7. desember: Julemimring fra en svunnen tid

Julefeiringen var lik hvert år da jeg var liten. Sånn husker jeg det i alle fall. De samme tingene skulle gjennomføres. Rulling av duker, pussing av sølv og skrelling av en stor mengde poteter. 

Vi barna ble stadig satt i sving. Sånn var det. Vi slapp ikke unna selv om vi var en halv meter kortere mennesker enn de andre. Vi pusset som helter og skrelte poteter til vannblemmene poppet frem. Henting av juletre, og julepynting hørte også med. Men ikke før lille julaften. Jeg pynter og setter opp tre langt tid før lillejulaften nå, men jeg tror jeg opplevde feiringen mer høytidelige da jeg feiret jul på landet hos mormor og morfar. Det var noe andektig over det å vente helt til lillejulaften. 

Vi var samlet mange i ulike aldre. Minst 10 hver jul med litt variasjoner. Sannsynligvis er det noe av det jeg har satt mest pris på i oppveksten min.  Flere generasjoner samlet og de av søskenbarna som fulgte med dem som var samlet der. Vi gledet oss til selveste julekvelden, men det var ikke den vi gledet oss mest til. 

På første juledag samlet hele slekten på mamma sin side seg på Austebakken og hadde det som virkelig var julen for oss. Det er den kvelden jeg vil fortelle om her. Det største familiebesøket en kunne tenke seg der alle skulle være sammen til dagen etter. Det aller beste døgnet i hele året. 

Vi spiste en lang middag på første juledag også(her gikk storparten av potetene til). Den var mye mindre kjedelig enn julemiddagen dagen før. Vi var over 30 samlet og det foregikk ikke i ro og mak. Er man født inn i vår slekt så er man flasket opp på kakling på høyt nivå. Vi satt hele gjengen stablet i en stue og stemningen var alltid høy. Adjektivhistorie var i mange år en slager og er forøvrig en aktivitet som fenger alle aldre om man skulle lure på å snike inn noe underholdning under en langtekkelig matseanse. 

I starten (altså da jeg har minner fra det - mulig det har vart lenge før det) hadde vi hele feiringen i mormorhuset som hadde to stuer. De voksne satt i den ene og vi barna oppholdt oss i andre enden, eller hinn enden som stuen faktisk het. Her var vi kreative, laget sketsjer som vi til slutt fremførte til de voksne. Like stor stas hvert år. Ingen ønsket at dagen skulle bli over og ofte så gjorde den det heller ikke. (Hvert år prøvde jeg å døgne, men til min store frustrasjon sovnet jeg alltid før de andre.). 

Da vi ble eldre bygget onkelen min seg et hus og «ungene» fikk være i det gamle, mens den eldre generasjonen flyttet feiringen i nytt hus. I gamlehuset laget vi julefilmer og de aller fleste har blitt foreviget i et eller annet julemysterie vi har spilt inn. Heldigvis er mye tatt vare på, så nå har jeg tenkt å fordype meg i gamle julefilmer og mimre skikkelig. 

Det gleder jeg meg til! 

Dagens kalendergave 💚

6. desember: God jul, lille venn

I dag våknet jeg til kaffe og kalendergave på sengen. Det og fine meldinger samt en nydelig morgensamtale i lommen, laget starten på dagen så bra at jeg mye bedre klarte å overse knirkingen fra kroppen. I møte med andre mennesker på min vei har alle vært usedvanlig hyggelige i dag. I etterpåklokskap forstår jeg at det nok hadde noe med det jeg hadde i lommene å gjøre og at jeg muligens var med på å være skikkelig vennlig i dag. Smil og hyggelighet smitter raskere enn virus og er noe vi burde spre rundt oss så mye som mulig.

Vel hjemme etter dagens rehabilitering, dukket tenåringen i huset plutselig ut av rommet sitt og lurte på om hun kunne dra og hjelpe læreren sin med et prosjekt de har gående. Hun har et valgfag som heter «Innsats for andre» der de i det siste har jobbet med å samle inn penger til julegaver som de skulle levere til «God jul, lille venn».  

De har bakt og solgt det de har laget til inntekt for dette prosjektet. «God jul, lille venn», startet allerede i 2012 og har spredt seg rundt om kring i landet og blir stadig større. Jeg så en plass at Stockholm var klar for å være med neste år. De arbeider sammen med ulike organisasjoner og hjelper mange som behøver en ekstra hånd og hjelp med julegaver til barna sine. Ungdommen i heimen har vært med og sammen med valgfagklassen gitt over 60 gaver som bidrag fra dem. Jeg må innrømme at jeg er stolt! 

(Dere kan lese en artikkel om det fra 2019 om dere er mer nysgjerrig på hva «God jul, lille venn» er. Trykk i så fall her.)

Da hun kom hjem spiste vi middag og innimellom der, før hun fløy ut til en venninne, hørte vi julemusikk og pakket julegaver. Det var ikke planlagt, men ble veldig hyggelig. Nå er hun ute på vift, jeg har fått skrevet ferdig luke nummer 6 mens mannen i huset har kost seg på en heller lang julelunsj. Da tenker jeg vi alle er fornøyd med dagen veldig snart er klar for å legges på lading.

Håper dere har hatt en fin dag! 

Jeg elsker kalenderen min! 🤩

5. desember: Tom for strøm

Da jeg våknet i dag var kroppen helt tom for strøm. Jeg må ha hatt dårlig ladekontakt i løpet av natten for maskineriet virket ikke. Det er sånn for tiden at det er noen kretser som ikke har helt kontakt med hverandre, så om jeg gjør for mye en dag - kan det straffe seg en annen. Overbelastet nett, eller noe sånt. I går puttet jeg nok litt mange penger på og glemte at jeg behøvde noen kronestykker til andre dager også. Teorien min om at en antibiotikakur ville kvitte meg med hele post coviden viser seg nok dessverre å være helt feilslått. Og balansering av energi inn og ut har jeg for tiden litt tungt for. Det blir stadig feil i regnskapet.  Jeg lærer vel til slutt, får jeg håpe. Selv synes jeg julekonsert og pepperkakebaking er aktiviteter som bør være gjennomførbare,  men ser at de kanskje ikke skulle vært på samme dag. 

Dagen i dag har dermed vært av det meget rolige slaget. Jeg har øvd meg på julero, kan man si. Lytting på lydbok og strikking i korte intervaller har stått på planen. Litt fiksing og rydding her og der og masse hviling. Med en sånn innsats håper jeg på at batteriene er litt fullere i morgen. 

På kveldingen har jeg fått meg en luftetur ut for å fange en julegave som hadde landet i en liten butikk i nabolaget. Han som satt i kassen der var sikkert skuffet over størrelsen på det jeg skulle hente. Pakken var nemlig meget liten og tok ingen plass. Det i motsetning til alle kassene som stod rundt i butikken og opptok hele jorden. Galskap! Moralen er kanskje noe sånt som at om du har pakker som venter på deg på «posten» - må du hente dem fortere enn svint. Ellers er det mulig butikkmedarbeiderene drukner på jobb!

Satser på en bedre dag i morgen! 

Ny kalendergave! ❤️

4. desember: Mandagsk(a)os!

I dag ble det mye rot. Alle var opptatt med sitt på ulike kanter før vi til slutt ble samlet i heimen. Bonusfrøkenen hadde hatt tentamen, mannen hadde vært på jobb og jeg har forsøkt å sveive kroppen i gang på Godthaab. Det er rehabiliteringssenteret som har forbarmet seg over meg og lar meg øve på å ha en hverdagslig hverdag i denne rare post covid-verden. Det handler ikke denne historien om, så nok om det. 

Alle hadde drevet med sitt og skulle samles for å spise og egentlig være litt raske.  Min mann og jeg skulle nemlig på julekonsert for å sette fart på julestemningen. Jeg hadde full kontroll på tid og sted og vi kjørte avgårde i relativt god tid for å få gode sitteplasser. 

Da vi kom frem var det bare noen få biler på parkeringsplassen. Merkelig. Dette er helt uvanlig en halv time før konsertstart. Jeg var sikker på jeg hadde rett tidspunkt, men måtte sjekke. Jeg tok feil. Hjernen hadde igjen sviktet og rotet tidene rundt oppi hodet. Det er i grunnen ganske komisk (spesielt når det har gått pittelitt tid).

Jeg tok nemlig en hel time feil. Jeg ble under tvil, heldigvis tilgitt og vi slo ihjel en hel time med venting. Venting er for meg nå for tiden tortur, så da vi endelig satte oss i kirken var jeg helt kjørt.  Julestemningen lot vente på seg. Jeg fant den på ingen måte under konserten, så den får jeg finne en annen dag.

Da vi kom hjem var den yngste i heimen nesten klar for sengen, men siden det var ulovlig tidlig ble det pepperkakebaking i stedet. Hun hadde jo selv laget deigen klar på kvelden i går og var ikke så veldig vanskelig å overtale. Så vi har lyttet til klissete juleballader, drømt om juleengler som daler ned i skjul og nisser på låven. 

Neida! Bare tøyser! Vi har vært sammen, selv om sjuende far i huset egentlig hadde mest lyst å gjøre andre ting og jeg egentlig behøvde mest å hvile. Musikkvalget ble gjort av ungdommen og falt i kveld på Undergrunn. Sånn ble vår kveld og den akkurat så lang og fin som mandager kan være, men på en god måte. Vi har ledd av og med hverandre, vært passe uhøytidelig og passe gode på å henge. I morgen har vi avtalt brettspill, så vi fortsetter den gode hengetrenden.

Om du skulle lure på hvilke pepperkaker du skal bake, har yngste familiemedlemmet svaret.

Denne oppskriften får du gode pepperkaker av! Digge pepperkaker? Trykk her!

Ny dag, nye øredobber! 🤩

Ca så mye deig har jeg spist 😵

Jeg vet de står på hodet,
 men ble like gode!

3. desember: Fuglen er fløyet!

Man får det travelt i desember når man bare klarer å gjøre litt om gangen. Planen var å henge opp alle lys og pynte litt allerede for to uker siden, men det var rett og slett for lite ressurser utdelt til at det gikk. I kjøkkenvinduet har det blitt hengt opp en krans og på altanen har vi surret inn lysene rundt kanten sånn at den er fint rammet inn. Vi vant dermed, den helt ukjente for alle andre, konkurransen om hvilke oppgang som klarte å få alle fire etasjene ferdig først. Hurra for 68C! 

Jeg har aller helst lyst å være med på alt mulig av førjulsaktiviteter, men må dessverre være knallhard i utvelgelsen av hva jeg gjør. I dag var det ikke nok strøm på kroppen til at den kunne bevege seg utenfor utgangsdøren, så da var de ikke annet å gjøre enn å sende ut andre julestemningssøkere på tokt. 

Det hjelper på en måte litt at menneskene mine rundt meg gjør noe av det jeg selv ville gjort om jeg kunne. De har kjøpt glitrende julekjole og fanget noen potensielle gaver. De har også vært innom en butikk og anskaffet de ingrediensene som vi manglet for en pepperkakedeig. Så det ligner absolutt på noe. 

I dag fikk vi dessuten besøk av en svarttrost som så,vakker og nysgjerrig tittet inn på oss. Den var så søt at den faktisk har gjort meg til en forbryter i dag. I borettslaget vårt har vi ikke lov å mate fugler, men jeg klarte altså ikke å dy meg. Det er jo jul og alt. Den så happy ut for smulene den fikk og det var vi også. Da jeg googlet hva den symboliserte fant jeg litt ymse, men falt for denne forklaringen: «Denne søte lille følgesvennen trøster og oppfordrer deg til å tørre å være annerledes. Syng når du vil og ha de interessene du har. Tør å snakke og leve din egen sannhet.» 

Jeg kjøper den forklaringen og takker for besøket! 

Ny dag, nye kalenderøredobber!

Forbryterskapende skapning!

2. desember: Hjemmesnikret skuespiller

Nå vil jeg avklare allerede fra starten at jeg ikke har snekret noen skuespiller hjemme. Det har min ene fetter og konen gjort ganske alene. Men jeg liker å tro at jeg har vært med og pusset ham litt etter at de var ferdig med å spikke ham. Jeg var nemlig den heldige vinneren av å få ta med meg hovedpersonen på teateret for aller første gang da han var omtrent tre år. Siden han nå virkelig elsker å stå på scenen synes jeg det er fint å tenke at vårt teaterbesøk hadde noe med dette valget hans å gjøre. 

Sist jeg sa det til ham, viste det seg at han selv ikke husket noe av det - så mulig jeg overdriver  min egen påvirkning her. Jeg overser det galant og om ikke annet, synes det er veldig stas at jeg presenterte ham for denne verdenen for første gang. Jeg husker det nemlig veldig godt. 

Han var helt månebedotten. Vi så «Momo, eller kampen om tiden» og den var til tider ganske skummel. I hvert fall for treåringen.  Måten han håndterte det på var at han dukket ned bak stolryggen foran om det ble for nervepirrende for så å titte opp igjen når nervene hadde roet seg litt ned. En god hånd var heller ikke å forakte, men nysgjerrigheten var så stor at han ikke ville sitte fastlimt på noe fang. Det var gode øyeblikk å dele med en treåring. 

Årene har gått og etter han bestemte seg for å bli skuespiller har han stått på. Gått på øvinger, stilt på audition for ditt og for datt. Opplevd skuffelser for å ikke komme med, men  stått på videre. Og nå bare løsner det i alle bauer og kanter. Han har vært med på filminnspillinger og i år hatt en akkurat passe stor rolle på «En julefortelling». Tantehjertet svulmer av stolthet! Hauger av svulmende hjerter svirrer rundt denne herremannen for tiden.

Hvert år samles hele familien rundt mamma sin bursdag som hadde vært den 19. november om hun fremdeles hadde levd. Det har vi gjort i omtrent 20 år og er et høydepunkt i året for meg. I år ble det ekstra stas da en hel stor gjeng av oss også var samlet søndagen for å være med å se på julemagien med en skuespiller fra tykkeste slekten på scenen. 

Det var en fantastisk førjulsopplevelse og scenen på Fyllingsdalen teater er så intim at man nesten er oppå scenen sammen med skuespillerne og blir dratt inn i fantasiens verden på et blunk. For en gjeng, for en energi og for en dynamikk. Scenografien var strålende, kostymene, lyset og lyden perfekt. Rett og slett fantastisk. 

Skulle det være sånn at du bor i Bergen og ikke har fått stykket med deg ennå, så må du være grååådig kjapp! Jeg våknet nemlig til beskjeden om at alle billettene var utsolgt før jul. Skal du få med deg dette har du kun mulighet i romjulen og blir det som jeg tror, så er nok de billettene snart borte de også!

Her er han i sitt ess.
Bildet har jeg ærlig og redelig
stjålet fra Fyllingsdalen teater sine
egne sider og håper jeg blir tilgitt for det!

1. desember: Kjepper i julehjulene!

Plutselig er vi her igjen. Adventstid med lys i alle de mørke krokene og store forventninger. For min del gjør det i år litt vondt i krikene og de nå opplyste krokene siden adventstiden ikke blir som den pleier. Vanligvis står jeg til halsen i ulike juleforestillinger, julesanger, juleverksted og mange forventningsfulle barn. På godt og vondt. Det kan være ganske styrete og mye å gjøre samt at alle barn slettest ikke alltid takler alle de uvanlige situasjonene de befinner seg i i denne tiden. På samme tid er det mange fine mestringsopplevelser og gode øyeblikk som også blir samlet på i ukene før jul.

I år blir det ikke slik. Jeg vet ikke om det blir sånn igjen noen gang, men det velger jeg å ikke tenke på nå. Min oppgave fremover nå er å lage en adventskalenderblogg fylt av historier, minner og opplevelser som forhåpentligvis dere vil sette pris på. Det håper jeg at jeg får til.

I dag var planen klar. Jeg skulle på forestilling på jobben for å få ta del i julemagien som bare barn kan skape. Jeg gledet meg til å se lysene i øynene og oppleve elever på en kreativ arena. Jeg elsker disse adventsforestillingene.  De gir meg energi. Men energien var nok helt tom før dagen startet. Feber og infeksjon i kroppen slo beina under alle de julete drømmene jeg hadde og etterlot meg med antibiotika og en seng jeg fra før av er ganske lei. Sånn kan det gå. Jeg overlever.

Det hjalp veldig at det eldste krapylet i år har laget en kalender til sin mor. Jeg kom på det etter alle de rare feberdrømmene om små og rare hytter som jeg har vandret mellom i nattens drømmeverden. kalenderen er nemlig små hus med nummer på. Ut av taket på huset kom de søteste julehøneøredobbene jeg noen gang har sett og plastret sammen julestemningen i hjertet mitt. 

Samtidig tikket det inn en frustrert melding av min mann. De hadde trukket kalender på jobben og gjett hvilken sang noen hadde valgt å spille for anledningen? Jepp! Du gjettet riktig. Last Christmas med WHAM. En ny rekord ble satt. 11 timer og 44 minutter etter start røk min mann og 29 andre som var på samme sted. De som ikke aner hva jeg snakker om kan se på bildet jeg har lagt ved av reglene for Whamageddon.

Begge fikk en annen start på desember enn vi hadde tenkt, men nå er adventstiden i gang!