søndag 24. mars 2013

Jeg er forelsket








Nyfødd

No opnar livet munnen sin

og ut kjem eg med hauet først

så redd og tørst.

Eg skrik til eg får knoppen min

og varmen ifrå kroppen din.

Eg syg og pustar inn og ut

og er ein naken nyfødd gut.

Hans Sande



Det har vært veldig lenge til. Jeg fikk vite det ganske tidlig og sommeren var fremdeles sommer da jeg første gang ble kalt tante. Jeg fikk det ikke med meg først. Min bror heter onkel for mine barn og jeg tenkte det sikkert var sånn at jeg nå var hadde fått tantetittel av mine bonusnieser. Det var i alle fall det eneste som virket klokt akkurat der og da. Det gikk noen sekunder og SÅ forstod jeg hva han sa. Jeg skulle faktisk bli tante. Min bror skulle bli far. Det var et stort øyeblikk og jeg hoppet ganske mye rundt og jublet høyt. Faktisk var jeg ikke forberedt på at jeg skulle bli SÅ glad. 


Etter det har vi ventet. Vi har ventet i lange, breie, høye, korte, regnfylte, julete, seige og veldig mange dager. Jeg skjønner såpass at JEG ikke har vært den som har lidd mest under ventingen, men venting ER uansett kjedelig. I forrige uke var ventetiden over. Plutselig bare var han her. 


Stolte som bare høner kan bli, stormet vi opp på KK og ble hodestups forelsket ved absolutt første øyekast. Det er en merkelig følelse. Når man bare VET at det lille krapylet allerede har blitt et av dine viktigste mennesker. Det er en merkelig, men veldig stor følelse. Jeg er dypt og inderlig forelsket!







onsdag 13. mars 2013

Ferdig!

Nå har jeg ligget under dynen i fire hele dager. Det er lenge og det er kjedelig. Av en eller annen grunn blir jeg helst syk akkurat når det er sol og vakkert vær ute. Aller helst vil jeg lete etter snøklokker og kjenne vårduftene. Ikke det at vårduftene kan kjennes i dette øyeblikk. Nesen inneholder litervis med snørr og lukter ikke en dritt. Likevel er det det jeg vil. På vårjakt.

Innimellom sovingen de siste dagene har jeg endelig klart å lage ferdig vogneteppet til min helt ukjente nevø. Ingen vet helt hvem han er ennå, men jeg håper han en eller annen gang i fremtiden setter pris på mitt voldsomme hekleprosjekt. Teppet er ikke stort og akkurat nå synes jeg ikke at det var så vanskelig å få til heller. Greien er at jeg har brukt ustyrtelig lang tid på å lære meg det. Da jeg hadde lært meg det- heklet jeg ca 25 lapper og var meget fornøyd- helt til jeg oppdaget at jeg slettes ikke hadde lært meg det likevel.

Dette førte til galskapshekling i frykt over at min nevø hadde tenkt å ramle ut FØR teppet ble ferdig. Jeg heklet så mye at jeg faktisk laget for mange lapper. Til slutt, etter mye om og men, skjønte jeg festingen av lappene OG kantingen rundt. Noe jeg egentlig fant på selv. Sånn tror jeg at det er i hekleverden. Man finner noen masker og så putter man det sammen til det man vil selv.

Jeg rakk det. Nå er teppet klart. Tanten er snart frisk igjen og dermed klar. Så NÅ kan denne nye knotten komme! Vil i helt samme slengen takke youtube for strålende og fantastisk hjelp i denne lange og tøffe prosessen. Jeg hadde aldri klart det uten deg!

 


søndag 3. mars 2013

Dykkerier

I dag har jeg bursdag. Jeg liker det veldig. I dag leste jeg en eller annen plass at om man feirer bursdagen sin- så lever man faktisk lenger. Flaks for meg! Da blir det garantert feiring neste år også!

Feiringen foregikk i går og resulterte i en seig start på dagen i dag som ER dagen. Den har likevel vært fin og inneholdt besøk, kake, gaver og pizza.

Under besøket hadde vi oss et dypdykk i gamle album og fant skatter!

Livet er slettest ikke så verst når man finner kister med gode barndomsminner!

På 80-tallet hadde vi karneval i Bergen. Da kokte hele sentrum. Både voksne og barn var utkledd og jeg innrømmer at jeg synes karneval er nesten like gøy som bursdag!



Her er 1. året vi var med. Barn av regnbuen.





Mamma sydde hauger av kostymer. Dette var virkelig stas!


Her er til og med morfar med! Regnbuebonde.


Her er 2. året. Da var vi Barn av regnbyen.



3. året var vi katter og hadde med oss Salhusvinskvetten. Det året regnet det sånn at vi til slutt bare kalte det hele en kat(t)astrofe.







Vi vant førstepremien både som Barn av regnbuen og som Barn av regnbyen. Katastrofen som katter, gav oss en 3.plass. Minner for livet for en liten frøken på knappe 10 år var det i alle fall!





Fant også et bilde av meg på sykkelen til mamma. Sammen lærte vi oss å sykle. Den lærte meg å falle også, husker jeg. Skrubbsår full i grus og sand var tegnet på at sommeren var på vei. Nå nærmer våren seg igjen! Jeg gleder meg inderlig!

tirsdag 26. februar 2013

Fantastisk!

Noen dager er bedre enn andre.

I går viste dagen det absolutt beste av seg selv.

Jeg var alvorlig nervøs på veien til Eikedalen Skisenter. Det var ikke gått mindre enn 24 år siden sist jeg stod på nedoverski. Da vi var fremme var jeg rett og slett kvalm. Likevel visste jeg at dette skulle jeg klare. Jeg VIL stå på ski og da må man nesten bare gjøre det. Selv om man er redd.  Dessuten hadde jeg to hele lektorer som kunne passe meg. De ble enige om å bytte på å ha meg. Følte meg litt som et lite barn og DA passet det fint at første stoppet var barnetrekket!

Jeg ble varsomt plassert i barnebakken. Uten staver. I grunnen fornøyd med at jeg klarte å stå oppreist. Tempoet var ikke akkurat veldig hurtig. Heldigvis var vi der så tidlig at jeg slapp å velte masse barn i opplæringsrundene. Faktisk veltet jeg bare meg selv!

Etter en time med testing fant lektorene ut at jeg var klar for flere utfordringer. Heisen som jeg hadde kvidd meg til var noe av det kjekkeste av alt. Jeg bare nøt utsikten, pustet den friskeste luften lang ned i lungene og følte meg meget levende. Fantastisk!

 

Jeg hadde ALDRI trodd jeg skulle stå på denne toppen. 
Jeg trodde i alle fall ikke at jeg skulle synes det var kjempegøy å kjøre ned.


Jeg kan ikke huske sist jeg var SÅ glad! Lykkelig fra innerst til ytterst! 
Å gjøre ting man egentlig ikke tør kan anbefales veldig! 

 

Takk for tålmodighet og motivasjon!

 Takk for utfordring og strålende initiativ!
Jeg er LETT med en annen gang!


mandag 18. februar 2013

Jeg savner deg

Den siste gangen jeg pratet med deg var på morsdagen for 14 år siden. Alt var fint da vi ankom morsdagsbesøket. Det tok likevel ikke lang tid før alt var feil. Jeg var sint, frustrert og ustyrtelig lei meg. Helt uten grunn. Jeg forstod ikke hva som skjedde. Alt var galt. Jeg kjente at noe ikke var som det skulle og måtte til slutt forlate selskapet i nærmest hysteri.

På veien hjem stoppet menneskene mine og kjøpte en bamse til meg. Jeg bare gråt.

Da jeg hadde fått roet meg, ringte jeg deg. Vi snakket sammen lenge. Du sa hvor glad du var i meg. Jeg fortalte deg hvor mye du betydde for meg. Det ble en lang samtale. Det var en god samtale. Det ble den siste.

I dag er det 14 år siden du lukket øynene. Utrolig nok. Jeg fatter ikke hvor tiden blir av?

Hvert år på denne dagen, tenker jeg ekstra på deg. Jeg tenker på den rare dagen da jeg følte meg så uvel. Dagen da jeg forklarte lærerne mine at jeg ikke klarte å konsentrere meg. Dagen da jeg tenkte på de jeg kjente engang. De som var borte. Jeg kom frem til at det var fordi jeg var gravid. Liv og død, de store motsetningene i livet. Jeg visste ikke hva som kom.

Da kontordamen kom inn døren sa hun navnet mitt høyt. Jeg snudde meg og utbrøt: "Du må ikke skremme meg på den måten!" Blikket gled forbi den anonyme kontordamen og falt på den ene tanten min. Ved siden av henne stod kusinen min. De var grå i ansiktene sine og jeg visste det allerede da.

Du var borte.




torsdag 14. februar 2013

Knokler og andre pinner

I dag var jeg på butikken og handlet. Ikke så uvanlig og slettest ikke så spennende, men jeg oppdaget noe rart. I min leting etter en vare i en meget ommøblert butikk ramlet jeg over hyllen med Q-tips. Ikke at de har en egen hylle, altså. De befinner seg i en hylle med masse andre greier og det var der jeg ramlet. Eller i alle fall stoppet. Vi manglet nemlig akkurat dette og jeg kikket på de to ulike typene de hadde. I den boksen jeg kjøpte er det 300 bomullspinner. I den andre er det 206.

Jeg syntes det var meget underlig. Hvorfor putter man akkurat 206 slike pinner i en boks? Jeg tenkte på det akkurat så lenge at jeg kom på at det var noe annet i verden det er akkurat 206 av.

I skjelettet til en voksen person er det 206 knokler. I min forfjamselse over at jeg kom på akkurat det midt i butikken- måtte jeg selvsagt google det hele. Resultatet var at jeg hadde helt rett. Det ER 206 knokler i kroppen. Jeg lurte en stund på om det var noen sammenheng? Q-tips og knokler i kroppen?

For de som kan litt om knokler og slikt, er det mulig dere har sett den enda større sammenhengen i det hele. Når vi er nyankommet i denne verden har vi faktisk 300 knokler i kroppen. Etterhvert vokser disse sammen og blir 206.


Det vil altså si at på Rema 1000 selger de bomullspinner i to ulike pakninger som inneholder antall pinner tilsvarende menneskeknokler på både barn og voksne.

Jeg er fremdeles forfjamset!




lørdag 26. januar 2013

Gratulerer, Skyss!

I dag fikk jeg tips om den nye skyssappen der man kan kjøpe billetter på telefonen. Jeg kan ikke si annet enn, GRATULERER! Jeg har i årevis irritert meg over at man ikke kan kjøpe billetter med bankkortet på bussen. Jeg har nemlig aldri kontanter. Det er rimelig kjedelig når man i spranget til bussen, kommer på at man ikke har tatt ut busspenger. Det er nemlig sånn at det bare er derfor jeg tar ut kontanter. Busskontanter. Det hender jeg kjøper et par lodd i et tilfeldig vinlotteri også, men utenom det? Jeg trekker kortet og er i grunnen mest fornøyd med det. Da er pengene der de skal være. Om de IKKE er der de skal være, slipper man i alle fall å SE hvor mange kontanter man egentlig ikke har.

Og, ja. Jeg VET at man kan kjøpe skysskort. Jeg har et slikt et eller annet sted. Greien er at jeg ikke tar bussen så ofte, så kortet har en tendens til å være forduftet når jeg trenger det. 

Så i dag skal jeg prøve det nye systemet for første gang. Genialt! Hurra!