3. desember: Første gang på Chateau Neuf

Dagen startet atter en gang med en forventningsfull frøken som skulle ha danseoppvisning i dag. Far og datter dro avgårde tidlig og lot meg ha litt alenetid på formiddagen. Alenetid har jeg skjønt er viktig. Det er i grunnen ganske nytt for meg siden jeg har vært alene i ca 100 år og har brukt aller mest tid alene med meg selv eller med avleggerene når de hadde tid. Jeg så for meg at om jeg noen gang fikk en kjæreste, så ville jeg være sammen med ham 24/7. Det vil jeg fremdeles stort sett. Bare ikke alltid. Uansett var det deilig med noen timer for seg selv på morgenkvisten.

Når tiden var der den skulle, tuslet jeg ned til banen i solen og den skinnende hvite snøen. Akkurat da tenkte jeg at akkurat det liker jeg bedre enn Bergen. At man kan ha snø og kaldt og sol og så er det sånn. Det regner ikke bort første natten. Det bare ligger der og glitrer og solen skinner. Ofte. Så ble jeg litt trist og litt glad. Det skal sies at det er lettere å ha flyttet. Men savnet etter familie og venner er stort. Spesielt nå i disse tider.

Forestillingen var full av barn og unge som danset julen inn. Noe av det var så godt formidlet at jeg gråt meg igjennom dansene. Det traff meg midt i magen. Ellers var det hauger av nydelige glade julebarn i all slags kostymer som rørte andre strenger sånn at tårene ikke behøvde å ramle ut mer. Meget god bruk av første søndag i advent.

Og nå? Nå henter jeg den yngste avleggeren på Oslo S. Her er hun! Nå måtte jeg gråte en skvett til. Snakkes i morgen!