full av barn og unge som danset julen inn. Noe av det var så godt formidlet at jeg gråt meg igjennom dansene. Det traff meg midt i magen. Ellers var det hauger av nydelige glade julebarn i all slags kostymer som rørte andre strenger sånn at tårene ikke behøvde å ramle ut mer. Meget god bruk av første søndag i advent.

Og nå? Nå henter jeg den yngste avleggeren på Oslo S. Her er hun! Nå måtte jeg gråte en skvett til. Snakkes i morgen!

2.desember: Julegaveverksted

Dagen startet med en forventningsfull bonusfrøken som bare lurte på når vi skulle dra. Hun trippet utålmodig og ville komme seg avgårde til det forlengesidenavtalte juleverkstedet.

Det varmer både hjertet og sjelen siden hun gleder seg sånn til å dra til mine venner og deres barn. Vi gledet oss alle tre og det gjør meg bare enda gladere.

Jeg hadde ikke tenkt å lage så mye julerier, men måtte prøve meg litt. Kan noen gjette hvem som overrasket meg med sine kreative og til nå helt skjulte sider?

Jeg har strikket og laget julepynt, pratet og drukket kaffe, spist rundstykker og pepperkaker. Og det viktigste av alt? Jeg har tilbrakt hele dagen med mennesker som bety masse for meg! I morgen kommer min yngste avlegger og jeg gleder meg stort. Måtte desember bli full av familie og gode venner.

Helt til slutt vil jeg bare si at jeg har fått lov å avsløre hvem som plutselig viste seg å være den mest kreative av oss i dag. Jeg vet ikke om det var meg eller han som ble mest overrasket over det. Det er i alle fall mer enn i orden for meg. Hurra for nye fine sider som stadig dukker frem!

1.desember: Så var vi der igjen.

Årets julekalenderblogg har startet. Selv om jeg kanskje ikke skriver så mye for tiden, er jeg opptatt av tradisjoner. Det er vel i og for seg ikke sant. Jeg er opptatt av NOEN tradisjoner. Spesielt de jeg liker, noen jeg behøver, mange jeg elsker og noen jeg føler jeg må holde. Julekalenderen er vel en blanding av alle dem. Da sier det seg selv at jeg kjører på i år også!

Desember måned ser jeg alltid frem til. Når den helt plutselig dukker opp(for det gjør den alltid), viser den seg likevel å ikke være så enkel. Sammen med alle tradisjonene, varmen og lysene gjemmer savnet og sorgen seg i mange krinker og kroker. Jeg blir så inderlig myk i hjertet på denne tiden. Innimellom julestress, pepperkaker og kalendere i alle fasonger må vi huske å ta vare på hverandre. Vi vet nemlig aldri hva morgendagen bringer.

Høydepunktet i året!

Den kanskje viktigste dagen i året er over. I går samlet hele s(l)ekten seg for å feire deg igjen, mamma. Vi snakket ikke så mye om deg denne gangen, det var så mye nytt som hadde skjedd.
Flere nye mennesker har våget seg inn i slekten og de måtte tas godt imot.
En skål på kvelden fikk du selvsagt og jeg vet du dukker ofte opp hos mange av oss som var samlet i går. En av de svarte gamle tantene sa en gang at du var limet i familien, mamma. Og det er du faktisk fremdeles.
Det er i ditt minne vi samler så mye av slekten vi klarer. Hvert eneste år.

Jeg vet du gjerne ville vært med. Hilst på barnebarna dine og på min fine mann fra den andre siden av fjellet. Du ville likt ham. Det vet jeg. Du ville vært stolt av dine barnebarn og også av meg som har våget og flytte langt avgårde. Du ville elsket å høre alle historiene vi delte i går. Jeg har ledd masse, klemt masse, grått litt og kjent på hvor heldig jeg er som har alle disse menneskene å høre sammen med.

Ungene løp rundt. Noen tegnet. Noen hjalp til på kjøkkenet. Noen løste en gåte jeg hadde fått med meg fra jobben. Utlodning gikk av stabelen. God og som alltid alt for mye mat ble satt frem. Vi var samlet og sammen. I alle aldre. Litt utpå kvelden gikk de tørste på dr. Wiesner og brukte mange timer på å drikke seg utørste. For en gjeng! For en familie! Og den er min! Jeg hadde det så kjekt at jeg har glemt å ta bilder Neste år skal hele gjengen på Solstrand.  Jeg gleder meg allerede!

Å ta rotta på november

November er den lengste og tyngste måneden jeg vet om. I morges tok jeg en skjermdump av et dikt jeg ramlet over og viste det til kjæresten.

Det er skrevet av Henrik Nordbrandt og lyder som følgende:

Året har seksten måneder: November, desember, januar, februar, marts, april, maj, juni, juli, august, september, oktober, november, november, november, november.

Akkurat sånn føles det, tenkte jeg.

Og så kom jeg på jobb.

Der var det pyntet med nydelige høstfarger. Det var musikk på anlegget. Det var fine glass og twist til å forsyne seg med. Jeg skjønte absolutt ingenting.

Så oppdaget jeg plakaten.

Jeg har altså da en kollega som i "alle år" som hun sier det har hatt tulletirsdag og tøysetorsdag i hele november. Da skal vi altså tulle litt ekstra, kose oss litt ekstra og gjøre hverandre litt ekstra glade.  

Jeg kjenner at november allerede er litt lettere å leve med. Mulig jeg kan korte året ned betraktelig, samtidig som jeg blir mer og mer begeistret for kollegaene mine. To dager ut i november allerede og det nesten uten at jeg har merket det! Det lover godt for resten av måneden!

Frustrert frue!

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg så for meg at det skulle bli. Planen var vel i grunnen at jeg skulle skrive morsomme blogginnlegg om de store omveltningene i livet. Det var før jeg innså hvor mye omveltningene inneholdt og hvor lite morsomt det egentlig er. Det finnes ikke morsomt at jeg er dødssliten etter hver eneste arbeidsdag. Eller at jeg ikke kjenner noen jeg kan henge med.

Ikke særlig imponerende eller morsomt at jeg ikke har vært på Elixia en eneste gang siden jeg flyttet. (Jeg har stått utenfor og sett inn. Litt usikker på om det teller.)

At jeg savner frøknene mine er ikke så hysterisk festlig det heller. Selv om jeg nok kunne vridd noen artige setninger utav akkurat det temaet. Som at de synes jeg kommer for ofte til Bergen. At de nesten ikke merker at jeg faktisk har flyttet. Saken er at jeg merker det. Veldig. De har alltid vært rundt meg. Nå er de det ikke. Meget stor forskjell!

I Bergen behøvde jeg faktisk bare gå ut døren hjemme for så å bumpe borti noen jeg kjenner. Jeg ante ikke hvordan jeg hadde det i byen min - før jeg forlot den.
Aldri i hele mitt liv har jeg bodd noen annen plass enn i regnbyen. Der bor de fleste jeg kjenner. Der venter alle fjellene tålmodig hver eneste dag. Like lykkelig hver gang jeg drar meg opp på et av dem.

Der kjenner jeg alle gater, alle kafeer, alle snarveier og alle butikker. (Nå er jeg helt sikker på at bestevenninnen rister febrilsk på hodet. Det er nemlig hun som vet alt dette.)
Utfordringen er at jeg ikke har henne her heller. Så nå strikker jeg, pusler jeg og går jeg på turer. Jeg prøver å puste rolig inn og ut og ha tålmodighet. Problemet (og ja, det ER et problem) er at jeg ikke eier akkurat det!

Jeg vil kjenne alle. Jeg vil vite hvor ting er. Jeg vil ha et nettverk. Jeg vil være opptatt oppetter ørene. Det bare fungerer så dårlig når jeg er SÅ sliten. Humøret svinger opp og ned og min aller beste halvdel klarer knapt følge med i svingene. Heldigvis slipper han ikke hånden min. Så om noen dager er litt berg- og dalbane, så er det overraskende greit å ha noen å sitte i vognen med. Hvordan det er å være i et ordentlig og solid forhold etter å ha vært supersingel ca for alltid? Det kan jeg snakke om en annen gang!